Står det en tanke bak?

31. mai 2011 § Legg igjen en kommentar

Dette er en reprise av en gammel artikkel som sto i Vårt Land 20. desember 2005 i spalten Tro, etikk og eksistens, om hypotesen «Intelligent Design». Akkurat hvordan livet på jorda har endt opp slik det er i dag er ikke egentlig en tematikk som opptar meg voldsomt personlig, og jeg føler meg ikke kvalifisert til å mene så altfor mye om det. Jeg har imidlertid registrert en viss interesse for denne artikkelen, og det er derfor jeg nå legger den ut i bloggosfæren. Jeg ber for øvrig om at ikke bloggen min brukes som arena for opphetet debatt om akkurat dette teamet, for det har jeg litt dårlig erfaring med.

Verden er så komplisert at den umulig kan ha utviklet seg tilfeldig. Kan det stå en tanke bak? Det hevder vitenskapsfolkene bak Intelligent Design-teorien.

Intelligent Design (ID) bygger på en alternativ hypotese til darwinismens tanke om naturlig utvalg. ID-tilhengerne står ikke for en bokstavelig forståelse av skapelsesberetningen. De godtar tanken om utvikling over milliarder av år, og de gjør ikke noe forsøk på å bevise Guds eksistens. Motstanderne hevder likevel at dette bare er et forsøk på å forkynne skapelse i forkledning, og at teoriene ikke kan kalles vitenskap.
– Liv kan ikke bli til av seg selv fra uorganiske molekyler, og nye kompliserte organer og organismer kan ikke oppstå utelukkende ved naturlover og tilfeldighet. ID-bevegelsen nærmer seg naturen på naturvitenskapelige forutsetninger, men den frigjør seg fra den reduksjonismen og naturalismen som er bundet til den forestilling at det bare finnes mekanistiske årsaker til alt som skjer i naturen, forklarer Jon Kvalbein. Han er cand. real. med fysikk som hovedfag, og er en av de fremste talsmennene for Intelligent Design-bevegelsen (ID) i Norge.
– Hva skiller ID fra kreasjonisme – det vil si de som bygger på skapelse?
– De fleste kreasjonister vil ha et teologisk utgangspunkt, og forutsetter at det er Bibelens Gud som har skapt universet og alt levende. Noen betrakter 1. Mosebok som en naturhistorisk beskrivelse av skapelsen, mens andre gir vitenskapen frihet til å forske ut fra sine forutsetninger, men fastholder i utgangspunktet at Bibelens Gud er skaperen. ID-bevegelsen skiller mellom livssyn og det som kan beskrives på naturvitenskapelig grunnlag, men den utvider det naturvitenskapelige perspektivet ved å hevde at en intelligent aktør er nødvendig for å forklare livet. ID betrakter det som umulig på naturvitenskapelig grunnlag å si noe om denne aktørens egenskaper eller motiver. Gud kan ikke bli et resultat av vitenskapelig forskning, sier Kvalbein.

For retten i USA
I staten Pennsylvania i USA har det nylig rast en rettssak over hvorvidt biologilærere i high school skal være forpliktet til å lese opp en erklæring som sår tvil om Darwins evolusjonsteori. Erklæringen skulle gjøre oppmerksom på ID som et mulig alternativ, men elleve foreldre gikk til sak mot skolestyret, og fikk dem kastet. En av advokatene til foreldrene kalte ID for «kreasjonisme anno det 21. århundre». Og det har ikke manglet på nettopp denne typen kritikk. I vitenskapelige miljøer peker mange på at det neppe vil være mulig å faktisk drive naturvitenskapelig forskning, basert på testing av hypoteser, når en metafysisk størrelse som en «ukjent, intelligent kraft» er inne i bildet. Også Ole Jørgen Anfindsen, dr. scient i informatikk, som i mange år har interessert seg sterkt for debatten om evolusjon kontra skapelse, kommer med denne typen bemerkninger:.
– Det er helt legitimt å kritisere evolusjonsteorien, eller å påpeke det man mener er forutinntatte holdninger hos evolusjonister. Det er også helt legitimt å spørre om det kan stå en intelligens av noe slag bak vår verdens eksistens. Men det er vanskelig å se hvordan man på en fornuftig måte kan drive naturvitenskap uten å ta utgangspunkt i såkalt metodologisk naturalisme, og jeg kan ikke se at ID-folkene har lykkes noe særlig med å komme forbi dette som, etter min mening, er et helt avgjørende hinder for å kunne etablere en troverdig og alternativ tilnærming til naturvitenskap, sier Anfindsen.

Livet og universet
Men Anfindsen stiller seg også tvilende til andre sider ved ID.
– Så langt jeg har sett skiller ikke ID-bevegelsen tilstrekkelig klart mellom de tre spørsmålene «hvordan har universet oppstått?», «hvordan har livet oppstått?» og «hvordan har livet utviklet seg?». Vitenskapen har foreløpig ingen gode svar på de to første spørsmålene, men har samlet inn en enorm mengde kunnskap om det siste. Jeg mener ID-folk beveger seg helt i grenseland mot uredelig argumentasjon når de fremstiller manglende svar om universets og livets opprinnelse som en fundamental svakhet også hva angår hvordan livet har utviklet seg, sier Anfindsen. Men dette er ikke Kvalbein helt enig i:
– ID-bevegelsen tar først og fremst stilling til det som har med livet å gjøre, ikke med universet som helhet, sier Kvalbein. – ID tar heller ikke avstand fra at det har kunnet foregå en utvikling, og at darwinistiske mekanismer kan forklare utvikling innenfor artene, men mener at livets tilblivelse og tilblivelsen av nye, komplekse organer og organismer ikke kan forklares utelukkende ved naturlover og tilfeldighet.

Tegn på intelligens
– Hva mener du er de sterkeste argumentene for ID?
– ID viser til at kjennetegnet ved levende organismer er meget høy spesifisert kompleksitet, sier Kvalbein. – Et eksempel finner vi i letingen etter intelligente vesener på andre kloder. Da tror man at tallbegrepet kan være noe vi har felles, så hvis et signal skulle inneholde f. eks. en serie primtall, vil man tolke signalet slik at det stammer fra et intelligent vesen. Det er fordi det er komplekst, det er altså lite sannsynlig at det skal ha oppstått av seg selv, samtidig som det er spesifisert. Hvordan livet oppsto på jorda er selvsagt fortsatt et uløst problem. Men når man ser hvordan livet selv i den enkleste celle fungerer i et komplekst samspill mellom DNA, RNA og meget spesialiserte proteiner, er det umulig å forklare hvordan dette er blitt til av seg selv, mener Kvalbein. Et annet argument er at utviklingen av komplekse organer og organismer ikke kan skje utelukkende ved hjelp av naturlover og tilfeldigheter.
– Darwin forutsatte at utviklingen fra A til B gikk gjennom en rekke små sprang, men vi vet at mutasjoner svært sjelden er positive for individet. Det naturlige utvalg, som skal prioritere en positiv variant, må føre til at dette individet har større sjanse til å overleve i kampen for tilværelsen og at denne egenskapen kan overføres ved arv. ID benekter ikke at det kan ha foregått en utvikling, men hevder at nye organer ikke kan forklares utelukkende med mekanistiske årsaker, men at det må stå en intelligent designer bak, sier Kvalbein.
Men Ole Jørgen Anfindsen er skeptisk til angrepet på evolusjons-mekanismene:
– Når livets utvikling diskuteres av ID-folk, så har de en sterk tendens til å snakke om det de mener er svakheter ved de antatte mekanismene for evolusjon, nemlig kombinasjonen av variasjon og naturlig utvalg. Men de er mye mindre villige til å snakke om de overveldende bevisene for at evolusjon faktisk har funnet sted, uansett hvordan det har skjedd. Dette er etter min mening temmelig avslørende.

Irreduserbar kompleksitet
Da Darwin skrev sin «Artenes Opprinnelse» hadde naturvitenskapen ennå liten kunnskap om celler, og cellens bestanddeler var ennå praktisk talt ukjente. I dag har vi langt bedre kunnskap, og vet bl.a. at en celle består av en rekke ulike deler som må virke sammen for at cellen skal leve. Denne typen samspill mener ID at gir evolusjonsteorien problemer:
– Molekylærbiologen Michael J. Behe har pekt på at levende organismer har en såkalt «irreduserbar kompleksitet». Det betyr at et komplekst organ ikke kan fungere uten at alle delene er på plass, forklarer Kvalbein. – Motoren som driver en bakterie fremover ved hjelp av roterende flageller er resultat av et meget komplekst samspill mellom 30-40 proteiner, og det er umulig å se hvordan en halvveis utviklet motor kan ha noe positiv funksjon. Og ikke bare skal maskinen fungere, den må også ha kontrollmekanismer som sier når den skal slås på og endre retning, forklarer Kvalbein. Men Anfindsen er ikke helt overbevist:
– Det at noe er så komplekst at vi enn så lenge ikke kan forklare hvordan det er blitt til, gir oss ikke uten videre grunnlag for å hevde at det ikke kan ha oppstått ene og alene ved hjelp av naturlige prosesser. Jeg mener ID-folkenes begrep om «irreduserbar kompleksitet» ikke har spesielt stor troverdighet. Det er et interessant konsept, men jeg mener at de ikke har lykkes i å etablere at denne typen kompleksitet virkelig finnes i naturen.

Verdier i vitenskapsklær?
Noen sier at det er klarere hva ID-bevegelsen mener ikke har skjedd en hva den mener at faktisk har skjedd. Det mener Kvalbein at har sin naturlige forklaring:
– Når ID-bevegelsen sier at livet ikke har blitt til utelukkende ved naturlover og tilfeldigheter, så mener vi altså at det må stå en form for intelligent designer bak. Men ingen kan forvente at vi skal vite noe om hva som har skjedd i designerens tanker. Når geologer undersøker berggrunnen, og plutselig finner steiner som ligger pent og systematisk plassert på hverandre, så tenker de at det ser designet ut og må overlate det til arkeologene å si noe mer. Slik er det her også. På en måte representerer ID et slags paradigmeskifte, et åpenlyst brudd med reduksjonismen, når den sier at livet ikke kan forklares utelukkende ved fysikk og kjemi, sier Kvalbein.
ID-teori har, ikke overraskende, møtt mye kritikk i etablerte forskersamfunn, og Ole Jørgen Anfindsen er slett ikke sikker på om det kan endre seg med det første:
– Enhver ærlig forsker bør selvsagt være villig til å ta sine teorier opp til vurdering dersom ny forskning tilsier dette. Det ID-forskerne foreslår, er i virkeligheten et helt nytt forskingsprogram. Det er uhyre ambisiøst, og sjansene for å lykkes er små. Jeg tør ikke utelukke at det kan komme et stemningsskifte innen de aktuelle forskersamfunnene som gjør at det blir mulig for ID-folk å vinne mer gehør for sine synspunkter, men jeg tror det er langt frem.
– Kreasjonister og ID-bevegelsen har blitt kritisert for å skjule en verdiagenda bak vitenskapen. Synes du evolusjonsteorien kan frikjennes for det samme?
– Vel, evolusjonsteorien har verdimessige eller livssynsmessige implikasjoner, uansett hvordan vi snur og vender på det. ID-folkene har i hvert fall delvis rett på det punktet. Evolusjonister bør være åpne og ærlige på dette, noe jeg opplever at mange også er. Det er imidlertid ikke entydig gitt hvilke implikasjoner evolusjonsteorien gir. Dessuten mener jeg det er ganske klart at evolusjonsteorien står enormt mye sterkere enn ID når det gjelder empiriske bevis. Det blir derfor helt feil å sette dem opp mot hverandre som to alternative, men likeverdige, forklaringer på livets mangfold, mener Anfindsen. Han er heller ikke enig med de som vil knytte evolusjonsteorien til ateisme:
– Dersom noen hevder at evolusjonsteorien egentlig bare er dårlig skjult propaganda for en ateistisk verdensanskuelse, så mener jeg det er en fullstendig urimelig kritikk. Svært mange, inkludert meg selv, vil mene at bevisene for at livet har utviklet seg er så overveldende at det er hevet over rimelig tvil at alt liv på jorden faktisk har felles avstamning. Så får det ikke hjelpe at det tvinger oss til å revidere visse kjente og kjære oppfatninger om hvordan ting henger sammen, avslutter Anfindsen.

 

Sidesak:

BAK NATURLOVENE

Det er ikke bare innenfor biologi at intelligent design-teorien har gjort seg gjeldende. Også i fysikken finnes det kjensgjerninger som gir rom for undring, særlig det som kalles «fine-tuning»: Hvor nøyaktig de såkalte naturkonstantene ser ut til å være tilpasset karbonbasert liv, inkludert det menneskelige. Den elektromagnetiske kraften og styrken på kraften som binder atomene sammen er eksempler på konstanter som praktisk talt ikke kunne vært endret uten at liv ville være umulig. Dette har enkelte fysikere, deriblant noen ID-tilhengere, tatt til inntekt for tanken om at universet er skapt for mennesket.
– I fysikken ser man et perfekt system som er lagt til rette for liv. Det er lett å si at det fysiske systemet er usannsynlig følsomt, og at det virker skreddersydd for menneskelig liv. Men derfra til å si at dette er et tegn på Guds finger, det er ikke vitenskapelig mulig, man kan ikke trekke metafysiske slutninger av vitenskap, sier Katarina Pajchel. Hun er partikkelfysiker og ansatt ved UiO, men også nonne i Dominikanerordenen.
– Jeg tror vi må være forsiktige med å bruke det vi ikke har svar på som gudsbevis. Det er noe veldig velment med argumentet, «se så perfekt de fysiske lovene passer for menneskene», men hva gjør vi den dagen vi eventuelt kan forklare disse fenomenene på en annen måte? Da sitter vi igjen med en slags «hullenes Gud», en som bare passer der vi ennå ikke har noen andre svar, og da tror jeg vi gjør oss en bjørnetjeneste, sier Pajchel.
Konflikten mellom evlusjonsteorien og ID eller kreasjonisme blir ofte karakterisert som en konflikt mellom tro og vitenskap. Men dette er ikke Pajchel så sikker på at stemmer.
– Når vi ser konfliktene over evolusjon i USA, så må vi ikke ha så dårlig hukommelse at vi tenker at tro og vitenskap er i konflikt. Vi må heller se tilbake til middelalderen, for å se noe av den teologiske og filosofiske utviklingen som gjorde at grunnlaget for naturvitenskapen kunne bli lagt. Vi ser at både grekerne og kineserne kom langt, men det var først i Vesten, i en jøde-kristen kultur, at naturen ble virkelig interessant. For både jøder og kristne var ikke naturen gudommelig, Gud er transcendent, men i naturen kunne de se noe av Guds vesen, forklarer Pajchel, og presiserer:
– Jeg tror ikke konflikten egentlig står mellom tro og vitenskap, men mellom et materialistisk og et religiøst verdensbilde.
Men Katarina Pajchel ønsker ikke å bli forstått som at hun setter et vanntett skott mellom religion og vitenskap:
– Jeg er jo troende selv, men for meg er det viktig å si «Hvem er Gud?» Om ikke Gud akkurat er i likningene våre, så er han iallfall bak alt. Dette er en tanke fra middelalderen, fra Thomas Aquinas, som sier at selv om Gud står bak alt, så kan universet allikevel følge sin egen lovmessighet og være «fritt», slik vi mennesker er frie, sier hun.
– Jeg vil også presisere at det å kritisere ID ikke betyr at jeg ikke tror at Gud står bak alt. Men jeg tror mange fysikere kan være med på at uansett om man finner de mest fundamentale lovene i universet, så vil det aldri kunne svare på hva, eller hvem, som blåser liv i de lovene, avslutter Pajchel.

De intervjuede:

Jon Kvalbein er cand. real. med fysikk som hovedfag (radioaktiv stråling). Han har undervist på Oslo Lærerhøgskole i 20 år, og vært rektor på Kvitsund Gymnas.

Ole Jørgen Anfindsen er Dr. Scient i informatikk. Han har i mange år interessert seg meget sterkt for evolusjonsteori og spørsmål om evolusjon kontra skapelse. Han endret for ca 10 år siden sin egen oppfatning, og er nå en uttalt evolusjonist.

Katarina Pajchel er opprinnelig fra Polen. Hun arbeider ved UiO innenfor eksperimentell partikkelfysikk. Hun er også nonne i Dominikanerordenen.

Advertisements

Ukas lenker: Oversettelse, sjangerkollisjon og husmorrollen

29. mai 2011 § Legg igjen en kommentar

På denne bloggen har jeg hittil prøvd å styre unna ren lenkeblogging, men nå har jeg bestemt meg for å prøve et lite eksperiment. I en tid framover skal jeg prøve å kjapt redigere ukentlige samlinger av artikler, lenker og evt. andre kulturuttrykk jeg har hatt glede av den siste tiden.

1. Oversettelseskrigen: Jeg holdt på å ramle ut av stolen da jeg for litt over to uker siden leste en bokanmeldelse i Morgenbladet. I teksten, som attpåtil hadde forsidehenvisning, utfører anmelderen Herman Willis et så nådeløst og målrettet totalslakt av oversetter Fartein Jonassens norske romanoversettelse, at jeg aldri kan huske å ha lest maken.Som f.eks. dette:

Hadde det ikke vært for en rekke svært dårlige oversettelser fra Gyldendal de siste årene, hadde jeg anmeldt denne til litteraturpolitiet med påstand om lovens strengeste straff: inndragning av opplaget. (Herman Willis)

Men da jeg akkurat hadde kommet meg av befippelsen, uka etter, kom det jommen et tilsvar  fra oversetteren som satte anmelderen og anmeldelsen i et særdeles dårlig lys (bill.mrk. Google), samt et fra Norsk Oversetterforening. Og som jeg trodde, uka etter var det ikke noe tilsvar fra anmelderen, som tilsynelatende har funnet det best å ligge lavt. (Selve anmeldelsen er dessverre bare for MB-abonnenter, men ikke strengt nødvendig for å nyte del 2 og 3 av eposet.)

EDIT: (Så kom det altså til slutt et gjensvar på saken: Morgenbladet forsvarte på lederplass Willis for at han, javel, kanskje hadde tatt noen snarveier, men likevel var så fordømt god til å skrive SINT, og at han derfor er en uveruderlig stemme i norsk presse. De presiserte dessuten at Willis hadde utformet kritikken mot oversettelsen helt uten bruk av Google. Willis, på sin side, lot anklagen om googling stå ukommentert, som en enorm elefant på avissiden, men kom med et slags merkelig tilsvar om at han fra nå av kun vil anmelde litteratur i original språkdrakt. Ja ja, det er jo noen som heller later som ingenting enn å trekke opp buksesmekken når folk peker.)

EDIT 2: (… og jommen fikk ikke saken ytterligere sving i dag, 10. juni. Det var tydeligvis flere som syntes Morgenbladets håndtering av saken var klønete. Og ja, Morgenbladet og Willis, det heter faktisk Galileasjøen nå for tiden.)

Saken fikk meg forresten til å tenke på en artikkelserie New York Times Book Review publiserte for en tid tilbake, med den selvransakende tittelen «Why Criticism Matters». En av artikkelforfatterne gjør et poeng av at litteraturkritikk er den eneste formen for kulturkritikk som bruker samme form som det kritiserte verket – som om en teateranmelder skulle lage et teaterstykke om et teaterstykke – og at dette faktum betyr at det må være et forhold mellom kvaliteten på verket og kvaliteten på anmeldelsesteksten:

A badly written book review is worse than a badly written political speech or greeting card or poem; a badly written review is self-canceling, like a barber with a terrible haircut. (Sam Anderson, NYT.com)

Hvis det er tilfelle, må jeg si at oversetter Fartein Jonassen vant saken over overlegent, for tilsvaret hans er rett og slett glitrende skrevet, og levner forholdsvis liten tvil om oversetterens evner …

Når jeg først er inne  på oversettelse, syntes jeg også denne artikkelserien  (Del 1 og del 2) om å oversette Tolkien, av Tolkien-oversetter Nils Ivar Agøy, var vel anvendt tid. Men nå er jeg jo forholdsvis interessert i Tolkien, så det er kanskje ikke så rart.

2. Sjangerkollisjoner: På science fiction-bloggen io9.com leste jeg en veldig morsom artikkel om hvordan man skriver en vellykket sjanger-mashup. Teksten fungerer, som forventet, mer som en diskusjon om hva sjangere egentlig er, enn som en virkelig instruksjonsbok.

3. Husmorrollen: Denne morsomme artikkelen, etter sigende hentet fra en heimkunnskapsbok fra 50-tallet, var innmari morsom lesning. Ikke minst var det et ekstremt tydelig eksempel på at idealer og tidsånd kan forandre seg ganske fort. Jeg lurer også på om menn selv virkelig trodde på at deres lønnede arbeid var så utrolig mye mer slitsomt enn det arbeidet kvinnene gjorde med hus og barn. Nå  ja, la oss ikke begynne på den debatten …

Louis Moe – norske funny animals fra 1800-tallet

26. mai 2011 § 3 kommentarer

Visste du at det fantes en norsk tegner, endatil av samme årsmodell og fra samme landsdel som Theodor Kittelsen, som alt mot slutten av 1800-tallet gjorde seg bemerket med funny animals-tegninger og -tegneserier? Ikke jeg heller (Evt: Jaså, din smartass?). Ikke før jeg leste om ham i et forord av Olav Norheim, tidligere redaktør for Norsk Barneblad. Tegneren het Louis Moe (1857–1945), og under ser du noen av tegningene hans:

Først en liten omvei: Noe av det jeg elsker aller mest med jobben min, er muligheten til å stadig komme borti nye interessante temaer og stoffområder. Et av de faste oppdragene mine som bidrar til det, er jobben for bokserien Donald Duck: De komplette årganger. Bokserien samler hvert eneste Donald-blad som er utkommet i Norge, i kronologisk rekkefølge, helt fra starten i 1948 og fremover. I hver av bøkene er det et snaut ti sider langt forord, som det er min jobb å skaffe og redigere. Derfor kommer jeg altså stadig borti nye personer som skriver interessant og lesverdig om sitt forhold til Donald eller ulike temaer som berører universene fra Donald-bladene.

Nå vel, Norheim skrev altså om Louis Moe, eller Louis Maria Niels Peder Halling Moe som hans fulle navn var. Sammenhengen med Donald er først og fremst funny animals-stilen, Louis Moes opphold og popularitet i USA, og det hypotetiske spørsmålet: Kan Walt Disney i sin barndom ha sett Louis Moes funny animals-tegninger og latt seg inspirere av de morsomme tegningene av antropomorfe dyr? Det er selvsagt helt hypotetisk, og Louis Moe var for øvrig slett ikke den eneste som tegnet slike tegninger (selv nevnte Theodor Kittelsen ga ut sin Har dyrene sjel?). Likevel er det en besnærende tanke, spesielt med tanke på hvor utbredt funny animals-stilen (det er riktigere å kalle det en stil enn en sjanger) har blitt i Vestlige tegneserier og -filmer.

Louis Moe tegnet for øvrig slett ikke bare i funny animals-stil. Mange av illustrasjonene hans, som noen i utvalget over, er i et langt mer mytisk og nasjonalromantisk landskap à la Kittelsen, med alver, feer, drager og andre elementer som i dag ofte får merkelappen «fantasy» (en betegnelse som selvsagt er av mye nyere dato). Noen av illustrasjonene har også et mildt erotisk tilsnitt. Han viser i mine øyne en sterk evne til å vekke mange av stemningene og skikkelsene fra folkediktningen til live på en frisk og personlig måte. Moe har imidlertid havnet ganske i skyggen av Kittelsen i ettertid, uvisst av hvilken grunn. De to delte for øvrig en utstilling i Arendal, Moes fødeby, for noen år siden. Ellers har det faktisk vist seg ganske vanskelig å finne noe særlig av Moes illustrasjoner eller egne bøker i nyere utgivelser, med unntak av et par av hans barnebøker som Samlaget ga ut på nittitallet. For å se et bredt utvalg av illustrasjonene hans i ulike stilarter vil jeg anbefale boken det er bilde av over, Louis Moe og hans kunst (1949), en paperback som ennå finnes på Deichmanske bibliotek.

De som hater Gud

24. mai 2011 § 2 kommentarer

Dette er en sak jeg nylig skrev for Vårt Land, som sto på trykk mandag 23.05.2011 i spalten Tro, Etikk og Eksistens.

Mange mennesker hater eller anklager Gud uten å dermed fornekte hans eksistens. En ny bok kaller dem misoteister.

Hating God – The Untold Story of Misotheism

Det finnes religiøse dissidenter som ikke kan plasseres på en skala fra ateisme til satanisme, fordi de verken fornekter Guds eksistens eller beundrer hans moststander, og disse bør kalles misoteister. Det mener engelskprofessoren Bernard Schweizer fra Long Island University i USA. I boken Hating God – The Untold Story of Misotheism setter han en rekke skjønnlitterære forfattere som Philip Pullman, Mark Twain, Emily Brönte og Elie Wiesel, men også filosofer som Proudhon, Bakunin, Freud og Nietzsche, i denne kategorien. Slik forsøker han å nedskrive historien om de som, skjult eller åpenlyst, har skrevet om sine antipatier overfor Gud.

Angripe Gud. Ateister har gjerne vært delt i to grupper, de som slår fast at Gud ikke eksisterer og de som simpelthen ikke tror. Felles for begge er at de tradisjonelt har forholdt seg ganske likegyldige til Gud, som de tross alt ikke tror eksisterer. Mange har dessuten ment at tiden spiller på deres side mot religion og overtro.
De siste årene har imidlertid en annerledes og mer lidenskapelig ateisme vokst frem. Bevegelsen er ofte gitt tilnavnet «nyateisme», og kjennetegnes ved at de er langt mer agiterende og bruker en mer fiendtlig retorikk. Denne fiendtligheten er imidlertid først og fremst rettet mot religion som system og samfunnsfaktor. Det er altså troen på Gud, eller andres gudsbilder, som får gjennomgå.
Det er særlig på disse punktene at misoteister skiller seg fra ateister, mener Schweizer. Misoteistene kjennetegnes nemlig ved at de bruker krefter på å angripe Gud selv, tilsynelatende ute av stand til å gi slipp på ham eller gi ham opp. Oftest klandrer de Gud for lidelsen i verden, anklager ham for å ha latt skaperverket seile sin egen sjø og at han passivt tillater grusomme overgrep, naturkatastrofer og ondskap.
Schweizer poengterer i bokens innledning at dette spesielle standpunktet – det å motsette seg en Gud uten å fornekte at han finnes – ofte har blitt oversett av kritikere, hvis det da ikke feilaktig er klassifisert som ateisme. Dette tror han skyldes at standpunktet gjennom historien gjerne har måttet skjules mellom linjene eller gjemmes i fiksjon, av frykt for represalier. For en forfatter i f.eks. 1800-tallets England ville det slett ikke være uten konsekvenser å gi uttrykk for blasfemiske holdninger.

Fra Paradise Lost, illustrasjon av Gustave Doré, 1866.

Litteraturen. Det er for øvrig ikke tilfeldig at vi finner så mange tilfeller av misoteisme nettopp i litteraturen, mener Schweizer. Det ligger i sakens natur at et hat rettet mot Gud ikke konkret kan settes ut i handling. Den som hater Gud kan aldri helt vite om hatet på noen måte påvirker adressaten – ofte er det jo nettopp Guds tilsynelatende fravær og passivitet som er anklagen. Litteraturen, det være seg sakprosa eller fiksjon, blir dermed for mange den best egnede arenaen for å kunne utkjempe en slags duell mot Gud.
Begrepet misoteist består av det greske misos (hat) og theos (Gud), og er slik beslektet med ord som misogyni (kvinnehat). Men om begrepet er nytt, så kan selve fenomenet egentlig spores iallfall helt tilbake til Jobs bok. For der Job selv bare i et forbigående glimt gir uttrykk for sitt raseri overfor Gud, så er det annerledes med Jobs kone. Det eneste historien forteller om henne er oppfordringen hennes i bokens andre kapittel: «Er du fremdeles like from? Spott heller Gud og dø!» Etter dette forsvinner Jobs kone ut av historien, og Schweizer lar henne dermed stå som historiens første misoteist.
Blant Schweizers mer dristige eksempler på tidlige misoteister er den engelske poeten John Milton, som skrev Det tapte paradis (1667) med det uttalte mål å «vise at Guds veier var de rette». Mange, deriblant C.S. Lewis og William Blake, har imidlertid påpekt at Milton virker langt mer interessert i Satan enn i Gud. Kritikeren William Empson gikk på sekstitallet så langt som å hevde at Milton ikke bare skjult beundrer Satan, men at verkene hans på en kløktig måte lar leserne gjennomgå sitt eget «fall» idet de tar seg selv i å ubevisst velge side med den karismatiske Satan, mot en selvisk og manipulerende Gud.

Hovedfiende. Misoteistene kan for det meste deles inn i to tydelige kategorier. Den ene kaller Schweizer for de absolutte misoteistene, de som av ulike årsaker har gjort Gud til sin hovedfiende og nærmest fryder seg over å angripe, anklage og sverte ham.
I denne kategorien havner blant annet den engelske revolusjonære og intellektuelle Thomas Paine (1737–1809). Han var blant de første moderne tenkere som gikk åpent ut med nådeløs kritikk av Bibelens Gud, særlig på grunnlag av det han beskrev som de «… onde og pinefulle henrettelsene og den uopphørlige hevngjerrigheten som fyller mer enn halve Bibelen».
Philip Pullman er en annen som trekkes fram i denne kategorien. Sistnevnte er ofte blitt kategorisert som ateist, særlig på grunn av sin aggressive kritikk av religion og kirken, om enn i form av fantasyhistorier. Når Schweizer likevel kaller ham en misoteist er det delvis fordi Pullman i intervjuer har gitt uttrykk for et agnostisk ståsted i spørsmålet om Guds eksistens. Enda viktigere er det imidlertid at Pullman tilfredsstiller et annet av misoteistenes kjennetegn – at han ikke klarer å sette Gud til side. «Det er tydelig at jeg ikke har klart å unnslippe fra den avskyelige oppfinnelsen Jahwe. Han er død, men han vil ikke legge seg ned», skriver Pullman i et brev til Schweizer.

Håp til Gud. Den andre kategorien av misoteister, som skiller seg langt tydeligere fra ateistene, er de han kaller pinede misoteister. De kjennetegnes av at de riktignok roper ut i sinne og anklager mot Gud, men at de samtidig nærer et slags håp om at Gud vil tilbakevise anklagene deres og vise seg som den gode og rettferdige Gud de mener han skal være. På dette punktet har disse mye til felles med Job.
I sin bok Nattsyn (2008) skriver Ellen Merete Wilkens Finnseth om Job: «Hans øyne lyser av kampgnist og mørk vilje. Hver gang han ser i Guds retning, renner han over: anklager, håner, setter Gud i bås. Han avviser den Allmektige, forlanger og kommanderer.» Men disse anklagene har allikevel et element i seg av å ville engasjere Gud, bringe ham i tale, avkreve ham et svar. Da Job til slutt løfter sin stemme mot Gud, er det ikke fordi han forventer at Gud er ond – snarere tvert imot, han er rasende nettopp fordi han forventer noe annet av Gud. Derfor, antyder Wilkens Finnseth, kan hans anklager dypest sett ses på som en bønn: «For det finnes tider da Jobs taktløse rop er den eneste mulige form for bønn. Og en bønn er det.»

Holocaust. Den moderne misoteisten som i denne forstand har mest til felles med Job er trolig jødiske Elie Wiesel. Han er den mest kjente av holocaust-overleverne som i ettertid har viet mye av livet sitt til å skrive om de grusomme opplevelsene fra konsentrasjonsleirene, vel å merke etter en ti års selvpålagt ventetid.
«Jeg benektet ikke Guds eksistens, men jeg betvilte hans absolutte rettferdighet», skriver Wiesel i sine første memoarer fra holocaustårene, Natten (1958). Schweizer sporer utviklingen i Wiesels forhold til Gud og mener å finne en stadig hardere kritikk av Gud, en kritikk som på et tidspunkt vanskelig kan kalles annet enn blasfemi. For eksempel inneholder flere av verkene hans et motiv han selv var vitne til i Auschwitz; en gruppe jøder i en konsentrasjonsleir som tiltaler Gud for mord i en rettssak, og til slutt enstemmig finner Gud skyldig. I boken Messengers of God avviker Wiesel også sterkt fra den vanlige forståelsen av Jobs bok, idet han kritiserer Job for å altfor lett godta Guds forklaring.
Wiesel selv har imidlertid gitt uttrykk for at han mener at selv flammende kritikk av Gud er trygt innenfor rammene av jødisk protestteologi. «Jødedommen er den eneste religionen som gir de skapte retten til å gjøre opprør mot skaperen og si: ‘Nei!’» (Conversations, 2002) Kanskje er dette en forklaring på at vi i senere år finner en annen tone fra Wiesels penn. I All Rivers Run to the Sea (1996) har Wiesels fokus flyttet seg fra menneskenes lidelse til Guds lidelse: «Er han ikke vår alles far? … Hvordan kan vi unngå å synes synd på en far som er vitne til at hans barn massakreres av andre av hans barn?»

Moralske. Wiesel rører her ved et av misoteismens kjernepunkter, nemlig årsakene til Gudshatet. Schweizer gjør i boken sin et poeng av at misoteistene han skriver om stort sett ikke er umoralske eller amoralske utskudd. Snarere kan de fleste kalles humanister, med et sterkt samfunnsengasjement og rettferdighetssans på menneskehetens vegne. Det er med andre ord på et moralsk grunnlag at de angriper Gud, med anklager om at han er likegyldig overfor, eller til og med aktiv deltaker i, menneskenes lidelse.
Schweizer opererer også med en tredje kategori misoteister, nemlig politiske misoteister, som først og fremst anklager Gud på et politisk eller idémessig grunnlag. Disse forfatterne har først og fremst anklaget Gud for å være en kvinneundertrykker, slavedriver, maktsyk diktator eller, som i Nietzsches tilfelle, for svak og nådig.

Bernard Schweizer (1962–) er opprinnelig fra Sveits, og er professor i engelsk litteratur ved Long Island University, Brooklyn i USA. Hans spesialområder er moderne engelsk litteratur, reiseskildringer og religiøs tematikk. Har bl.a. skrevet boken Hating God – The Untold Story of Misotheism (New York, 2010).

Finnes Gud i den «kristne kulturen»?

23. mai 2011 § 3 kommentarer

Dette er en tekst jeg skrev for den siste utgaven av magasinet Strek, nr. 2/2011, i spalten Visitt. Teksten sier litt om mine tanker omkring temaet i to bøker jeg leste nylig: Hvordan kristen tro forholder seg til tiden og kulturen omkring.

Strek 2/2011

Finnes Gud i den «kristne kulturen»?

Jeg vet ikke helt hvordan det begynte. Kanskje er det en åpenbar tanke for alle. Kanskje er jeg altfor analytisk og må få alt til å passe i boksene i mitt eget hode. Uansett har livet mitt som kristen nesten alltid vært veldig preget av en søken etter noe ekte og uforfalsket, noe essensielt og sant.

Kristne omgir seg nødvendigvis med mye kultur; alt fra musikkstiler, litteratur og arkitektur til kulturelle koder og uskrevne regler. Noen kirker fokuserer på å bevare en kultur, andre mer på å stadig oppdatere. Selv har jeg ofte følt meg fremmedgjort av de mange formene for «kristen kultur». Ikke fordi jeg ikke mestret dem, men snarere fordi jeg mestret dem. Oppdagelsen av at jeg kunne ta dem av og på meg gjorde at de mistet sin gjennomsiktighet, og i stedet trådte påtrengende frem i forgrunnen.

Dette fikk meg til å tenke at hvis Gud virkelig er en Gud som har skapt universet og menneskene, hvis han er en Gud som er uten begynnelse og som nødvendigvis eksisterer uavhengig av vår fysiske verden – ja, da tar jeg det nærmest for gitt at språk, bygninger, kunstformer, klær, teknologi og kulturelle koder vi omgir oss med – at alt dette ytre er revnende likegyldig for Gud. Eller rettere sagt: At det bare har indirekte betydning og kun i den grad det påvirker hjertene våre, hjelper eller hindrer oss i å elske Gud og hverandre. Og når Bibelen sier at «Herren ser til hjertet», føler jeg meg trygg på at han forstår meg, uansett språk og kultur. For Gud er ikke å finne i selve sangstilen, bygningen eller språket. Alt dette er i beste fall tomme beholdere. Gud er å finne bakenfor, «i ånd og sannhet». Han er i innholdet bak formen, i sannheten bak ordene.

Men alt kan ikke enkelt deles i et ytre og et indre, enhver handling og erfaring kan ikke dissekeres ned til form og innhold. Gud er ikke bare å finne bak. Han sier også at han er til stede i nattverden, i tilbedelsen, i nestekjærligheten, i oss og midt iblant oss, uansett ytre former. Han har én gang blitt kjøtt og blod, og er det ennå gjennom sin kropp, hans barn. Og dette er for meg det store mysteriet som virkelig vekker lengselen etter å oppdage Gud overalt der han åpenbarer seg.

Glassbyen på norsk

16. mai 2011 § 3 kommentarer

Her om dagen fikk jeg endelig hendene i den norske utgaven av tegneserieversjonen av Glassbyen av Paul Auster. Og den norske utgaven har blitt knallfin synes jeg, en pen paperback med tykt klaffomslag, tykt og godt papir og pen tekst. Jeg nevnte så vidt tidligere at jeg skulle få korrekturlese denne boka, noe jeg gjorde, og jeg må si at det å jobbe med kvalitetstitler som denne virkelig får meg til å føle at jeg har en digg jobb. (Og for ordens skyld: Det følgende er altså på ingen måte ment som noen objektiv anmeldelse, men er bare mine forsøk på å dele med meg av litt av de tankene den utrolig interessante boken etterlot meg med.)

Det finnes mange måter å adaptere en roman til tegneserie på, men dette er vel omtrent så langt unna en Illustrerte Klassikere-forflatning som det er mulig å komme. Art Spiegelman skriver i forordet sitt litt om bakgrunnen for hvordan denne utgaven ble til, og det forklarer saker og ting: At manusforfatter Paul Karasik på sett og vis hadde ventet på en anledning til å omarbeide akkurat denne romanen til en tegneserie. Og dette merkes. I utgangspunktet skulle man tro at denne romanen, så sparsom på tradisjonell handling som den er, ville være ekstremt uegnet for en slik omarbeiding. Likevel har det nye verket endt opp som noe langt mer enn det opprinnelige, ikke nødvendigvis bedre, men en helt annerledes opplevelse. Karasik har på glitrende vis skilt mellom hva som må fortelles og hva som må vises, og også valgt hvordan passasjer og handling kan berikes og tolkes av bilder som tilfører nye perspektiver og understreker de allerede eksisterende.

For den som ikke kjenner den, er den korte romanen Glassbyen (City of Glass) av Paul Auster en slags postmodernistisk detektivroman, som på samme tid er en slags metaroman og en dekonstruksjon av detektivsjangeren. På overflaten handler den om forfatteren Daniel Quinn som under psevdonymet William Wilson skriver krimromaner om privatdetektiven Max Work. (Allerede her har vi altså tre nivåer av «virkelighet».) Romanen begynner den dagen Quinn mottar en telefon fra noen som spør om de har kommet til detektiven Paul Auster. (Forvirret? Dette er bare begynnelsen – forfatteren Paul Auster dukker også opp etter hvert!) Etter flere oppringninger svarer Quinn til slutt ja, og tar på seg oppdraget å beskytte en mann, Peter Stillman, fra hans sinnssyke far som etter lang tid skal slippes ut av fengsel. Dette blir begynnelsen på Quinns tilsynelatende mentale forfall, men også på en uhyre interessant. En av forklaringene på dette forfallet finner vi tidlig i boken, under presentasjonen av Quinn:

Det Quinn likte best med krimgåtene, var sparsommeligheten. Det finnes ikke én setning, ikke ett ord, som er uten betydning. Selv det som tilsynelatende er uviktig, kan være helt avgjørende. Absolutt alt blir essensielt; bokens sentrum forskyves, er over alt … og sirkelen kan ikke sluttes før boken er lukket.

Som krimforfatter er dette Quinns tanker om krimsjangeren, og det forklarer også den iveren han legger for dagen i å utføre oppdraget sitt (som jo til å begynne med bare dreier seg om å forhindre en forbrytelse, ikke å oppklare en som har funnet sted). Oppdraget viser seg å føre Quinn en helt annen retning enn han var forberedt på, på en slags idéhistorisk heisatur med så ulike referanser som historien om Babels tårn, Paradise Lost, Don Quijote og Lille Trille. Og underveis kan ikke leseren annet enn å undres over om Quinn har rett eller sørgelig galt i sin forutsetning: Er det ingenting i en krimroman som er uten betydning? Og enda mer interessant blir dette når boken gradvis visker ut de tynne veggene mellom fiksjon og virkelighet. Til syvende og sist er det kanskje forholdet mellom litteraturen, språket og virkeligheten som etterforskes, og ikke en forbrytelse. Konklusjonen ville jeg ikke gitt bort om jeg kunne, men i dette tilfellet kan jeg det uansett ikke – den eneste veien til denne bokens konklusjon går fra perm til perm.

Carl Barks og Don Rosa på kontoret

6. mai 2011 § Legg igjen en kommentar

For å feire et kult jobboppdrag har jeg hengt opp denne fine kortstokken med Donald Duck-motiver av tegneren Carl Barks (designet av en tidligere kollega, Egmont Serieforlagets AD Stein Hjelmerud) på kontorveggen min. Endene henger nå i ramme og plast og kikker meg over skulderen, for å passe på at jeg jobber samvittighetsfullt. Onkel Skrue ville nok helst jeg skulle jobbet til femti øre timen.

Slik blir bok 1 av 9 i Don Rosa Samlede Verk seende ut.

Anledningen for denne etterlengtede «extreme office makeover»-en er at jeg rett før påske fikk et kult oppdrag, å være korrekturleser for et kommende Donald-praktverk i ni bind (ca 2 500 sider!) ved navn Don Rosa Samlede Verk. For den uinnvidde er Keno Don Rosa de siste tredve årenes soleklart mest populære Donald Duck-tegner. Den eksentriske mannen fra Kentucky har bygget hele karrieren sin (eller skal vi kalle det forfatterskapet sitt) på Carl Barks’ Donald- og Skrue-fortellinger, og har på et vis gjort hver eneste Carl Barks-fjær om til fem ender. Noen av Don Rosas fremste kjennetegn som forfatter er stor fantasi og humor, sans for eventyr og spenning, respekt for leserens intelligens, interesse for historie og geografi, en nesten autistisk oppmerksomhet for detaljer og en flammende lidenskap for at alt som skjer i (og utenfor) Andeby skal være konsekvent og sammenhengende. For ikke å snakke om en nesegrus beundring for, helt på grensen til tilbedelse av, Carl Barks.

Don Rosa er den Donald-tegneren jeg likte klart best i barndommen (det var jo i hans glansdager, sikkert noe av grunnen til at jeg kjente til ham tidligere enn f.eks. Carl Barks), men det er fortsatt en rekke av historiene hans jeg ikke har lest, og iallfall ikke i sammenheng. Dessuten inneholder jo bøkene til sammen ca 500 sider med artikler, bakgrunnsinformasjon og referanselister, og den slags elsker jeg å pirke med. Så det kommende året har jeg mange timer i lenestolen å se fram mot.

Where Am I?

You are currently viewing the archives for mai, 2011 at Hans Ivar Stordals blogg.