Jiro Taniguchi – manga med vestlig touch

4. november 2014 § Legg igjen en kommentar

Denne artikkelen ble først publisert i nett-tidsskriftet Empirix sent i oktober 2014.

Min fars dagbok er nå tilgjengelig på norsk fra Minuskel forlag, oversatt av Magne Tørring og med etterord av Morten Harper.

Min fars dagbok er nå tilgjengelig på norsk fra Minuskel forlag, oversatt av Magne Tørring og med etterord av Morten Harper.

Blant norske tegneseriefeinschmeckere forbindes gjerne japanske tegneserier, manga, mest med masseprodusert underholdning. Kanskje må den stereotypien bære noe av skylden for at norske lesere har måttet vente helt til nå på en norsk utgivelse av Jiro Taniguchi (f. 1947). Tegneseriekritiker Morten Harper karakteriserte iallfall de norske forlagenes forsømmelse som «en god kandidat til 2000-tallets pinligste forlagsskandale» i Le Monde Diplomatique i fjor.
Nå er imidlertid ventetiden over, for denne uken kommer den svært personlige oppvekstskildringen Min fars dagbok ut på Minuskel forlag. Den forteller historien om en middelaldrende mann som vender tilbake til barndomsbyen sin for første gang på 15 år for å delta i farens likvake, og gradvis utvikler han et nytt blikk på oppveksten sin og faren.

Jiro Taniguchi

Jiro Taniguchi

Utvider mangabegrepet
Jiro Taniguchi er med årene blitt en av de internasjonalt mest anerkjente japanske serieskaperne, eller mangaka som de kalles i hjemlandet, med en over 40-årig karriere som spenner over mer enn 50 verk. Det mest slående med bibliografien hans er likevel ikke størrelsen, men snarere den store sjangerbredden og variasjonen: Side om side med tunge historiske dramaer og semi-selvbiografier finner vi både hardkokt noir, science fiction, western, action og noveller, samt serier om så ulike emner som boksing, gourmetmat, forhistoriske dyr og fjellklatring.
Mange serier skriver Taniguchi selv, men han har også samarbeidet med en rekke manusforfattere, og opptil flere av verkene hans er adapsjoner av romaner. Ikke minst gjelder dette Times of Botchan, et historisk drama om moderniseringen av Japan i Meiji-tiden, skrevet av Sekikawa Natsuo og basert på den kjente japanske forfatteren Natsume Sosekis liv.

Scene fra A Walking Man

Scene fra A Walking Man

Vandrende serier
Det var imidlertid ikke serier om fjellklatring i Himalaya eller ekspedisjoner i amerikansk villmark som ga Taniguchi hans store gjennombrudd. Det kom, underlig nok, med A Walking Man (Arumi Hito, 1992), en stillfaren samling noveller om en middelaldrende manns turer i nærmiljøet, presentert nærmest som vilkårlige tverrsnitt av dagliglivet, det som ofte kalles slice-of-life. De nesten ordløse og meditative skildringene om å se det store i det små, har gitt mange et nytt syn på manga: Dette er så langt fra gutteserier à la Dragon Ball, såkalte shonenserier, som det går an. Samtidig er det umiskjennelig manga. Taniguchis serier er da også blitt identifisert med strømningen nouvelle manga, eller «nymanga», en slags samlebetegnelse på japanske og europeiske serier med personlige skildringer av livsnære og hverdagslige temaer, utført med både estetiske og litterære ambisjoner.

Kulturell brobygger
Taniguchi kan ses som en brobygger mellom japansk og europeisk tegneseriekunst, to felt som ellers har hatt relativt lite med hverandre å gjøre. Blant annet har han samarbeidet med europeiske serieskapere som Moebius og Igort og nyter stor popularitet i Frankrike, der han som første japaner ble prisbelønnet ved tegneseriefestivalen i Angoulême i 2003, i kategorien beste manus, for Min fjerne barndomsby (kommer ut på norsk i 2015). I 2005 vant han attpåtil den enda gjevere prisen for beste tegninger, da for fjellklatringsserien Summit of the Gods. Også i Italia, Spania og Tyskland har han høstet høythengende tegneseriepriser, og i 2011 ble han til alt overmål slått til ridder i Ordenen for kunst og litteratur av det franske kulturministeriet.
Men først og fremst er det selve tegne- og fortellerstilen hans som bærer preg av en syntese mellom europeiske og japanske serier. I likhet med landsmenn som Katsuhiro Otomo (Akira), Masamune Shirow (Ghost in the Shell) og Hayao Miyazaki (Nausicaä) var Taniguchi alt tidlig i sin karriere en uttalt tilhenger av europeiske serier, ikke minst av Jean «Moebius» Giraud. Denne beundringen har preget Taniguchis serier fra begynnelsen av, og resulterte også i et samarbeid mellom de to med serien Icaro (2000).
Stilmessig kan denne innflytelsen først og fremst spores i Taniguchis bruk av de europeiske voksenalbumenes ryddige, renskårne ruteoppsett, realistiske tegnestil og detaljerte bakgrunner. Streken er ren og presis, ikke helt ubeslektet med Hergés «ligne claire», og de levende miljøskildringene plasserer karakterene i en sanselig og troverdig verden.

Serielle utgivelser
Men Taniguchi står likevel tydelig forankret i den japanske mangatradisjonen: Seriene hans har jevnt over mangaens filmatiske bildespråk og hurtige leserytme, samt en klar vektleggelse av bildene som primære historieforteller. Med få unntak er dessuten alle seriene hans opprinnelig utgitt for det japanske markedet, en faktor som slett ikke er uten betydning: Den japanske tegneseriebransjen baserer seg nemlig hovedsakelig på to ulike utgivelsesfaser – først som føljetongepisoder i antologimagasiner, og dernest som samlede bøker, såkalte tankoubon. Denne kontinuerlige publiseringen preger naturligvis historiefortellingen i manga – i verste fall oppmuntrer den til endeløse rekker av forutsigbare cliffhangere. Taniguchi er imidlertid en mester til å manøvrere og porsjonere ut handlingen i sine lengre historier på en måte som stadig trekker leseren inn i historien, og som ofte skaper interessante relasjoner mellom enkeltdelene og helheten.

Min fars dagbok MFD2-585x865
Tegneserieromanen som nå foreligger på norsk, Min fars dagbok, er blant verkene Taniguchi selv har forfattet. Den baserer seg tydelig på personlige erfaringer, noe han redegjør for i bokens etterord, og som gir den et slags semi-selvbiografisk preg.
Vi møter den middelaldrende Yoichi på kontoret sitt i Tokyo idet hans eldre søster ringer med beskjed om at faren er død av hjertestans. Yoichi, som ikke har besøkt faren eller hjembyen Tottori på hele 15 år, setter seg motvillig på flyet hjem for å delta på en tradisjonell likvake og begravelse. Helt siden barndommen har han båret nag til faren, først og fremst for at moren forlot dem mens Yoichi enda var liten gutt, attpåtil med klasseforstanderen hans. Yoichis far var av den tradisjonelle japanske sorten – en som viet det meste av sin tid til jobben og som bare svært sjeldent hadde tid til familien. Yoichis minner av faren er av en mann som står med ryggen til i frisørsalongen sin og klipper kunder. Da Yoichi omsider flyttet til Tokyo for studier og jobb, nøt han friheten fra familiebåndene, og så seg ikke tilbake.
Tilbake i sin barndoms trakter overraskes imidlertid Yoichi av de sterke følelsene det vekker å se det gamle og velkjente med nye øyne. Han tas varmt imot av familie, slektninger og farens gamle venner. Med likvaken som ramme hopper forfatteren uanstrengt frem og tilbake i tid, til scener fra Yoichis barndom og oppvekst. Sentralt i historien står den store brannen i Tottori i 1952, som la store deler av byen i aske, og som førte til at Yoichis far havnet i takknemlighetsgjeld til svigerfaren. Ettersom stadig mer om farens og familiens historie kommer for en dag, må imidlertid Yoichi gradvis revurdere bildet han har hatt av sin egen far.

Talende ansikter Min fars dagbok_talende ansikt
«Det var som om det tause ansiktet hans talte til meg …», forteller Yoichi om øyeblikket da han satt foran farens kiste. Det samme kan også sies om Taniguchis dramaserier. I motsetning til store deler av den japanske tegneserietradisjonen, der mimikk, bevegelse og kroppsspråk gjerne karikeres og overdrives, velger Taniguchi nemlig et modnere fortellerspråk. Her er ingen tegnede snarveier, som store svettedråper eller bulende blodårer. Taniguchis voksne karakterer, som Yoichi, holder i stedet følelsene sine inne, eller prøver så godt de kan, i pakt med vanlig japansk oppførsel og kutyme. Resultatet er et bemerkelsesverdig følelsesmessig register, med stort rom for nyanser og motstridende følelser. Slik øker også leserens ansvar for tolkning og empatisk innlevelse med karakterene, til tross for stor avstand i både tid, geografi og kultur.
Min fars dagbok er en god inngangsport til én viktig side ved Taniguchis serier; de nære og godt observerte skildringene av mennesker og relasjoner, og de ofte kompliserte sammenhengene mellom karakterenes indre og ytre liv.
Mye av tematikken i denne boken har Taniguchi også behandlet i tidligere nevnte Min fjerne barndomsby, der den voksne hovedpersonen får anledning til å leve deler av oppveksten sin om igjen, med alle sine voksne tanker og erfaringer intakte. Begge bøkene er preget av en melankolsk sirkling omkring en svunnen tid, og erkjennelsen av at fortiden ikke engang i tankene kan bevares eller holdes fast uten samtidig å endre seg for øynene på oss. Og kanskje vil Min fars dagbok (i likhet med Minuskel forlags tidligere Kikkeren av Yoshihiro Tatsumi) på samme måte bidra til å endre det rådende bildet av japanske mangaserier her til lands?

Tagged: , , , ,

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

What’s this?

You are currently reading Jiro Taniguchi – manga med vestlig touch at Hans Ivar Stordals blogg.

meta

%d bloggers like this: