Scott McCloud – en hyllest til en tegneseriepioner
1. juni 2011 § 2 kommentarer
Denne uken er den amerikanske tegnserieviteren Scott McCloud (blog) på norgesbesøk for å holde keynote-foredrag på konferansen EuroVis 2011, en konferanse om visualisering av data. Jeg er dessverre ikke i Bergen for å høre ham, men jeg tenkte å benytte anledningen til å hedre ham. I et senere innlegg vil jeg prøve å nevne noen nyskapende digitale tegneserier jeg har kommet over i det siste, siden det forekommer meg at det er en fin måte å gjøre stas på McCloud på.
Selv om det nok har skjedd store forandringer det siste tiåret, er tegneserier fortsatt ganske stusslig representert i akademia. Jo visst finnes det enkelte studier av tegneserier her og der, men som oftest er dette i form av eksotiske innslag der en tegneserie tar den naturlige plassen til en litterær bok eller en film, og studeres på litteraturens eller filmens premisser. Dette er delvis fordi det ikke har eksistert noe særlig eget «akademisk språk» eller underbyggende teori å diskutere tegneserier med. Med dette i bakhodet er Scott McClouds bok fra 1993, Understanding Comics, et svært banebrytende verk. Her analyserer nemlig McCloud tegneseriemediets enkelte bestanddeler, trekker opp prinsipielle skillelinjer og slektskap til andre medier, etablerer en definisjon for hva tegneserier er, samt et teoretisk rammeverk for hvordan tegneserien fungerer. Det mest banebrytende med verket er selvsagt at det, som passende er, er utformet som en tegneserie. Dette gjør at han ikke bare forteller om mediets uendelige muligheter, men også viser dem i praksis. Noen av temaene han er inne på er visuell ikonografi, tid/bevegelse og leserens eget bidrag til å fylle inn handlingen mellom rutene.
Utdrag fra Understanding Comics, om ulike ord-bilde-relasjoner
Noe av det jeg selv hadde mest glede av i boka, er McClouds inndelinger av ulike typer ord-bilde-relasjoner og ruteoverganger. Dette er et av de beste eksemplene på at McCloud bygger opp en type teori som er ganske unik for tegneserier (mulig den første også relaterer til film), og som gjør det mulig å analysere og diskutere tegneserier på en ny måte. De ulike formene for ord-bilde-relasjoner er:
1) Word specific, where «pictures illustrate, but don’t significantly add to a largely complete text.»
2) Picture specific, where «words do little more than add a soundtrack to a visually told sequence.»
3) Duo-specific, where «both words and pictures send essentially the same message.»
4) Additive, where «words amplify and elaborate on an image or vice versa.»
5) Parallel, where «words and pictures seem to follow very different courses– without intersecting.»
6) Montage, where «words are treated as integral parts of the picture.»
7) Interdependent, where «words and pictures go hand in hand to convey an idea that neither could convey alone.»
Som dere sikkert skjønner, er bildet over et eksempel på nummer 3, en type som vanligvis ses ned på av rutinerte tegneserielesere. De ulike typene av ruteoverganger McCloud definerer, er som følger.
1) Moment-to-moment (one subject over a short period of time)
2) Action-to-action (one subject, longer period of time)
3) Subject-to-subject (different subjects, same scene)
4) Scene-to-scene (change of scene)
5) Aspect-to-aspect (“aspects of a place, idea, or mood”)
6) Non sequitur (theoretically, no connection at all)
På basis av disse siste oppdelingene klarer f.eks. McCloud å vise matematisk hva som skiller mange typiske japanske tegneserier (manga) fra de vestlige tegneseriene, nemlig en langt hyppigere bruk av type 5, aspekt-til-aspekt-overganger, der tegneren lar «kameraet» (ser du hvordan filmspråket henger igjen?) falle på ulike objekter, personer og detaljer i en scene, mer for å sette en stemning enn for å formidle en handling eller et tidsforløp.
Hvis et norsk forlag skulle få ut fingeren og bestemme seg for å gi ut dette verket på norsk, så ville det være en ren glede å få bidra på en eller annen måte.
EDIT: Se McCLouds foredrag om tegneseriemediets muligheter på TED-talks.
Japanske apokalypser 2: Nausicaä av Hayao Miyazaki
24. mars 2011 § 3 kommentarer
Her kommer neste stopp i serien om apokalypser fra den japanske fiksjonens verden (les også om foranledningen og del 1):
Nausicaä of the Valley of the Wind av Hayao Miyazaki
Mangaserien Nausicaä of the Valley of the Wind er skrevet og tegnet av den svært anerkjente filmregissøren Hayao Miyazaki (Studio Ghibli) fra årene 1982 til 1994, med pauser innimellom for å jobbe på filmer. Miyazaki er jo nemlig mest kjent som regissør, og i forbløffende likhet med Akira ble også Nausicaä animert som helaftens film av skaperen selv før mangaen var fullført, og med en svært forkortet og forenklet historie. I mine øyne står absolutt filmen om Nausicaä seg som en flott og fascinerende eventyrfilm, men den kan på ingen måte måle seg med det mesterverket denne tegneserien er.
I denne snaut 1200 sider lange økologiske fabelen skildrer Miyazaki en verden som er så kompleks og troverdig, på alle plan, at den eneste verdige sammenlikningen jeg kan komme på er Tolkiens Midgard (det er mulig det er skrevet andre fiktive verdener som er like dypt og grundig unnfanget, med politiske, økonomiske, religiøse og økologiske sammenhenger, men jeg har iallfall ikke kommet over noen). Vi møter en verden der en liten håndfull menneskelige sivilisasjoner klamrer seg fast i ytterkantene av en enorm, viltvoksende soppskog som kalles forråtnelsens sjø (Sea of Corruption) hvis sporer er svært giftige for mennesker og dyr. Denne skogen har vokst frem over de tusen årene som er gått siden hendelsen som omtales som «de syv ilddagene» (Seven Days of Fire), en vagt beskrevet krig med en type masseødeleggelsesvåpen som kalles gudekrigere. Denne apokalypsen kom som en kulminasjon av flere århundrer med grov ødeleggelse av jordens ressurser, ofret på industrialiseringens alter. De eneste som nå kan overleve i forråtnelsens sjø er gigantiske, forvokste insekter. Aller størst blant disse er ohmuene, enorme, mystiske vesener som likner krysninger mellom hvaler og skrukketroll. De overlevende menneskene lever i skyggen av denne skogen, i en kamp om de få gjenværende ressursene, tvunget til å bruke gassmasker og på annet vis beskytte seg hver gang de skal nærme seg sporene.
Seriens hovedperson, prinsesse Nausicaä fra det lille kongeriket Vindens Dal, er en eventyrheltinne av det aller reneste og edleste slaget, helt uten at det føles overdrevet. Hun har en helt spesiell interesse for naturen og en egen evne til å forstå og kommunisere med dyr, inkludert insekter og de nevnte ohmuene. Det lille kongeriket Vindens Dal er en av flere små vasallstater som blir tvunget til å komme keiseren i det store riket Torumekia til unnsetning når han bestemmer seg for å invadere nabolandet Dorok. Torumekia har en stor konvensjonell armé, mens prestekasten i Dorok har utviklet et våpen fra sporene i forråtnelsesens sjø som de svarer med. Imidlertid har sporevåpenet en uant effekt, og ender opp med å spre forråtnelsens sjø over store deler av Dorok, noe som resulterer i enorme menneskelige tap og at mesteparten av landet blir ubeboelig. Av ukjente grunner kommer også de gigantiske ohumene strømmende til den nye soppskogen i enorme, rasende horder som legger alt øde i sin vei. Til sist konfronteres også Nausicaä med et enormt, radioaktivt biovåpen (eller «giftig lys», som det kalles) i en slags uhyggelig og enorm menneskeskikkelse, de omtalte gudekrigerne. Denne stammer fra de syv ilddagene, og er gravd frem fra bakken og gitt liv av den maktsyke Torumekiske keiseren.
På workshopen om japansk populærkultur jeg nylig deltok på, tok faktisk to av foredragsholderne, Takayuki Tatsumi og Paul Rollason, for seg nettopp temaet om apokalypser i japansk populærkultur. Det ble pekt på at langt de fleste apokalyptiske historier, kanskje alle, portretterer en skapende ødeleggelse, en slutt som også er en ny begynnelse. Dette kan absolutt også sies om Nausicaä. Selv om selve apokalypsen, de syv ilddagene, ligger omkring tusen år tilbake i tid, representerer forråtnelsens sjø fortsatt en slags tilstedeværelse av apokalypsen. Også utfallet av krigen med biologiske våpen resulterer i en slags apokalypse. Imidlertid har Nausicaä dyrket sporer i rent vann og oppdaget at soppskogen i seg selv ikke er giftig. I stedet tar den faktisk opp i seg jordens giftstoffer og renser sakte, men sikkert jordsmonnet og gjenoppretter livsgrunnlaget på jorden, for til slutt å bli til stein og forvitre. Denne oppdagelsen blir bekreftet av Skogfolket, en mystisk folkegruppe som har tilpasset seg et isolert liv midt i forråtnelsens sjø. Et av Nausicaäs viktigste anliggender er derfor å spre denne kunnskapen til de krigende statslederne for om mulig å skape en ny forståelse av hva som er menneskenes fremtid på jorda.
Uten at jeg skal gjengi hele den lange og komplekse handlingen i serien, må jeg si noe om den mesterlige og unike behandlingen Miyazaki gir de store, filosofiske spørsmålene i serien. Prinsesse Nausicaä kommer nemlig til den ikke uventede, men likevel urovekkende konklusjonen at det er menneskene selv, og ikke forråtnelsens sjø, som utgjør den virkelige forurensningen på planeten. Dette fører imidlertid ikke prinsessen til noen slags fatalisme eller motløshet. Mot slutten av historien får hun vite at de siste menneskene før de syv ilddagene forutså de store ødeleggelsene som ville komme, og skapte forråtnelsens sjø som en rensende prosess, en slags siste utvei. Imidlertid lagret de også sitt eget DNA i en krypt i Dorok, slik at noen en dag kunne gjenreise en «ny og ren» menneskehet fra askene av den gamle. Dette gjør imidlertid Nausicaä sint. Hun vil ikke godta at menneskehetens håp ligger i å kunstig bringe frem en ny menneskeslekt. Hun ødelegger det lagrede DNAet og «dømmer» dermed menneskeheten til enten å forandre seg til det bedre, eller også gå til grunne. Denne konklusjonen er radikal og uventet, men står helt i tråd med Nausicaäs stadige understreking av livets ukrenkelighet.
Nausicaäs oppdagelse om at plantene (når de bare blir gitt rent vann og ren luft) selv er ufarlige, er også på et høyere plan en parallell til måten prinsessen møter hver eneste person, skapning og ytre fiende på: Med den overbevisning om at hvis de vises forståelse og respekt, vil de i mange tilfeller også gi det samme tilbake. Dette kommer tydelig fram allerede i seriens første tyve sider, der hun redder et menneske fra en løpsk ohmu ved å roe den ned, og også får seg et trofast kjæledyr ved å la den lille ekornreven bite henne i fingeren uten å trekke hånden skremt tilbake. På denne og liknende måter stifter Nausicaä om mulig fred overalt der hun kommer. Men dette er ikke det eneste messias-aktige ved henne. Hun oppfyller også, svært uventet, både Dorokenes og skogfolkets profetier om en fredsskapende skikkelse, og går attpåtil selv gjennom en slags død og oppstandelse.
Nausicaä ble først samlet på engelsk i fire bøker med vestlig leseretning og ganske lite format. Senere har serien heldigvis kommet i forlaget Viz’ editor’s choice-serie i syv bøker i større format, nå med vestlig leseretning og de japanske lydordene intakt. I tillegg til at Miyazaki selv har gjort små visuelle forbedringer her og der, er serien bemerkelsesverdig i at den er trykket i et sepia-aktig blekk med en svak bruntone, og på et papir som ikke er helt bleket. Resultatet er en «mykere» opplevelse som føles mer organisk og eldet, perefekt for en serie med dette temaet. Hver utgave har i tillegg en utbrettsplakat med et maleri av Nausicaä og et kart i farger.
Les mer på nettets største uoffiselle fanside om Nausicaä og Studio Ghibli.
Japanske apokalypser 1: Akira
18. mars 2011 § 3 kommentarer
For et par dager siden filosoferte jeg litt over hvorvidt japanske katastrofer som jordskjelv og, ikke minst, atombombenedslag på en eller annen måte har vært med på å forme den japanske populærkulturen. I den forbindelse tenkte jeg å presentere noen apokalypser fra fiksjonens verden som har gjort sterkt inntrykk på meg. Først ut:
Akira av Katsuhiro Otomo
Denne post-apokalyptiske science fiction-tegneserien ble skapt av Otomo på 80-tallet. Historien ble også til en muligens enda mer kjent anime-film, regissert av Otomo selv, med en svært forkortet og omstrukturert handling. Serien begynner i 1992 med en enorm eksplosjon av ukjent opprinnelse som totalt ødelegger det meste av Tokyo. Deretter hopper handlingen til 2030, der vi følger en motorsykkelgjeng med unggutter i den oppbygde neo-Tokyo. Guttene ramler tilfeldigvis inn i en konspirasjon med et regjeringsstøttet program som forsker på å utvikle barn med psykokinetiske evner og avdekker sakte, men sikkert sannheten om den grusomme eksplosjonen 38 år tidligere. Samtidig settes en maktkamp og krefter i gang som gjør en ny liknende hendelse stadig mer uunngåelig.
Det er interessant å sammenlikne Akira med amerikanske superhelttegneserier, i den forstand at denne serien også handler om unge mennesker som blir utstyrt med svært spesielle evner langt utover det menneskelige. Men der slutter også likhetene. Karakterene i Akira kommer aldri til noe klart og enkelt valg mellom å bruke kreftene sine for det gode eller det onde, særlig fordi serien ikke tegner den typiske motsetningen med «velorganisert samfunn vs kriminalitet og skurker» som vi ofte finner i superheltene. I stedet kastes ungdommene mellom regjeringens militære styrker, krigende motorsykkelbander, et Fluenes Herre-aktig gategutt-imperium, religiøse fraksjoner og etter hvert også inngripen fra amerikanske spesialstyrker. Og der Spider-Man tar onkelens utfordring på strak arm og handler rasjonelt i det godes tjeneste, handler Tetsuo, seriens «antihelt», i stor grad ut fra et mindreverdighetskompleks og andre vonde følelser fra barndommen som han ikke er i stand til å håndtere. Og det er nettopp ustabiliteten og uforutsigbarheten ved den menneskelige faktoren som flere ganger i serien tydelig beviser at det å utstyre barn med slike enorme krefter er nødt til å føre til utilsiktede konsekvenser med tragisk utfall.
Denne 2000+ sider lange mangaen kan nesten leses som en slags krønike over ødeleggelsen av en storby, og den videre kampen i ruinene. Noe av det mest spesielle med serien er hvordan de voldsomme ødeleggelsene skildres med slik inngående detalj, side opp og side ned med sirlig detaljerte skyskraperrester, knuste betongmasser, forvridd armeringsjern og rennende vann. Når man vet at mange av beliggenhetene som brukes i serien, som det olympiske stadionet, er virkelige steder, får det meg til å lure på hvordan det oppfattes for byens innbyggere å se sin egen by knuses og maltrakteres så inngående og detaljert som her.
I’ve seen Neo-Tokyo fall a thousand times,
Japanimation, detailed destructions of the nations.
I suppose it’s got something to do with Hiroshima, Nagasaki,
fatalistic like a kamikaze.
– Talib Kweli, «Peace Infinity», Mood
Akira er utgitt i farget utgave med reversert leseretning i 20 bind fra danske Carlsen Comics, og er også tilgjengelig som en seksbindsutgave i original leseretning og svarthvitt fra Dark Horse Comics.
Neste apokalypse: Nausicaä from the Valley of Wind
Japan, landet på kanten av stupet
14. mars 2011 § 2 kommentarer
Bølgebrytere ved stillehavskysten utenfor Iwaki, et bilde jeg tok i april 2004
De siste dagene har vært uvirkelige. Det virker som om katastrofen i Japan ingen ende vil ta, og at alvoret i situasjonen bare øker for hver time som går. I skrivende stund, tre dager etter, er altså det rekordsterke jordskjelvet og tsunamien blitt etterfulgt av en rekke små og store etterskjelv, eksplosjoner/skader ved tre kjernekraftverk og nå faretruende aktivitet i en vulkan. Jeg har vært i Japan to ganger, og begge gangene besøkte jeg byen Iwaki på nordøstkysten. Dette er et av områdene som ble aller hardest rammet av tsunamien. Selve sentrum av byen ligger et stykke fra kysten beskyttet av fjell, og har derfor klart seg bra, men områdene utover mot kysten er visstnok nærmest utslettet. Heldigvis har jeg hørt fra alle venner og kjente i landet, og vet at de er uskadd. Likevel er det uvirkelig å tenke på at nettopp her hvor jeg sto har denne enorme bølgen skyllet inn og ødelagt alt i sin vei.
Sentrum av Iwaki ligger et stykke fra kysten, med en del fjell rundt, og skal visstnok ha kommet greit ut av det. Foto av undertegnede.
Alt dette får meg til å tenke på at til tross for at Japan på mange måter er et svært trygt og velutviklet samfunn, er det likevel et land som på en måte har måttet venne seg til å leve på kanten av stupet. Selv om jeg ikke vil drive psykoanalyse på nasjonsnivå, så tror jeg det er en lite vågal påstand at de fleste japanere er preget av å ha en rekke katastrofer friskt i sitt kollektive minne: Jordskjelvet i Tokyo i 1923 (over 100 000 døde), jordskjelvet i Kobe i 1995 (over 6 000 døde og enorme materielle skader) og, i en klasse for seg, atombombene i Nagasaki og Hiroshima i 1945 med de påfølgende stråleskadene. For mens jordskjelv har vært en konstant og lunefull, men like fullt kjent fare, var atombombene katastrofer av et totalt nytt og ukjent slag – en grusomhet det ikke fantes ord for å beskrive. I tillegg til disse kommer også den «konvensjonelle» bombingen som la Tokyo og Osaka i ruiner i 1945, og som faktisk kanskje har preget mange japanske sinn like mye som atombombene. En kan også nevne andre, miljøkatastrofer som kvikksølvfogiftningene i Minamata og terrorangrepet med saringass i Tokyo i 1995.
Det virker på meg som om disse katastrofen er blitt etset inn i folks bevissthet og på et eller annet vis, ikke overraskende, også har sevet inn i populærkulturen. Titler som Barefoot Gen (både manga og anime) og filmen Grave of the Fireflies, samt Serieglobus-aktuelle Town of Evening Calm, Country of Cherry Blossoms, tar alle for seg virkelighetens grusomheter fra den andre verdenskrig og årene etter. Disse er sterke og nære skildringer som viser bombingens grusomheter på nært hold, og fra et barneperspektiv.
Godzilla fra 1954
Men svært mange manga- og animetitler viser også ulike apokalyptiske hendelser av fiktiv art. Muligens kan vi spore dette tilbake til 1954, med det radioaktive monsteret Godzillas herjinger i filmen med samme navn (som til dags dato har fått et tredvetalls oppfølgere). Av nyere dato kan vi nevne titler som Akira, Neon Genesis Evangelion, Nausicaä of the Valley of Wind og Patlabor – dette er bare et lite knippe serier og filmer som handler om enorme fiktive ødeleggelser i science fiction-form. Om det dreier seg om terapi fra skapernes side, ubevisst bruk av felles referanserammer, kynisk utnyttelse av sjokkeffekten eller rene tilfeldigheter, kan man selvsagt ikke vite. (Nå er det selvsagt ingen mangel på såkalte katastrofefilmer fra f.eks. Hollywood heller, så perspektivet jeg legger for en dag her kan kanskje beskyldes for å være nihonjinron. Jeg våger likevel påstanden om at det har vært en viss forskjell i måten temaet har blitt behandlet på i Japan og Hollywood – men kanskje ble den mindre etter 11. september 2001?)
Jeg er klar over at dette perspektivet kanskje kan oppfattes som ufølsomt i disse tider, å snakke om tegneserier mens virkelige mennesker lider, men jeg mener det absolutt ikke slik. Snarere er nok dette mitt spede forsøk på å forstå og prøve å identifisere meg med dette folket. Jeg tror nemlig ofte populærkulturelle fenomen er et godt sted å begynne for å ta tempen på de rådende stemningene og ideene i en befolkning, folkesjela eller hva man nå skal kalle det. Ikke minst fordi populariteten disse verkene oppnår til en viss grad kan indikere hvor sterk gjenkjennelseseffekt og resonans verket har.
I noen installasjoner fremover tenkte jeg å prøve å se nærmere på noen av de mest interessante eksemplene på fiktive apokalypser i manga og anime.
EDIT: I tiden fremover vil det tydeligvis (og forståelig nok) bli mindre katastrofescener i anime. Denne artikkelen som nylig ble postet på Anime News Network forteller om en rekke filmer og episoder som i nær fremtid enten vil bli sensuerert eller tatt av luften på grunn av slike scener.
Workshop om japansk populærkultur ved UiO
8. februar 2011 § 2 kommentarer
Den 18.–20.mars er jeg så privilegert å få delta som én av foredragsholderne på en workshop om japansk populærkultur på Universitetet i Oslo, IKOS (Institutt for kulturstudier og orientalske språk).
På workshopen vises også filmen The Girl who Leapt Through Time
De gjeveste foreleserne på workshopen er nok japanske Tatsumi Takayuki (litteraturprofessor fra Keiô University) og Kotani Mari (science fiction-kritiker), samt amerikanske Sharon Kinsella. Av norske forelesere er blant annet Reiko Abe Auestad, Guri Hanem, Anne Thelle (forfatter av den eneste norske boken om anime) og Magne Tørring (oversetter av Krabbeskipet, Elskede Sputnik og Death Note-serien, mm).
Jeg har jo ikke så mye å fare med i dette selskapet, akademisk sett, men skal snakke om et tema jeg har litt erfaring fra, «Catering to the otakus – Translating and publishing manga in Norway». Jeg kommer til å bruke erfaringene mine som redaktør for manga på Egmont Serieforlaget, og hvilke utfordringer vi som forlag sto overfor ved å utgi et nisjeprodukt som skulle treffe en bestemt subkultur, men som også skulle være tilgjengelig for massemarkedet.
Andre ting som skjer i løpet av helgen er åpning av en utstilling av japanske tresnitt-trykk (ukiyo-e, «bilder fra den flytende verden»), visning av animefilmen The Girl who Leapt Through Time og et cosplay-event på butikken Outland. Arrangementet har visst litt begrenset plasskapasitet, men er du interessert, så ta bare kontakt for mer detaljer.
EDIT: I siste liten er visstnok både Anne Thelle og filmvisningen avlyst.
Lone Wolf and Cub – tilgi meg for å ikke ha lest deg
17. januar 2011 § 1 kommentar
Lone Wolf and Cub 1 - her i nesten full størrelse:(
Årene 2010/11 ser ut til å bli et år av lange episke verk for min del. Ikke bare er jeg nylig ferdig med en ny gjennomlesing av Ringenes Herre (lydbok denne gangen) og hele mangaserien Monster, men jeg har også akkurat begynt på to klassikere jeg utrolig nok aldri har kommet i gang med før, nemlig Sandman og samurai-mangaen Lone Wolf and Cub av Kazuo Koike og Goseki Kojima.
For nordmenn på min alder (+/- 5 år) var det stort sett en av tre veier inn i manga: Dragon Ball, Akira eller Lone Wolf and Cub. Og min var altså Akira, scifi-mesterverket til Katsuhiro Otomo. Jeg har møtt noen Lone Wolf-fanatikere på min vei, og har sant å si irritert meg litt over noen av dem, særlig siden flere av dem har hatt til felles at de ikke virker så opptatt av annen manga. Dessuten har jeg nok i mitt stille sinn betvilt de faktiske litterære kvalitetene til denne serien, siden jeg har lest et par av de første bøkene og anså historiene som rimelig repetitive og bygget over én litt klisjéfylt lest: Ôgami Ittô er den råeste samuraien som finnes (og så har han en unge).
Personlig har jeg holdt meg til Vagabond av Takehiko Inoue, som jeg har hatt inntrykk av at er en mye mer sofistikert og «spirituell» serie – men nå er jeg altså fem bøker inn i Lone Wolf, og må innrømme at jeg er litt positivt overrasket. Jeg må likevel vente en stund før jeg skriver noe inngående om den 28 bøker lange serien.
Bare tre observasjoner foreløpig:
- Hvilken idiot i Dark Horse bestemte å publisere serien i et så knøttlite format, omtrent 1/4 av arealet til originalen? Serien er komplett uleselig på buss eller i dårlig lys (og nei, jeg har ikke dårlig syn og leser ellers hva som helst på buss), og jeg griner av å tenke på hvor mye sterkere en del av tegningene ville vært i større format. Serien ble jo opprinnelig publisert på amerikansk og dansk i originalformat, men bare i kortere hefter … og var ikke engang halvveis da det amerikanske forlaget gikk konk. Sikkert bra for skogen og klimaet, men synd for leserne.
- Jeg kan ikke noe for å irritere meg over at Frank Miller har tegnet coverne på bøkene, hva har liksom han med denne serien å gjøre? Joda, det var sikkert bra at en «superstjerne» som han fikk øynene opp for denne serien og ga den litt drahjelp i statene, men likevel … Det er som å se «Quentin Tarantino presents» på en filmplakat … det er bare noe med det som er turn-off for meg. Dessuten er Frank Millers versjoner av Ôgami Ittô, og ikke minst bevegelsene hans, veldig ulike originalen.
- Jeg har en åpenbar moralsk aversjon mot den sanseløse og til dels meningsløse nedslaktningen som hovedpersonen står for, og at dette gang på gang forsvares med det enkle og uimotsigelige faktum at han har «chosen the way of the meifumadô». Men dette må jeg nok tenke litt mer inngående og nyansert på senere.
Kurosagi Corpse Delivery Service – horror som ikke er horror
8. desember 2010 § 2 kommentarer
Omslagene til KCDS skiller seg effektivt ut i manga-mengden.
Det finnes geniale historier, formfullendte historier, historier som har klartenkt oppbygning, karakterutvikling, en perfekt symbiose mellom form og innhold … og så finnes det god gammeldags underholdning! I den siste kategorien har jeg de siste par årene fulgt mangaserien Kurosagi Corpse Delivery Service av Eiji Otsuka og Housui Yamazaki med stor fornøyelse.
Til å begynne med var det rett og slett coverdesignet som fanget oppmerksomheten min fra Outlands mangahyller av skrikende farger – det minimalistiske og abstrakte designuttrykket kombinert med den røffe, ublekede kartongen som paperbackbøkene er innbundet i, var veldig utypisk manga. (Veldig opp min gate, må jeg legge til.) Men så fikk jeg altså sans for den bisarre serien inni coveret også.
Serien låner det meste av uttrykket og handlingen sin fra horror-sjangeren, men er i sitt vesen en slags overnaturlig detektiv-komedie i horror-innpakning. Og det er altså ikke en kritikk fra min side, snarere en kompliment. Jeg er ingen stor horror-fan selv, har rett og slett aldri prøvd å sette meg inn i sjangerens pensum, men liker godt sjangerlek. Og jeg synes horror-sjangerens tydelige formspråk og særegne virkemidler og konvensjoner fungerer veldig effektivt å stjele (i likhet med western-sjangeren). Det er noe med horror-elementene som har evnene til å røre ved oss på en veldig fysisk og sjokkartet måte, og når det som her blandes med en ganske annen sjanger, føles resultatet overraskende og friskt. (Et helt annerledes eksempel på noe liknende er forresten den svenske boken/filmen La den rette komme inn, som bygger et vart og følsomt tenåringsdrama over en vampyrhistorie.) Jeg må forresten legge til at jeg selvsagt vet at mye horror har de facto undertoner av en slags mørk komedie, men jeg mener altså at vi her snakker om noe litt annet.
Den snodige gjengen som utgjør Kurosagi Coprse Delivery Service
Serien som har tagline «Your body is their business», handler om en snodig, sammenrasket gjeng eks-studenter fra et buddhistisk universitet som ikke har klart å skaffe seg vanlige jobber. På oppskriftsmessig vis har de alle en eller annen slags spesiell egenskap, enkelte av dem overnaturlige sådanne. Den soleklart mest spesielle av disse egenskapene tilhører seriens hovedperson Kuro (betyr sort), som ved berøring kan snakke med døde sjeler som ennå ikke helt har forlatt en kropp. Legg til en balsameringsekspert, en som kan finne lik med pendel og et par andre, og VIPS – du har en gruppe med et kult navn og en litt uklar businessidé: Kurosagi Corpse Delivery Service jobber med å utføre døde menneskers siste vilje. Dette kan være så enkelt som å gravlegges på et bestemt sted (selv om heller ikke det nødvendigvis er enkelt), og så komplisert som når døde kropper brukes av robotutviklere til å teste robotdrakter som uheldigvis har bygd systemvaren sin over gamle Nintendo-spill … ganske off-beat greier altså. Felles for de fleste «oppdragene», er at det hører til sjeldenhetene at døde mennesker er gode betalere. Manusforfatter Otsuka er et oppkomme av ideer som kobler horror-elementer til det hverdagslige, moderne og urbane, en konvensjon japanere jo etter hvert er blitt kjent for. Legg til de stilrene, enkle og forholdsvis realistiske tegningene til Yamazaki, som klarer å formidle både de komiske og skremmende elementene like godt, så sitter du med en klar vinner.
Noe av det som fungerer aller best i Kurosagi, er det komiske i at gruppen innehar utrolige evner, men overhodet ikke finner noen politisk korrekt måte å utnytte disse evnene på. Gjengen er derfor gjerne forvist til en Cowboy Bebop-aktig konstant blakk tilværelse. Alle er dessuten ganske asosiale og nerdete typer, og kommer ikke nødvendigvis bedre ut av det med andre asosiale nerder enn de gjør med vanlige folk. Kanskje det er derfor de heller søker de dødes selskap, noe som i så fall heller ikke kan karakteriseres som spesielt vellykket.
Serien er stort sett bygd opp av asvluttede enkelthistorier som spenner over alt fra to til fem-seks kapitler, og selv om serien foregår kronologisk er det etter 11 bøker forholdsvis lite karakterutvikling eller overliggende plotstruktur å spore. Det eneste store, overliggende mysteriet av denne typen er den arrede ånden ved navn Yaichi som fra tid til annen manifesterer seg rundt Kuro, og en sjelden gang griper inn i historiens gang. Hvis serien noen gang beveger seg mot en klimaktisk avslutning, vil Yaichi definitivt spille en viktig rolle.
Det er også verdt å nevne at Dark Horse Manga har gjort en forbilledlig jobb med å utgi denne serien på amerikansk. Siden serien retter seg mot voksne, har de valgt å gå i retning av å holde seg så trofast som mulig til originalen. Det betyr blant annet at lydord har fått stå uretusjert, og at oversettelsen finnes bakerst i boka for den som absolutt vil forstå dem (ikke mitt førstevalg personlig, men like fullt en prinsipiell avgjørelse jeg respekterer). Men viktigere er det at også en rekke historie-elementer, ordspill, vitser og kulturelle referanser har fått inngående forklaringer bak i bøkene av oversetter og redaktør Carl Gustav Horn. Disse er ikke bare nyttige, men også direkte morsomme og godt skrevet. Dette gir bøkene en merverdi, siden serien faktisk renner over av slike referanser som ellers ville gått de fleste vestlige lesere hus forbi.
FAKTA:
Kurosagi Corpse Delivery Service på Wikipedia
Bok 1 hos den amerikanske utgiveren Dark Horse (klikk First Looks for en prøvesmak)
Kurosagi hos Deichmanske Bibliotek
Buddha revisited
1. desember 2010 § 2 kommentarer
Dette er en reprise av en sak jeg skrev for Studentmagasinet IKON #1-2009.
Den oppvåknede Buddha
«Veldig mye». Det er denne ekstremt upresise beskrivelsen jeg gjerne føler meg forvist til når jeg skal prøve å beskrive tegneseriene til den japanske mangalegenden Osamu Tezuka. Det er vanskelig å si det bedre på under en tettpakket side: Tezuka-serier er fremfor alt mye historiefortelling – mannen formelig dreit historier – og alle handler først og fremst om menneskelig drama, relasjoner og etiske og eksistensielle spørsmål. Han behersket alle sjangere, og var en mester i å bruke «hva hvis»-fortellinger, science fiction, myter eller en slags magisk realisme, til å fortette og intensivere dramaet. I tillegg er det mye av både refleksjon, melodrama, spenning, sterke følelser, meningsløse slapstick-gags, visuelle fortellerteknikker og innovativ tegneseriekunst.
KLATREMUS I DUKKEHUS
Det er umulig å forstå Japans forhold til tegneserier (manga) uten å nevne Osamu Tezuka, «the God of comics». Og det er umulig å forklare Tezukas betydning og innflytelse i Japan uten å ty til klønete sammenlikninger som «en sammenslåing av Henrik Ibsen, Ivo Caprino, Alf Prøysen, Thorbjørn Egner og Frode Øverli i én og samme person» … forholdsvis upresist, men like fullt effektivt.
Men hvorfor maser jeg om dette? Vel, Tezuka er først og fremst aktuell fordi en stadig større andel av de «voksne» seriene hans nå blir gjort tilgjengelig på engelsk av det amerikanske forlaget Vertical. Men nå har han altså også blitt introdusert for et norsk publikum gjennom «Buddha». Serien er et av Tezukas største tegneserieverk på til sammen imponerende 2900 sider, skapt over ti år mellom 1974 og 1984. Serien er utgitt på engelsk i åtte tykke bøker, designet av bokcover-stjernen Chip Kidd, og hittil har tre (fire per 2010, forf.anm.) av disse bøkene kommet ut på norsk fra Gyldendal.
LEGENDER OG LÆRE
«Buddha» forteller først og fremst historien om Siddharta Gautamas liv: Prinsen som vokste opp i beskyttede omgivelser, men som i møtet med lidelse konkluderte at alt i livet er tomhet, og som gjennom askese og meditasjon ble den første som oppnådde «oppvåkning». Historien åpner allerede før Siddhartas fødsel, og introduserer oss først for Brahmin-kasten (vismennene) og kongeriket Kapilavastu. Historien tar oss deretter igjennom Siddhartas ungdomsår i hoffet, de fire møtene, perioden som omflakkende asket, meditasjonen under fikentreet og den store oppvåkningen, hans forkynnelse, samlingen av en disippelflokk og til sist hans død. Men serien fletter også inn en rekke bipersoner, noen historiske og haugevis av helt fiktive. Bipersonenes historier tar faktisk til sammen langt mer plass enn Buddhas egen, ja, det går ofte både 100 og 200 sider uten at Buddha selv har vært i fokus.
Med andre ord: Vi snakker ikke her om noen historisk dokumentasjon, men snarere en personlig tolkning av legendematerialet som omkranser Buddha. Noen av legendene er gitt en forholdsvis realistisk utførelse (Siddharta snakker for eksempel ikke fra fødselen av), andre er bevart mer mytiske (den oppvåknede Buddhas karakteristiske utseende er for eksempel beholdt). Men de fiktive elementene forstyrrer ikke egentlig historien eller dens trofasthet mot den buddhistiske læren. Alle karakterene spinner en levende verden rundt Buddha som tydeligere viser hvordan hans liv og lære blir gjensidig påvirket av menneskene rundt ham. Dessuten fungerer bipersonene som objekter for lidelser og fristelser, og sørger for akkurat så mye tragedie og meningsløshet at det virkelig etableres en verden der læren om at alt er lidelse og tomhet kan oppleves. Disse læresetningene som er så sentrale for buddhismen kan virke overdrevent pessimistiske på utenforstående, men er like fullt essensielle for å forstå buddhismen. Og siden opplevelsen av lidelse og tomhet kan variere, er historier som denne, om enn både fiktive og legendepregede, nyttige for å komme under huden på Buddhas lære.
RASKERE ENN SIN EGEN TANKE?
For så til slutt å bite meg selv i halen som et karmahjul: Det kanskje eneste det ikke er mye av i Tezuka-serier er finesse, raffinement og perfeksjon av den typen vi gjerne forventer av «høyverdig litteratur» i et vestlig kunstperspektiv. Skal man nyte seriene, må man huske på at stort sett alt han produserte faktisk var ment som folkelig underholdning, om enn med en alvorlig undertone. Dessuten var verkene hans produsert så raskt at det er tvilsomt om mannen i det hele tatt hadde tid til å tenke seg om før han dyppet pennen sin i blekk – noe man kun kan skryte av hvis resultatet er så godt som dette. Som leser er det best å bare puste dypt, dykke ned i sidene og la seg rive med av fortellingens eget tempo, dens rytme og stadige krumspring. Gjør man det, kan man komme til å merke at Tezuka er i en klasse for seg, selv lenge etter hans død.
FAKTA OM OSAMU TEZUKA:
- 1928-1989, fra Takarazuka i Japan.
- Utdannet lege.
- Tegnet over 150.000 seriesider, stort sett uten assistenter, og regisserte en mengde animasjon i løpet av sitt liv.
- Blant hans mest kjente verk er Tezuwan Atom (Astro Boy), Jungle Emperor (Kimba the White Lion), Black Jack, Hi No Tori (Phoenix) og Adolf.
«Monster» av Naoki Urasawa
12. november 2010 § Legg igjen en kommentar
Naoki Urasawa – ikke helt ulik Kenzo Tenma
Jeg har akkurat lest ferdig mangaserien Monster av Naoki Urasawa, og klarer ikke å la være å begynne å skrive om den (til tross for at jeg egentlig overhodet ikke har tid). Hver eneste av de 18 bøkene (til sammen drøye 2300 sider) har etterlatt meg i samme tilstand av åndeløs spenning, nesegrus beundring og grenesløs undring. Hvordan i alle dager er det mulig å lage en så ambisiøs og omfattende tegneseriethriller som treffer så godt på alle plan, både spenningsmessig, fortellerteknisk, karaktermessig og visuelt, stille noen sterke etiske spørsmål, og endatil gi leseren en udefinerbar følelse av å ha bevitnet noe helt spesielt, noe genialt, noe på grensen til overnaturlig?
Her må det nevnes at jeg til og med kjente historien fra før, jeg har nemlig sett den 70+ episoder lange animeserien bygget på tegneserien (som for øvrig forholdt seg nesten latterlig trofast til kilden). Og nettopp dette penser meg inn på temaet og spørsmålet jeg mest av alt sitter igjen med etter lesningen, et tema som jeg synes manga ofte er en god case for å bale med: Myten om den geniale kunstneren.
Utdrag fra mangaserien Monster, møte med Johan
Men først: Monster er altså en psykologisk thriller om den japanske hjernekirurgen Kenzo Tenma, som i 1986 i Düsseldorf redder livet til en liten gutt med skuddskader i hodet. Tenma valgte å operere på gutten i stedet for på byens borgermester som ble innlagt umiddelbart etterpå, og falt som følge av dette i unåde hos ledelsen. Umiddelbart etter forsvinner imidlertid gutten og tvillingsøsteren hans fra sykehuset, og to av sykehusets ledere blir myrdet, noe som resulterer i at Tenma må forfremmes til kirurgisk leder. Ni år senere dukker en ung mann ved navn Johan opp og forteller Tenma at han er gutten Tenma en gang reddet, og at han sto bak drapet på de to sykehuslederne – et drap Tenma nå plutselig anklages for. Tenma bestemmer seg for å ta opp jakten på monsteret Johan, samtidig som han flykter fra politiet. Plottet videre derfra er sinnrikt og intrikat, og involverer psykologiske eksperimenter på barn, tsjekkoslovakisk hemmelig politi, et mystisk barnehjem i Øst-Tyskland som gikk til grunne i et Fluenes Herre-aktig ragnarokk, en tsjekkoslovakisk barnebokforfatter med dystre illustrasjoner, en kald og robotaktig detektiv fra det tyske kriminalpolitiet og en rekke andre elementer som åpenbart høres ut som galskap å snekre sammen til en helhet, men som like fullt sitter som ei kule! Og hele veien forblir Johan i skyggene, og for hver gang vi lærer mer om ham, blir han bare mer tåkelagt, mer uforståelig, og mer og mer skremmende – den definitivt mest originale fiendeskildringen jeg har vært borti i noe medium.
Naoki Urasawa har et bredt repertoar av karakterskildringer
Serien sjonglerer i tillegg et svimlende persongalleri av Twin Peaks’ke proporsjoner, som ofte etterlater Tenma på sidelinjen i hundrevis av sider i slengen, og der nesten samtlige fortsetter å dukke opp for å spille viktige roller helt til seriens siste slutt. Like fullt består persongalleriet av tredimensjonale (nei, ikke bokstavelig) karakterer av kjøtt og blod, med en stort sett troverdig menneskelig psyke, altså en passe blanding av rasjonalitet og irrasjonalitet.
Så tilbake til myten om den geniale kunstneren: For det er ikke til å komme forbi at mange av oss litteratur-, musikk-, film-, kunst- eller alskens-kulturuttrykk-elskere gjerne forholder oss på en litt mytisk måte til den kreative prosessen. En vet at det er et håndverk involvert, teknikker, virkemidler og tillærte arbeidsmetoder. Men likevel klarer en ikke å fri seg fra tanken på at det kreative også innebærer noe mystisk og udefinerbart, en inspirasjon, en muse, en unik og genial gave.
Nå, hvordan rotet jeg meg bort i dette? Jo, for det første fordi en sammenlikning av tegneserieutgaven av Monster (originalen) og den animerte utgaven, synliggjør nettopp dette skillet mellom håndverk og inspirasjon: Den animerte serien følger tegneserien nesten til punkt og prikke, omtrent bilde for bilde, og er et utrolig helstøpt underholdningsprodukt. Og likevel fornemmer jeg en klar forskjell i opplevelsen av de to, som jeg personlig tillegger den store, innarbeidede, velsmurte, nesten automatiserte prosessen som ligger bak en så stor animasjonsproduksjon. En animert film involverer hundrevis av mennesker i alle mulige arbeidsoppgaver, og tv-serier så lange som denne involverer garantert også en rekke regissører. Uansett årsak, mener jeg å merke at tegneserien oppleves som hakket mer helstøpt, hakket mer visjonær … hakket mer genial enn animeserien.
Som nevnt er også fenomenet manga generelt en god case på dette temaet. Den japanske tegneserieindustrien har nemlig noen særtrekk som skiller den fra for eksempel den amerikanske. Et av disse særtrekkene er den sterke posisjonen selve mangategnerne har i bransjen, synliggjort for eksempel ved at de selv innehar copyright til karakterene og historiene sine, og at de i hovedregel står for både manus og tegninger selv (jfr. de store amerikanske syndikatene som eier karakterer og fritt leier inn manusforfattere, blyanttegnere, fargeleggere, tekstere etc.). Selvsagt har mangatagnere stort sett en liten gjeng med assistenter rundt seg, som står for alt fra bakgrunner og rastrering til håndteksting, men alt er likevel under mangategnerens direkte ledelse.
Det å være «formfullendt» er en kvalitet som ofte knyttes til stor litteratur (i det minste til romaner): At det er enhet mellom form og innhold, men enda viktigere, at verket har en følelse av noe komplett og fullført – vi forventer at skaperen har hatt en slags visjon med verket, visst hvilke elementer som er nødvendige for å virkeliggjøre visjonen, samt at skaperen har utelatt andre forstyrrende og uviktige elementer. På disse punktene byr mangaens episodiske format definitivt på en utfordring for skaperne. De må nesten uten unntak holde seg til en publiseringstakt på 20–25 sider per uke (noe som er et meget høyt tempo, mer om det en annen gang), men er også totalt i mørket om hvor lenge serien deres vil bli publisert. Det er ikke egentlig mulig å planlegge et 2300-siders epos og vite med 100% sikkerhet at serien vil forbli populær nok til at ideen kan gjennomføres. Derfor er det til en viss grad tvingende nødvendig å la serien bli til mens man tegner, så å si. Imidlertid har skaperne en mulighet til å avslutte seriene sine, og arbeide mot et endelig mål, noe en Batman- eller Donald-manusforfatter ikke egentlig kan, siden det omtrent er påkrevet å ende tilbake på status quo.
Uansett: Dostojevskij skrev en rekke av romanene sine som føljetonger, noe som trolig har preget dem på et vis, men som like fullt bare gjør resultatet mer imponerende. Noe av det samme føler jeg om Monster – at det lar seg gjøre å føde frem en så solid og original thriller som dette under noen omstendigheter overhodet, og ikke minst som en føljetong, er intet mindre enn uforklarlig for meg. Og jeg godtar gjerne at noe er uforklarlig, så lenge jeg har så inni hampen glede av det som Monster. Og hvis du ikke forstod det, så var disse galmannsrablingene, uformfullendte som de var, ment som en anbefaling.
Manga og åndelighet
26. oktober 2010 § 1 kommentar
Dette er en reprise av en sak jeg skrev i tidsskriftet Strek 3-2008. Artikkelen var beregnet på et publikum som er mer eller mindre ukjent med fenomenet manga, og inneholder derfor nødvendigvis noen forenklinger og generaliseringer. Jeg har oppdatert noe av den så smått utdaterte informasjonen nederst i artikkelen.
En søt kvinnestemme snakker over høyttaleren, og dørene på det rene, moderne rushtidstoget går stille igjen. Inne i kupeen sitter dresskledde menn, sirlig antrukne karrierekvinner og uniformerte skoleelever i alle aldere – alle i sin egen private, imaginære boble. Noen sover, noen later som om de sover, noen trykker på mobiltelefoner eller håndholdte dataspill, og noen leser bøker. Men de skoleguttene der, den voksne damen der og de dresskledde, alvorlige mennene der borte, leser virkelig alle sammen – tegneserier?
Fra skriftruller til roboter
Og ja, det er nettopp det de gjør. Episoden over er heller ingen sjeldenhet, men helt dagligdags. I Japan er det ingen som ser på tegneserier som en marginal form for barneunderholdning. Tegneserier – eller manga, som japanerne kaller det – er en enorm industri som omfatter mer enn en tredel av markedet for trykte medier; manga er en større inntektskilde enn både aviser og bøker.
Ordet «manga» kan oversettes løselig som «snodige bilder», og ble først brukt på 1800-tallet om et knippe humoristiske tegninger av tresnittkunstneren Hokusai. Men selv om manga faktisk har historiske røtter helt tilbake til 1200-tallets buddhistiske skriftruller med visuelle fortellinger om mennesker i dyreham, er nok forskjellene til dagens manga flere enn likhetene: De fleste bokhandler har et hundretalls hyllemeter med pocket-manga som frembyr de mest populære titlene. I et land med 127 millioner innbyggere betyr dette at vi snakker om et massivt medium og et sterkt kulturformende fenomen med en årlig omsetning tilsvarende mer enn 20 milliarder kroner.
Denne enorme produksjonen til tross, manga har inntil det siste tiåret vært rimelig ukjent og ganske eksotisk for et vanlig vestlig publikum. Møtet med manga kan være veldig fremmed og nesten sjokkartet for en nordmann som er vant til å kjøpe Donald-blader til barna sine og ønsker seg Stomperud under juletreet: Fra de japanske kioskhyllene skriker en visuell kakofoni av sterke farger, søte jenter med store, lyse dådyrøyne og fargerik hårpryd, samuraier i kampklare positurer, fargerike kjemperoboter og baseballspillere. Og kikker man nærmere etter, ser man at undersjangrene ingen ende vil ta: Temaene kan være matlaging, golf, spilleautomater (eller pachinko, som det kalles), romantiske historier om følsomme guttepar (populært blant voksne damer), science fiction, hverdagsdrama, offentlig informasjon og renspikket pornografi – alle målgrupper skal få sitt.
Seriene har gjerne et intenst og voldsomt formspråk, til tross for at de kun publiseres i svarthvitt: Rutelayouten er svært dynamisk, og det eksperimenteres kontinuerlig med dramatiske bildevinkler og filmatiske fortellerteknikker. I tillegg er tekstmengden gjerne minimal, noe som lar lystleserne på toget nærmest småløpe over sidene i bladene sine – en leseropplevelse som ligner mer på å se en film enn å lese en bok.
Den japanske invasjonen
Men det er ikke lenger bare i Japan at manga blir lest. «Ingen annen kultur utøver en så stor og magnetisk tiltrekningskraft på hundretusener av norske barn og ungdom, hver eneste dag, som den japanske,» skrev kommentatoren Dag Herbjørnsrud i Aftenposten i 2004. Og det er meget mulig at han har rett. For selv om vestlig underholdningsindustri og populærkultur fortsatt oppfattes som svært USA-dominert, er dette slett ikke hele sannheten: Fenomener som Pokémon og Beyblade har de siste årene vært enorme i barnesegmentet – i alle tilgjengelige medier – og kultregissører som Quentin Tarantino (Kill Bill) og brødrene Wachowski (The Matrix, Speed Racer) ser til Japan for inspirasjon. Dessuten er det ett område der Japan lenge har hatt et forsprang som påvirker kulturen vår i større og større grad: Spillteknologi. Norske tall viser at data– og tv-spill allerede står for en større omsetning enn all film samlet, både kino og hjemmevideo. Spill er ett av flere områder der Japan lenge har vært supermakten i verden, både på teknologi og innhold. Som Herbjørnsrud skrev: «Med lanseringen av Nintendos spillfigurer Mario og Luigi i ‘Mario Bros.’ tok det av for alvor. Nå står Tokyo-baserte Sonys Playstation på de fleste norske gutterom, eller øverst på ønskelisten. Eventuelt en Nintendo Gamecube eller en Gameboy, men de er fra øya i øst de også.»
Til tross for at skaperne av manga og søstermediet anime (japansk for animasjonsfilm, fra fransk) opprinnelig ikke har tenkt på eksport i særlig grad, har kulturformen for lengst fått sitt internasjonale gjennombrudd. I USA har manga blitt gitt ut siden slutten av åttitallet. De siste årene har markedet vokst med enorm hastighet, til et punkt der manga truer den amerikanske tegneserie-industrien, særlig på statistikken over bøker, eller såkalte graphic novels. I 2007 ble det i USA omsatt manga for over 220 millioner dollar, tilsvarende en prosent av bokmarkedet, og andelen øker for hvert år. Også i markeder som det franske, sør-koreanske, kinesiske og italienske, samt i spansktalende land har manga for lengst blitt en konkurrent å regne med. Også i Norge har utvalget av manga økt sakte, men sikkert siden den første utgivelsen. Kampsportserien Dragon Ball – verdens mest solgte tegneserie med et samlet opplag på over 85 millioner eksemplarer – kom ut i norske bladhyller for omtrent fem år siden. I kjølvannet har snart et tjuetalls nye kommet på norsk, både fra de etablerte forlagene og fra nye spesialforlag som satser på manga.
Åndelig mylder
I Vesten har kommersiell underholdning og populærkultur tradisjonelt vært ganske fattig på åndelighet, og heller bekreftet et ganske materialistisk verdensbilde. Mange har kommentert den nesten totale mangelen på religion i Walt Disney-konsernets historier. Verken i Andeby eller noen andre av de faste Disney-universene møter du en eneste kirke, prest, eller så mye som et «herregud»-utrop. Det samme gjelder for de aller fleste langfilmene (med unntak av katedralen som er kulissen for Ringeren i Notre Dame). I Japan er situasjonen annerledes – populærkulturen flommer formelig over av ulike typer overnaturlige elementer – alt fra overfladisk eventyrmagi og historier om småjenter med magiske krefter til varierende grader av flørt med japansk mytologi, shintoisme, buddhisme og til og med kristendom.
Morten Holmqvist, universitetslektor på linjen Ungdom, Kultur og Tro på Menighetsfakultetet og forfatter av boken Jeg tror jeg er lykkelig, har forsket på manga- og animekulturens åndelige sider. Han mener manga er med på å eksportere et japansk verdensbilde og syn på åndelighet til Vesten:
– Religion blir nok av mange japanere først og fremst sett på som en del av den nasjonale, folkelige tradisjonen. Paradokset er kanskje at flere snakker om Japan som et sekularisert samfunn,samtidig som det overnaturlige er en integrert del av hverdagen og slik sett også en del av japansk popkultur, sier Holmqvist. Han forklarer at det både dreier seg om typisk fiktive elementer og om direkte «lån» fra ulike religioner:
– Her kan man møte reinkarnasjon, ånder, guder, demoner, sjamaner og hekser. I noen serier er demoner sett på som hjelpere, i andre er de onde motstandere som må overvinnes. Noen serier inneholder også symboler og ritualer som er hentet ut av de religionene man møter på i Japan, som buddhisme, shintoisme og kristendom.
Annerledes religion
Shintoisme er den tradisjonelle religionen i Japan, og var statsreligion frem til kapitulasjonen for amerikanerne i 1945, etter andre verdenskrig. Religionen er praktisk talt uløselig sammenvevd med japansk kultur, siden det store flertallet av japanere regner seg som shintoister. Shintoisme kan best beskrives som en variant av sjamanisme, med få samlende dogmer, men en samlende tråd i tilbedelsen av kami, naturguder av ulike slag, i tillegg til en rekke ritualer. Som i mye annen østlig filosofi (for filosofi kan tidvis være et vel så dekkende begrep som religion), handler shintoisme mest om å finne og innta sin rette plass i det dennesidige, mer enn om en tro for livet etter døden.
Mark Teeuwen, professor i Japanstudier ved Universitetet i Oslo (UiO), mener det er viktig å forstå at et typisk japansk syn på religion er svært annerledes enn det typisk norske:
– Shinto er det tydeligste, mest ekstreme eksemplet på den japanske omgangen med religion. Man kan si at shinto er en fellesbetegnelse for et stort antall helligdommer og deres aktiviteter, snarere enn en religion i den tradisjonelle betydningen. Shinto har ingen lære, ingen hellige skrifter, og pålegger ikke sine «tilhengere» noen leveregler. En shintohelligdom har ingen menighet av troende, og det avholdes ingen ukentlige gudstjenester hvor de troende samles. Prestene forkynner ingen tro og er fullstendig uinteresserte i å ‘spre ordet’ eller omvende folk, forklarer Teeuwen.
Han påpeker at det er vanskelig å forstå japansk religion ut fra en oppfatning av at religion er noe som likner på kristendommen – og da særlig en form for kristendom hvor fromhet, moral og tro har presedens over ritualer.
Teeuwen har også lagt merke til at den japanske populærkulturen er på sterk fremmarsj i Norge, særlig blant ungdom. Dette har han blant annet merket på søkertallene til japansk ved UiO:
– Det er vanskelig å si sikkert at det er en sammenheng, siden søkertallene har gått opp mye for nesten alle ikke-vestlige språk. Men det er et faktum at det store flertallet av japanskstudenter er opptatt av manga og anime, og sikkert har fått sitt første møte med japansk kultur gjennom disse mediene. Dette står i motsetning til på åtti– og nittitallet, da det var «Japanese management» og Zen-mystikk som studenter forbandt med Japan, forteller Teeuwen. Han er ikke så overbevist om at verdensbildet som formidles gjennom manga nødvendigvis er representativt for Japan:
– Det er mange magiske og surrealistiske elementer i manga og anime, og en del av dem er direkte inspirert av tradisjonell japansk religion, men naturligvis med en egen vri. Å se på japansk religion gjennom manga, blir litt det samme som å tolke vestlig religion ut fra fantasy-bøker: Man får et inntrykk, men det er langt fra dekkende, sier Teeuwen.
Kanskje er det ikke så rart at det forekommer mye åndelighet og mystikk i historiefortellingen. For er det et punkt der de østlige religionene i stor grad sammenfaller med både okkultisme og gnostisisme, så er det opptattheten av å avdekke «skjult kunnskap.» Nettopp denne ideen fungerer knakende bra som element i gode historier: Det å ha en hovedperson som, av en eller annen grunn, har evnen til å se eller oppleve noe som er skjult for vanlige mennesker.
Demoner og dødsguder
En slik serie er Bleach. Her møter vi videregåendeeleven Ichigo Kurosaki som har den unike evnen at han kan se ånder. Etter et møte med en såkalt «sjele-høster» blir han trukket stadig lenger inn i en kamp mot ulike typer hvileløse ånder. Serien har solgt over 40 millioner bøker i Japan, og har stadig ligget på bestselgerlistene også i USA.
En liknende popularitet har serien Inu Yasha fått. Den handler om en skolejente fra det moderne Japan som, via en brønn i familiens tempel, havner i middelalderens Japan. Her møter hun Inu Yasha, halvt hundedemon og halvt menneske. Sammen med ham må hun kjempe mot en rekke demoner og mytologiske skapninger av typen som gjerne forbindes med shintoisme og japanske folkeeventyr.
En av de siste årenes aller største suksesser er serien Death Note, en serie for et noe eldre publikum. Her får hovedpersonen og studenten Light Yagami en spesiell notisbok av en «dødsgud», en slags «mannen med ljåen», med instruksjonen: «Det mennesket som får navnet sitt skrevet i notisboken, vil dø». Etter å ha kommet over det verste sjokket, setter Light raskt i gang med sitt prosjekt: Å ta livet av kjente forbrytere og kriminelle, med den hensikt å skape en moralsk perfekt verden. Men han må i løpet av kort tid også bruke boken for å holde politiet på armlengdes avstand, og den videre utviklingen setter stadig studentens moralske dilemma mer på spissen – dog uten at han virker berørt av dilemmaet. Noe av det spesielle med serien er hvordan den beskriver hendelsesforløpet uten noen tydelig moralsk stillingtaken; det er rett og slett i stor grad opp til leseren å bedømme hvorvidt Lights handlinger er moralsk akseptable. Og på diskusjonsfora på internett kan man ofte finne tenåringer diskutere seriens moralske implikasjoner, for eksempel tanken om at målet helliger middelet.
Apokryf og kryptisk
Men selv i dette selskapet av enorme, kommersielle underholdningsslagere har den animerte serien Neon Genesis Evangelion (jap. Shin Seiki Evangelion) en helt egen status, en serie som gikk på japansk tv i 1996. Den føyer seg inn i en enorm og (for vestlige øyne) obskur undersjanger kalt mechaserier, eller giant robot-serier. I denne sjangeren møter vi mennesker, ofte barn og tenåringer, som kriger fra innsiden av enorme, avanserte roboter med mer eller mindre menneskelig fasong. De representerer gjerne menneskehetens siste håp, for til tross for sin unge alder er barna de eneste som virkelig kan styre robotene. Så langt er det ikke noe unikt med Evangelion. Det spesielle, foruten seriens sjeldne kultetterfølgelse og aktualitet 12 år etter lanseringen, er at seriens rammehistorie henter praktisk talt alle sine elementer fra Bibelen, inkludert de apokryfe skriftene.
I år 2000 fant menneskeheten Adam innefrosset i isen i Antarktis, og som konsekvens inntraff en katastrofe ved navn Second Impact som utslettet halve menneskeheten. Apokalypsen er, ifølge serien, forutsagt i dødehavsrullene. Menneskeheten går i dekning i underjordiske byer. Der forsøker de å holde stand mot angrepene fra en rekke skapninger kalt engler. En hemmelig, internasjonal organisasjon ved navn seele (av tysk for sjel) svarer med å bruke Adam og Lilith (Adams første kone, ifølge apokryfe skrifter) til å utvikle forsvarsrobotene Evangelion, eller eva. For kristne seere skaper dette en assosiasjon til Jesus som «den andre Adam», Adams fullkomne motstykke og menneskenes redning. Imidlertid er det grunn til å hevde at forfatterne av serien, til tross for grundig research, bruker det kristne mer som et eksotisk bakteppe enn som en integrert del av historien.
– Dette er en serie med intrikate personkarakterer. Mange av hovedpersonene sliter med store følelsesmessige og sosiale problemer. Rundt alt dette er det et sammensurium av bibelnavn og jødisk mystikk, iblandet elementer av et gnostisk verdensbilde, sier Holmqvist, som har studert denne serien.
Forvirret?
I så fall er man ikke alene. For selv ikke regissøren mener seg å forstå alle aspekter av serien sin. Enda mer forvirrende er det kanskje at det
nettopp er jødisk-kristne begreper og symboler som dominerer en serie i det absolutte toppsjiktet hva popularitet angår. Japan er nemlig ikke noe land der kristendommen står sterkt. Snarere tvert imot. Kristendommen ble for første gang introdusert i Japan så sent som i 1549, av portugisiske misjonærer under ledelse av Francis Xavier, en av Jesuittordenens grunnleggere. For en tid var misjonsarbeidet i fremgang, men i 1614 ble kristendommen forbudt, kristne ble forfulgt og landet ble stengt for vestlig innflytelse helt frem til 1854. I motsetning til hva som ofte har vært tilfelle under voldsom forfølgelse, førte dette imidlertid ikke til noen synlig vekst eller fordypning blant de kristne. I dag regner man med at snaut én prosent av landets innbyggere tilhører et kristent kirkesamfunn.
Under i brødboksen
Men det finnes også serier der manga-skaperne pløyer dypere i det religiøse – og der dette er en mer integrert del av historien – enn i serier som Evangelion. En av Japans mest anerkjente regissører innen animasjonsfilm heter Mamoru Oshii, og står bak en rekke filmer særlig innen science fiction-sjangeren. Oshiis mest kjente verk er trolig animasjonsfilmen Ghost in the Shell fra 1995, som gis en stor del av æren for gjennombruddet anime har fått i Vesten. Hovedpersonen Motoko Kusanagi er en cyborg – et kunstig menneske – med kun fragmenter av hjerne og ryggmarg igjen fra sin menneskekropp. Filmen åpner med en scene der Kusanagi ikles en ny, mekanisk kropp, med bilder som ledsages av shintoistisk korsang, et hint om at vi er vitne til en moderne form for reinkarnasjon.
På denne måten stiller filmen utfordrende spørsmål om hva som egentlig gjør et menneske til et menneske. Kusanagi stiller spørsmål ved sin egen eksistens, om hvorvidt hun noen gang har vært et ekte menneske. Og kan hun stole på sin egen hukommelse? Midt i en av Kusanagis samtaler omkring dette temaet, blir plutselig stemmen hennes forandret, mens hun fastslår: «… for nå ser vi som i et speil, i en gåte, men da skal vi se ansikt til ansikt.» Satt inn i denne helt nye og underlige sammenhengen virker sitatet fra korinterbrevet sjokkerende aktuelt. Og når sitatet til slutt gjengis i sin helhet, bidrar det til filmens konklusjon på en tankevekkende måte.
Selve «Gudfaren av manga», Osamu Tezuka (1928-1989), som gis mye av æren for å ha utviklet manga-mediet til det det er i dag, var også svært opptatt av religion. Nesten alle hans verk, fra det mest kommersielle og underholdende til det svært, svært ambisiøse, peker på ett eller annet plan ut over det rent materielle, selv om summen av hans produksjon nok antyder et ståsted mellom de østlige religionene og en sorts panteisme eller tro på og ærefrykt for selve livet. Blant verkene i hans enorme katalog, som omfatter mer enn 150.000 tegneseriesider og en rekke animerte filmer og serier, finner vi en tegnefilmserie med bibelhistorier, produsert i samarbeid med Vatikanet. Der finner man også Buddha, et åtte binds verk om Buddhas liv (hvorav de to første bindene så langt er gitt ut på norsk av Gyldendal ).
Religion er for øvrig ikke bare brukt på en seriøs måte. I februar 2008 gikk nemlig en ny tittel til topps på de japanske bestselgerlistene, nemlig humormangaen Saint Young Men av Hikaru Nakamura. Mangaen handler om Buddha og Jesus som unge menn og romkamerater i Tokyo, og de to havner stadig i ulike situasjoner der de må bruke sine overnaturlige evner – som når Jesus utfører
et brødunder i hybelens slunkne brødboks.
Manga som evangelisering
Men det er ikke bare denne typen fragmentert og, etter en Vestlig standard, postmoderne åndelighet som kommer til syne i manga. Med den gjennomslagskraften mediet har i dag, har også kristne utgivere og artister for alvor begynt å bruke manga til evangelisering, misjon og forkynnelse. Mest aktuelle er de ulike biblene i mangaform som de siste årene har gått i trykken rundt om i verden.
Blant de mest vellykkede er definitivt den eneste originalt japanske tittelen, Manga Messiah, fra det norskstøttede bibeltrykkeriet og forlaget New Life League (Nytt Livs Lys) i Saitama-regionen utenfor Tokyo. De har tidligere eksperimentert med evangeliserings-manga i mindre skala, men Manga Messiah er et langt større prosjekt: Profesjonelle manga-artister forteller hele Bibelen som manga i fem bind, hvorav historiene fra evangeliene fyller hele det første. Og trykkeriets direktør Roald Lidal har stor tro på den nye innfallsvinkelen.
– Fra før av hadde vi utgitt fem slike kristenmanga-bøker, med alt fra fantasihistorier til vitnesbyrd i mangaform. Totalt solgte vi bare rundt
70.000 eksemplarer. Dette var vi langt fra fornøyd med, sier Lidal til strek.
– Hva er de viktigste forskjellene på utførelsen og tankegangen bak disse tidligere forsøkene og Manga Messiah?
– De første bøkene var ikke på langt nær så profesjonelt utførte som Manga Messiah. De var også i sort-hvitt og mer rettet kun mot det japanske publikum. Den serien vi nå holder på med, er først og fremst helt annerledes innholdsmessig, i det at den er knyttet sterkt og direkte opp til bibeltekstene og Bibelens budskap. Den holder en langt høyere kvalitet. Fordi vi satser på hele verden som marked, har vi begynt med den engelske utgaven, selv om originalen var på japansk, forteller Lidal.
Boken er allerede under oversettelse til rundt 20 språk, hvorav de språkene som allerede er trykt alene utgjør et opplag på over 800.000. Den norske utgaven kommer ut på Hermon Forlag i sommer, og totalt regner Lidal med å komme opp i et opplag på flere millioner innen et par år.
– Hvordan har dine erfaringer vært med å jobbe mot den japanske kristenheten med denne typen prosjekter?
– Reaksjonene har vært blandede. Et mindretall mener at manga er for verdslig, at det er et medium som ikke passer sammen med evangeliet. Responsen på de fem første bøkene vi utgav, var spesielt laber, mens Manga Messiah-prosjektet har blitt møtt med mye mer entusiasme. Mange mener åpenbart – slik vi gjør – at dette er en innpakning som vil tale til dagens unge. Dette er et språk de forstår og en form de vil lese. Derfor er dette en unik mulighet for å nå gruppe som ellers vanskelig ville bli nådd, mener Lidal. Men han understreker at bøkene ikke bare er ment for ikkekristne, men også kan være med å blåse nytt liv i fortellingene for de som har kjenner dem før:
– Jeg har faktisk selv opplevd at bibelfortellingene i dette formatet har gitt meg noe helt spesielt. Jesu lidelse og død er så levende framstilt, jeg fikk se storheten på en ny måte. Det var bevegende, det fylte meg med takknemlighet. Den grafiske framstillingen i mangaformatet viste
nemlig hvor mye Jesu led for meg. Det faktum at han sonet min synd og betalte min gjeld da han gikk i døden for meg, ble helt spesielt levende for meg, forteller Lidal.
Men også andre steder i verden bobler det av kristen manga. Mange tegnere fra andre land enn Japan hevder nemlig å tegne nettopp manga, og da mener de gjerne tegneserier som viser noen av de samme kvaliteter – den samme «ånden» – som manga. Et eksempel på dette er britene med aliasene Siku og Akin, begge med en bakgrunn fra bl.a. britiske undergrunnstegneserier. I utgivelsen The Manga Bible, som er aktuell fra Bibelselskapet i sommer, har de tegnet og skrevet hele bibelen i mangastil, om enn bare på 224 sider. Denne tittelen er gitt ut både som ren tegneserie og i kombinasjon med selve bibelteksten. The Manga Bible legger mest vekt på de voldsomme, voldelige og visuelt slående historiene.
I tillegg til The Manga Bible, har det kristne, amerikanske forlaget Zondervan startet sin egen etikett med kristen manga, kalt Z Graphic Novels. En av disse seriene heter også Manga Bible, og har sitt opphav i Sør-Korea. Serien bruker langt flere sider på det samme hendelsesforløpet enn sin navnebror, noe som er et typisk trekk ved manga, Zondervan-versjonen har også en langt mer humoristisk tilnærming til materialet.
For mange kristne i Norge vil disse bibelmangaene kunne være et første møte med en eksotisk og annerledes kultur for historiefortelling. For norsk ungdom flest er allerede manga, anime og japansk populærkultur en verden de daglig forholder seg til, ja, noen få bruker praktisk talt all sin fritid og økonomi på det. Hvordan vil dette påvirke voksne nordmenns verdensbilde i tiårene som kommer?
Et par oppdateringer og nye perspektiver siden artikkelen sto på trykk:
– Dragon Ball er ikke lenger verdens mest solgte tegneserie, den plassen har mangaserien One Piece overtatt.
– Fra 2008 og fremover har manga og anime hatt en tilbakegang på verdensbasis. Markedet i USA og flere andre land har sunket, om enn marginalt, og per i dag (okt. 2010) blir ingen mangaserier løpende gitt ut på norsk.
– Serien Buddha har nå kommet ut i fire av totalt åtte bøker på norsk, meg bekjent er serien stoppet.
– Serien Manga Messiah har hittil kommet i fire av de fem planlagte utgavene, og til nå er to av dem utgitt på norsk av Hermon Forlag. Serien er hittil gitt ut i over tre millioner eksemplarer på 21 språk, og utgaver på 14 nye språk er under utarbeidelse.
Hans Ivar Stordals blogg 