De som hater Gud
24. mai 2011 § 2 kommentarer
Dette er en sak jeg nylig skrev for Vårt Land, som sto på trykk mandag 23.05.2011 i spalten Tro, Etikk og Eksistens.
Mange mennesker hater eller anklager Gud uten å dermed fornekte hans eksistens. En ny bok kaller dem misoteister.
Hating God – The Untold Story of Misotheism
Det finnes religiøse dissidenter som ikke kan plasseres på en skala fra ateisme til satanisme, fordi de verken fornekter Guds eksistens eller beundrer hans moststander, og disse bør kalles misoteister. Det mener engelskprofessoren Bernard Schweizer fra Long Island University i USA. I boken Hating God – The Untold Story of Misotheism setter han en rekke skjønnlitterære forfattere som Philip Pullman, Mark Twain, Emily Brönte og Elie Wiesel, men også filosofer som Proudhon, Bakunin, Freud og Nietzsche, i denne kategorien. Slik forsøker han å nedskrive historien om de som, skjult eller åpenlyst, har skrevet om sine antipatier overfor Gud.
Angripe Gud. Ateister har gjerne vært delt i to grupper, de som slår fast at Gud ikke eksisterer og de som simpelthen ikke tror. Felles for begge er at de tradisjonelt har forholdt seg ganske likegyldige til Gud, som de tross alt ikke tror eksisterer. Mange har dessuten ment at tiden spiller på deres side mot religion og overtro.
De siste årene har imidlertid en annerledes og mer lidenskapelig ateisme vokst frem. Bevegelsen er ofte gitt tilnavnet «nyateisme», og kjennetegnes ved at de er langt mer agiterende og bruker en mer fiendtlig retorikk. Denne fiendtligheten er imidlertid først og fremst rettet mot religion som system og samfunnsfaktor. Det er altså troen på Gud, eller andres gudsbilder, som får gjennomgå.
Det er særlig på disse punktene at misoteister skiller seg fra ateister, mener Schweizer. Misoteistene kjennetegnes nemlig ved at de bruker krefter på å angripe Gud selv, tilsynelatende ute av stand til å gi slipp på ham eller gi ham opp. Oftest klandrer de Gud for lidelsen i verden, anklager ham for å ha latt skaperverket seile sin egen sjø og at han passivt tillater grusomme overgrep, naturkatastrofer og ondskap.
Schweizer poengterer i bokens innledning at dette spesielle standpunktet – det å motsette seg en Gud uten å fornekte at han finnes – ofte har blitt oversett av kritikere, hvis det da ikke feilaktig er klassifisert som ateisme. Dette tror han skyldes at standpunktet gjennom historien gjerne har måttet skjules mellom linjene eller gjemmes i fiksjon, av frykt for represalier. For en forfatter i f.eks. 1800-tallets England ville det slett ikke være uten konsekvenser å gi uttrykk for blasfemiske holdninger.
Fra Paradise Lost, illustrasjon av Gustave Doré, 1866.
Litteraturen. Det er for øvrig ikke tilfeldig at vi finner så mange tilfeller av misoteisme nettopp i litteraturen, mener Schweizer. Det ligger i sakens natur at et hat rettet mot Gud ikke konkret kan settes ut i handling. Den som hater Gud kan aldri helt vite om hatet på noen måte påvirker adressaten – ofte er det jo nettopp Guds tilsynelatende fravær og passivitet som er anklagen. Litteraturen, det være seg sakprosa eller fiksjon, blir dermed for mange den best egnede arenaen for å kunne utkjempe en slags duell mot Gud.
Begrepet misoteist består av det greske misos (hat) og theos (Gud), og er slik beslektet med ord som misogyni (kvinnehat). Men om begrepet er nytt, så kan selve fenomenet egentlig spores iallfall helt tilbake til Jobs bok. For der Job selv bare i et forbigående glimt gir uttrykk for sitt raseri overfor Gud, så er det annerledes med Jobs kone. Det eneste historien forteller om henne er oppfordringen hennes i bokens andre kapittel: «Er du fremdeles like from? Spott heller Gud og dø!» Etter dette forsvinner Jobs kone ut av historien, og Schweizer lar henne dermed stå som historiens første misoteist.
Blant Schweizers mer dristige eksempler på tidlige misoteister er den engelske poeten John Milton, som skrev Det tapte paradis (1667) med det uttalte mål å «vise at Guds veier var de rette». Mange, deriblant C.S. Lewis og William Blake, har imidlertid påpekt at Milton virker langt mer interessert i Satan enn i Gud. Kritikeren William Empson gikk på sekstitallet så langt som å hevde at Milton ikke bare skjult beundrer Satan, men at verkene hans på en kløktig måte lar leserne gjennomgå sitt eget «fall» idet de tar seg selv i å ubevisst velge side med den karismatiske Satan, mot en selvisk og manipulerende Gud.
Hovedfiende. Misoteistene kan for det meste deles inn i to tydelige kategorier. Den ene kaller Schweizer for de absolutte misoteistene, de som av ulike årsaker har gjort Gud til sin hovedfiende og nærmest fryder seg over å angripe, anklage og sverte ham.
I denne kategorien havner blant annet den engelske revolusjonære og intellektuelle Thomas Paine (1737–1809). Han var blant de første moderne tenkere som gikk åpent ut med nådeløs kritikk av Bibelens Gud, særlig på grunnlag av det han beskrev som de «… onde og pinefulle henrettelsene og den uopphørlige hevngjerrigheten som fyller mer enn halve Bibelen».
Philip Pullman er en annen som trekkes fram i denne kategorien. Sistnevnte er ofte blitt kategorisert som ateist, særlig på grunn av sin aggressive kritikk av religion og kirken, om enn i form av fantasyhistorier. Når Schweizer likevel kaller ham en misoteist er det delvis fordi Pullman i intervjuer har gitt uttrykk for et agnostisk ståsted i spørsmålet om Guds eksistens. Enda viktigere er det imidlertid at Pullman tilfredsstiller et annet av misoteistenes kjennetegn – at han ikke klarer å sette Gud til side. «Det er tydelig at jeg ikke har klart å unnslippe fra den avskyelige oppfinnelsen Jahwe. Han er død, men han vil ikke legge seg ned», skriver Pullman i et brev til Schweizer.
Håp til Gud. Den andre kategorien av misoteister, som skiller seg langt tydeligere fra ateistene, er de han kaller pinede misoteister. De kjennetegnes av at de riktignok roper ut i sinne og anklager mot Gud, men at de samtidig nærer et slags håp om at Gud vil tilbakevise anklagene deres og vise seg som den gode og rettferdige Gud de mener han skal være. På dette punktet har disse mye til felles med Job.
I sin bok Nattsyn (2008) skriver Ellen Merete Wilkens Finnseth om Job: «Hans øyne lyser av kampgnist og mørk vilje. Hver gang han ser i Guds retning, renner han over: anklager, håner, setter Gud i bås. Han avviser den Allmektige, forlanger og kommanderer.» Men disse anklagene har allikevel et element i seg av å ville engasjere Gud, bringe ham i tale, avkreve ham et svar. Da Job til slutt løfter sin stemme mot Gud, er det ikke fordi han forventer at Gud er ond – snarere tvert imot, han er rasende nettopp fordi han forventer noe annet av Gud. Derfor, antyder Wilkens Finnseth, kan hans anklager dypest sett ses på som en bønn: «For det finnes tider da Jobs taktløse rop er den eneste mulige form for bønn. Og en bønn er det.»
Holocaust. Den moderne misoteisten som i denne forstand har mest til felles med Job er trolig jødiske Elie Wiesel. Han er den mest kjente av holocaust-overleverne som i ettertid har viet mye av livet sitt til å skrive om de grusomme opplevelsene fra konsentrasjonsleirene, vel å merke etter en ti års selvpålagt ventetid.
«Jeg benektet ikke Guds eksistens, men jeg betvilte hans absolutte rettferdighet», skriver Wiesel i sine første memoarer fra holocaustårene, Natten (1958). Schweizer sporer utviklingen i Wiesels forhold til Gud og mener å finne en stadig hardere kritikk av Gud, en kritikk som på et tidspunkt vanskelig kan kalles annet enn blasfemi. For eksempel inneholder flere av verkene hans et motiv han selv var vitne til i Auschwitz; en gruppe jøder i en konsentrasjonsleir som tiltaler Gud for mord i en rettssak, og til slutt enstemmig finner Gud skyldig. I boken Messengers of God avviker Wiesel også sterkt fra den vanlige forståelsen av Jobs bok, idet han kritiserer Job for å altfor lett godta Guds forklaring.
Wiesel selv har imidlertid gitt uttrykk for at han mener at selv flammende kritikk av Gud er trygt innenfor rammene av jødisk protestteologi. «Jødedommen er den eneste religionen som gir de skapte retten til å gjøre opprør mot skaperen og si: ‘Nei!’» (Conversations, 2002) Kanskje er dette en forklaring på at vi i senere år finner en annen tone fra Wiesels penn. I All Rivers Run to the Sea (1996) har Wiesels fokus flyttet seg fra menneskenes lidelse til Guds lidelse: «Er han ikke vår alles far? … Hvordan kan vi unngå å synes synd på en far som er vitne til at hans barn massakreres av andre av hans barn?»
Moralske. Wiesel rører her ved et av misoteismens kjernepunkter, nemlig årsakene til Gudshatet. Schweizer gjør i boken sin et poeng av at misoteistene han skriver om stort sett ikke er umoralske eller amoralske utskudd. Snarere kan de fleste kalles humanister, med et sterkt samfunnsengasjement og rettferdighetssans på menneskehetens vegne. Det er med andre ord på et moralsk grunnlag at de angriper Gud, med anklager om at han er likegyldig overfor, eller til og med aktiv deltaker i, menneskenes lidelse.
Schweizer opererer også med en tredje kategori misoteister, nemlig politiske misoteister, som først og fremst anklager Gud på et politisk eller idémessig grunnlag. Disse forfatterne har først og fremst anklaget Gud for å være en kvinneundertrykker, slavedriver, maktsyk diktator eller, som i Nietzsches tilfelle, for svak og nådig.
Bernard Schweizer (1962–) er opprinnelig fra Sveits, og er professor i engelsk litteratur ved Long Island University, Brooklyn i USA. Hans spesialområder er moderne engelsk litteratur, reiseskildringer og religiøs tematikk. Har bl.a. skrevet boken Hating God – The Untold Story of Misotheism (New York, 2010).
Hans Ivar Stordals blogg 
Mer om dine tanker fra deg om dette og lignende Hans Ivar!
What he said.