Opplysning i svart

12. september 2016 § Legg igjen en kommentar

For prest Christoforos Schuff og zenmunk Såzen Larsen er bønn, meditasjon og ritualer en stor del av livet. Men hvis troen ikke viser seg i handling, synes de det kan være det samme.

Dette religionsdialogintervjuet ble gjort i april 2016 og først publisert i bladet Tørst 1/2016, en utgave med temaet «Sammenheng: Hverdagen, troen og idealene». Tørst blir utgitt av Areopagos. Foto var ved Lars Verket.

skjermbilde-2016-09-09-15-30-28

Faksimile av Tørst 1/2016. Foto ved Lars Verket.

– Jeg er ikke mer åndelig når jeg sitter i dyp meditasjon her i tempelet enn når jeg underviser i matte, sier Såzen Larsen, zenbuddhistmunk i Den Norske Sotozenorden i Vågsbygd.
– Helt enig, nikker mannen på stolen ved siden av, fader Christoforos Schuff, prest i den ortodokse kirke i Greipstad i Søgne. – Vi kan ikke skille mellom det fysiske og hverdagslige og det åndelige. Det flettes sammen.

MENN I SVART. Larsen er fra Kristiansand og Schuff fra California, men nå bor de bare få kilometer fra hverandre, og begge tar jevnlig imot en forsamling i et innredet rom i sitt eget hjem. Begge har vendt seg østover for å sette religiøse røtter, har tatt nye fornavn. Den ene er glattbarbert, den andre har langt hår og skjegg, men begge er kledt i lange, svarte gevanter som signaliserer presterollen.
– Jeg går med disse klærne 99 % av tiden, sier Schuff og forteller at klesdrakten stadig fører til samtaler på gata: – Noen kommer bort og vil nesten begynne å skrifte der og da.
– «Kule klær,» sier de bare til meg, ler Larsen.

ÅNDELIG HVERDAG. De to sitter i et lite tempelrom med høyt tak i tilbygget til et hvitmalt vånings- hus på Vågsbygd. Vårsola skinner ned på gulvteppene gjennom tøydraperiene i rene farger som dekker veggene. Bak dem står et alter med en rekke dekorative og symbolske gjenstander på: lykter, lysestaker, røkelsesholdere og en gyllen Buddha-statue, om enn ganske liten.
– Kan jeg tenne røkelse? spør Schuff, noe han selvsagt kan.
Til daglig jobber Larsen som lærer på en videregående skole i Kristiansand, noe som ifølge ham selv «fordrer at jeg er kledd litt annerledes enn dette». Utenom arbeidstid mediterer han jevnlig og holder messer i tempelet, i tillegg til feiringer av Buddhas fødselsdag, vigsler og nylig også en konfirmasjon. Men det åndelige gjennomsyrer alt:
– Når jeg er på skolen, er jeg skolelærer, men også spirituell og buddhist. Åndeligheten er en abstrakt dimensjon som er vanskelig å få øye på, du må vite hva du skal se etter, sier Larsen og understreker at det ikke handler om å ta på seg et spesielt plagg eller brenne røkelse:
– I buddhismens tilfelle handler det åndelige først og fremst vårt eget forhold til oss selv, det å være et godt menneske, og selvfølgelig vårt forhold til Buddhas lære.
– En gang kom en person inn på kjøkkenet mitt mens jeg sto med elgitaren min, forteller Schuff, – og sa: «Spiller du elgitar? Jeg trodde du var åndelig.» Jaså, vi har våre fordommer? tenkte jeg da, ler han.

INDRE BØNN. Schuff har også en kontrastfylt hverdag der han sjonglerer familie, eget gårds- og skogbruk og musikk- og kunstvirksomhet med de faste forpliktelsene i prestekallet.
– Når jeg har tid, kan hverdagen ha veldig mange ritualer, i andre perioder kan den ha veldig få. Ritualene kan være givende å utføre, men av og til også befriende å ikke måtte gjøre.
Men det er ikke den vanlige tidsklemma Schuff sikter til. Han har nettopp kommet hjem fra øya Lesvos i Hellas, dit flest båtflyktninger kommer til Europa. Der har han ledet en flyktningleir i syv måneder.
– Det har vært 4–6 timers søvn om nettene, og jeg har konstant jobbet med ulike mennesker for å finne løsninger på alt mulig, forteller Schuff, som lenge har engasjert seg sterkt for både flyktninger og andre utsatte grupper, som romfolkene i Kristiansand. I denne tiden har han funnet styrke i en annen slags bønn.
– I den ortodokse kirke har vi noe vi kaller «indre bønn», å be inni seg uten ord. Jeg vil ikke si at jeg er god til det, for vi snakker ikke så mye om vår egen bønn og faste. Men jeg har erfart at i den grad jeg har gjort det, så har det vært en styrke, sier Schuff.
Larsen og Schuff tilhører begge trosretninger som legger vekt på gjentatte ritualer, som lovsang og faste bønner.
– Når en er gått inn i rollen som munk, betyr det ikke nødvendigvis at alle ritualene er så kjempegøy! forklarer Larsen. – Samtidig er de en av grunnene til at vi er der vi er, at vi finner de betydningsfulle, de gir mening til vårt liv.

INGEN GRENSE. – Mennesker ser etter å være at peace, sier Schuff. – Det er så vakkert på norsk, tilfreds. Men noen blir fullstendig ødelagt av å følge masse religiøse ritualer og forbud og påbud. Da sier jeg til folk at de bare skal slutte med det. «Ja, men jeg må jo lese mer i denne bønneboken,» sier de, og jeg svarer: «Men det har jo ikke hjulpet deg i det hele tatt!»
Da han bestemte seg for å gå i retning av å bli prest, var det særlig den ortodokse kirkens kombinasjon av det konkrete og det mystiske som tiltalte ham, blant annet i ritualene.
– Mange ganger gir de lange tekstlesningene meg ingenting. Men plutselig dukker det opp noe som er sånn, «Oi!», som minner en på noe viktig. Så kanskje noen av tilhørerne også har liknende opplevelser mens jeg resiterer noe som er litt kjedelig for meg?
– Hva betyr trospraksiser som bønn, meditasjon og lovsang for deres hverdagsliv?
– Under zenmeditasjon kommer kropp og sinn i balanse. Men som lærer er det selvsagt episoder da man må telle til ti. – Noen forventer kanskje at en zenmunk skal være sindig til enhver tid, en zombie som aldri lar seg rive med. Sånn er jo ikke livet. Men hvis jeg satt ved siden av meg selv som 24-åring og nybakt verdensmester i kampsport, så ville du sett forskjell, Lunta er like kort i dag, det er genetikken vår. Men min praksis og mitt forhold til Buddhas lære gjenspeiles jo i mitt virke – vil jeg tro.

HELLIG APATI. – Jeg hadde også mye kortere lunte før, sier Schuff. – Den ortodokse tradisjonen har hjulpet meg å beherske den, men også med å kunne gi slipp på ting: For eksempel gi slipp på andres reaksjoner, eller gi slipp på å ha rett.
Han forteller at hvis han blir anklaget for noe, også urettmessig, prøver han å svare med et enkelt: «Unnskyld, be for meg,» i stedet for å forsvare seg.
– I ortodoks kristendom er det et uttrykk som heter «hellig apati». Det er positivt ladet og betyr blant annet å kunne se det verdiløse i mye av det vi tilegner verdi, som omdømmet vårt, eller materielle ting.
Schuff forteller at dette også har hjulpet ham det siste halvåret på Lesvos, der han har sett mye død og elendighet:
– Jeg opplever at jeg kan ha sterk empati uten å la meg rive med så sterkt at jeg blir ubrukelig. I stedet for at empatien suger ut all energien min, kan jeg bruke den til noe godt.
Schuff opplever at denne roen springer ut fra åndelige øvelser som bønn, meditasjon og pusteteknikker.
– For ti–femten år siden kunne jeg aldri reagert som jeg gjør i dag.

GRUNN TIL Å BLI SINT. – Men er det ikke av og til på sin plass å bli sint og ikke reagere balansert?
– Da misforstår du uttrykket balansert, repliserer Larsen raskt. – Folk tror det er å føle kun kjærlighet og glede, å være så balansert at man er helt unyttig. Nei, her i verden er det ting vi må reagere på, sier Larsen ettertrykkelig.
Schuff vet mer enn mange om den «hellige vreden», den som vekkes på vegne av de svakeste og krever handling.
– I Hellas arresterer politiet nå alle som kommer. Småbarn og tusenvis av mennesker er fengslet. Da mener jeg det er en god grunn til å bli sint.
Han gikk til protestaksjon mot politiet, utstyrt med skilter med den provoserende påskriften «Fuck injustice and God damn the war».
– Slike ord bruker jeg aldri om mennesker, men om systemer, forklarer presten. Han holdt så en tale for politiet og oppfordret til sivil ulydighet.
– Selv om jeg ikke sa noe stygt, så hadde jeg en overraskende krass stemmebruk til meg å være.
– Du var ikke spesielt voldelig heller, kanskje? skyter Larsen tørt inn.
– Nei, jeg banket ingen med mikrofonen, ler Schuff. – Men det handler om balansen: Går jeg fram på en måte som fremmer fred? Det er jo det jeg vil. Og likevel er jeg forbannet på urettferdigheten.
– Den dagen det ikke er noen grunn til å være forbannet, er verden et veldig godt sted å være, stemmer Larsen i.

UT I LIVET. – Dere sier at indre bønn og meditasjon gir dere kraft. Går det også andre veien, at deres indre åndelige liv får kraft fra ytre handlinger og opplevelser?
– Først og fremst liker jeg ikke å sette noe skille, sier Schuff og utdyper: – Å drive med sosialaktivistisk arbeid, eller musikk, eller kunst … alt det er for meg bare en del av det åndelige. Dette engasjerer Larsen:
– Vi kan ikke skille intensjon fra handling. Vi kan tenke veldig barmhjertige tanker, men hvis vi ikke setter dem ut i handling – hvilken verdi har de da? Alle religioner har en tro, men hvis ikke troen omsettes til handling, er det jo ingen vits med tro eller Buddhas lære, sier Larsen ivrig, og legger til:
– Nå er jeg så engasjert at jeg mister snart balansen her.
– Da tenker jeg igjen på Jakobs brev i Bibelen, sier Schuff: – «Vis meg din tro uten gjerninger, så vil jeg ut fra gjerningene vise deg min tro. For tro uten gjerninger er død.» Hvis kjærlighet og nestekjærlighet forblir på idéplanet, er de jo helt verdiløse.

OPPLYSNING. – Hva vil dere si til en lekperson som føler at troen og hverdagslivet henger for lite sammen?
– Det er veldig enkelt, sier Larsen og tar en kunstpause: – Det finnes ikke noe annet. Det er ikke mer enn det vanlige, ordinære hverdagslivet. Man blir ikke annet menneske om man blir munk, eller konverterer til en annen religion.
– Det jeg liker med tradisjonen min, sier Schuff, – er at jeg får lov til å svare: «Jeg vet ikke. Hva mener du? Hva leter du egentlig etter?» Jeg er veldig sjelden den som bare sier: «Vær sterk i troen!»
– Når tvilen ikke kommer til oss lenger, da er vi død, sier Larsen.

MIN TVIL. Rett før intervjuet fikk Schuff en forespørsel om å tale over temaet «Min tro».
– Da sa jeg, «Nei, men jeg kan godt snakke om ‘Min tvil’.» De to henger sammen for meg.
– Tvil gjør oss jo usikre og triste, og visshet gjør oss trygge og tilfreds. Men veien til et høyere ideal går faktisk gjennom disse vekslingene: tvil, opplysning, tvil, opplysning … Da skal vi akseptere det.
– Embrace it, sier Schuff.
– Ja. Tviler vi, så tviler vi. I zenbuddhismen har vi et ordtak: «Når du sover, så sover du. Når du drikker te, så drikker du te.»

CHRISTOFOROS SCHUFF (37)

  • Prest i Den ortodokse kirke
  • Musiker, kunstner og deltidsbonde
  • Har engasjert seg sterkt for utsatte grupper som romfolk og flyktninger
  • Har ledet en flyktningeleir på Lesvos i Hellas i syv måneder
  • Sto i 2013 fram offentlig med kreftdiagnose

SÅZEN LARSEN (53)

  • Buddhistprest, residerende prest ved Bugaku zentempel i Kristiansand og grunnlegger av Den Norske Sotozen Buddhistorden
  • Spesialpedagog i videregående skole
Advertisements

Fortellingen om prinsesse Kaguya: Stor film om liten jente

28. november 2014 § 1 kommentar

Denne filmanmeldelsen sto først på trykk i Vårt Land 27.10.2014.

Fortellingen om prinsesse KaguyaHvis noen kan filmatisere et mer enn tusen år gammelt japansk eventyr om en overjordisk prinsesse som blir født i en bambus, må det være japanske Studio Ghibli. Fortellingen om prinsesse Kaguya er det bejublede animasjonsstudioets nyeste film på norske kinoer, og er en kunstnerisk maktdemonstrasjon fra en av Japans fremste og eldste animatører.

Menneskelige detaljer
En eldre, barnløs bambuskutter finner en dag en jentebaby inni et lysende bambustre. Hun er ikke mer enn en tomme stor, men fullt utviklet og i flotte klær. Han tar henne med hjem til kona, der hun vokser til en vanlig baby for øynene på dem. Den lille jenta vokser med forbausende fart og en overnaturlig lærenemhet, suger til seg ethvert inntrykk fra menneskenes verden. Hun blir raskt en yndling blant barna som morer seg i de frodige, landlige omgivelsene, og det er umulig å ikke falle pladask for den rene og skjære menneskeligheten som stråler fra de kjærlig observerte detaljene i disse oppvekstskildringene.

« Read the rest of this entry »

Jiro Taniguchi – manga med vestlig touch

4. november 2014 § Legg igjen en kommentar

Denne artikkelen ble først publisert i nett-tidsskriftet Empirix sent i oktober 2014.

Min fars dagbok er nå tilgjengelig på norsk fra Minuskel forlag, oversatt av Magne Tørring og med etterord av Morten Harper.

Min fars dagbok er nå tilgjengelig på norsk fra Minuskel forlag, oversatt av Magne Tørring og med etterord av Morten Harper.

Blant norske tegneseriefeinschmeckere forbindes gjerne japanske tegneserier, manga, mest med masseprodusert underholdning. Kanskje må den stereotypien bære noe av skylden for at norske lesere har måttet vente helt til nå på en norsk utgivelse av Jiro Taniguchi (f. 1947). Tegneseriekritiker Morten Harper karakteriserte iallfall de norske forlagenes forsømmelse som «en god kandidat til 2000-tallets pinligste forlagsskandale» i Le Monde Diplomatique i fjor.
Nå er imidlertid ventetiden over, for denne uken kommer den svært personlige oppvekstskildringen Min fars dagbok ut på Minuskel forlag. Den forteller historien om en middelaldrende mann som vender tilbake til barndomsbyen sin for første gang på 15 år for å delta i farens likvake, og gradvis utvikler han et nytt blikk på oppveksten sin og faren. « Read the rest of this entry »

Til Tokyo med Sørlandet Folkehøgskole

7. oktober 2013 § Legg igjen en kommentar

Selvportrett fra en t-banevogn i Tokyo, tatt på sist besøk.

Selvportrett fra en t-banevogn i Tokyo, tatt på sist besøk.

Livet som frilanser kan ha noen ulemper, men innimellom glimter det jommen til. Som for eksempel nå, da jeg sitter på et fly til Tokyo etter et par måneder med jobbing til alle døgnets tider (særlig med denne boken). Der skal jeg være assisterende reiseleder for en skoleklasse fra Sørlandet Folkehøgskole, linjen data og media. Det er jo et ganske greit oppdrag.

I tillegg har jeg så godt som null stressende deadliner i den umiddelbare horisonten, foruten de tematisk svært velpassende forberedelsene til et foredrag jeg skal holde i Arendal 17. oktober om Studio Ghibli og Hayao Miyazakis filmer. Derfor kan jeg stort sett ta dagene her som de kommer, nyte både programmet og de lommene av fritid som eventuelt måtte oppstå underveis, med god samvittighet.

De som kjenner meg litt, eller som har tatt en titt på stikkordsskyen i margen på bloggen min, vet at jeg har en sterk forkjærlighet for Japan. Det er en «crush» som har vært i drøyt ti år nå, opprinnelig vekket av oppdagelsen av japanske tegneserier som Akira, men gjennom årenes løp fordypet, nyansert og videreutviklet. Dette blir mitt fjerde besøk til soloppgangens land – helt sikkert et annerledes et enn de forrige.

Dagene fremover vil nok bli ganske fullpakkede og hektiske, med et tight program av obligatoriske Tokyo-opplevelser, hvorav de fleste er kjente fra tidligere. Men for en far til tre små er det likevel forlokkende å «bare» skulle passe på 18 mer eller mindre selvstendige studenter. Jeg øyner derfor et visst håp om også å få tid til å dele noen opplevelser og observasjoner her på bloggen i løpet av oppholdet (men lover ingenting).

Sayônara, suckers.

Wolf Children – det menneskelige i det umenneskelige

29. april 2013 § Legg igjen en kommentar

Den japanske plakaten for Wolf Children.

Den japanske plakaten for Wolf Children.

Fabler, eventyr og fantasy-historier har det til felles at de, på sitt beste, benytter det uvirkelige til å si noe om virkeligheten, det umenneskelige til å si noe om mennesket, det fremmede til å si noe om det nære. Og at det kan fungere, er det ingen som helst tvil om, for hvordan ellers kan en film om to oppvoksende menneske-ulver uttrykke så mye gjenkjennelig om mennesker? Det gjør nemlig Wolf Children (jap. Ōkami Kodomo no Ame to Yuki), den nyeste helaftens animefilmen fra regissøren Mamoru Hosoda. Hosoda har tidligere regissert The Girl who Leapt Through Time og Summer Wars, begge store suksesser som har trukket store skarer til kinoene i hjemlandet. Så også med Wolf Children, som spilte inn 1,6 milliarder yen i løpet av fire uker på kino. Her i landet har filmen bare vært vist på Film fra Sør i 2012, der den vant både hovedprisen Sølvspeilet og publikumsprisen, samt på Seriefest i helga som var. Kommende vår og høst skal jeg i samarbeid med Film fra Sør presentere anime og manga for en rekke skoleklasser rundt i landet, med denne filmen som eksempel. « Read the rest of this entry »

Møte på valmueåsen: Miyazakis koselige studentopprør

23. november 2012 § 4 kommentarer

For den som er interessert, er det en fryd å se filmens skildring av 60-tallets Japan, en periode som er preget av økonomiske oppgangstider, opptrapping til OL i Tokyo og en bratt overgang fra «det gamle» til «det nye».

I dag er det norsk premiere på Møte på valmueåsen (From Up on Poppy Hill, eller Kokuriko-zaka kara), den nyeste filmen fra Studio Ghibli. Filmen er regissert av Goro Miyazaki, etter manus av pappa Hayao (Litt av en mann å leve i skyggen av, forresten. Stakkars Goro, snakk om å hoppe etter Dæhlie.) For den jevne Studio Ghibli-fan her til lands, kan fort vekk denne filmen komme til å treffe litt utenfor blinken, uten at det egentlig sier noe om filmens kvalitet. For det første har den en helt og holdent realistisk, historisk setting, noe som har vært sjeldent hos Ghibli Miyazaki. I tone og målgruppe kommer den kanskje nærmest tenåringsdramaet Whisper of the Heart, den kanskje smaleste og sobreste Ghiblifilmen som er utgitt på norsk. For det andre kan tematikken og deler av plottet fort få de under 10–12 til å falle av lasset, selv om den romantiske delen av historien sikkert treffer blink hos jentene. Men når dette er sagt (jeg er tross alt ingen Excel-elskende markedskonsulent), så er filmen en fornøyelig, rørende og medrivende liten perle på sitt vis, og den nostalgiske og harmoniske Ghibli-følelsen er høyst til stede.

« Read the rest of this entry »

Tre animetitler med perspektiver på sosial teknologi

14. mars 2012 § 2 kommentarer

For litt siden var jeg invitert, som en av fire foredragsholdere, til et arrangement ved navn «Bilder av Japan» på Litteraturhuset. Oppgaven var å si noe om det japanske samfunnet fra min innfallsvinkel (altså manga/anime). Jeg valgte meg et ganske smalt tema som kanskje er lite representativt for mainstream-markedet for manga/anime: Sosiale medier og kommunikasjonsteknologi. Jeg tror imidlertid resten av verden har mye å lære av Japan (samt Korea) på dette området, om ikke annet fordi dette tilsynelatende er landene der slik teknologi først har gjennomsyret det brede lag av befolkningen. Foredraget skulle være på 15–20 minutter, så det var dessverre ikke tid til de grundigste dypdykkene eller analysene. Under følger en ganske beskåret versjon av foredraget:

I filmen Summer Wars fra 2011 møter vi den sjenerte Kenji Koiso, en begavet mattenerd som arbeider deltid som programmerer i det landsomspennende sosiale nettverket OZ, visuelt representert som en fargerik virtuell verden med personlige avatarer, alt i en stil som er den japanske superflat-kunstneren Takashi Murakami verdig. Kenji blir invitert med på slektstreff til den søte klassevenninna Natsuki Shinohara, for å spille Natsukis kjæreste i mormorens 90-årsdag. Selv om likhetene mellom Facebook og OZ er åpenbare, har likevel OZ blitt noe mye mer omfattende: Det er koblet sammen med bedrifter, banker, statlige og kommunale tjenester og GPS-systemer, for å nevne noe, og alle unntatt de gamle bruker OZ for alle dagliglivets gjøremål. « Read the rest of this entry »

Where Am I?

You are currently browsing entries tagged with japan at Hans Ivar Stordals blogg.