Norsktegnet manga – hvordan kan det gjøres?

2. mai 2013 § 8 kommentarer

Mangafigurene Flute og Norway. Av: mangaka-chan.deviantart.com

Mangafigurene Flute og Norway. Av: mangaka-chan.deviantart.com

Hva betyr det å tegne «norsk manga»? Det er et spørsmål jeg lenge har hatt lyst til å dele noen tanker om. Etter foredraget mitt på Seriefest i helga som var, møtte jeg en 6.-klassing som hadde som sin store lidenskap å tegne manga. Ved flere anledninger tidligere har også ungdommer tatt kontakt med meg for å vise meg egne mangaserier, eller skisser til serier, som de arbeider på. Også andre som holder tegneseriekurs eller arrangerer tegneseriekonkurranser melder om et økende tilfang av tydelig mangainspirerte serier. Det har fått meg til å tenke: Kan det finnes norsktegnet manga? Og i så fall, hva skulle dette begrepet bety? Spørsmålet har vært stilt før. Blant annet publiserte Øyvind Holen i 2010 denne bloggposten (jeg mistenker at den var skrevet lenge før), om et knippe serier fra Skandinavia og USA som åpenbart har latt seg inspirere av manga (jeg var faktisk redaktør for @Large, og Holen har helt rett i at den ikke var noe mesterverk).

Utdrag fra mangaserie jeg fikk tilsendt til gjennomsyn av to norske videregående-elever.

Utdrag fra mangaserie jeg fikk tilsendt til gjennomsyn av to norske videregående-elever.

Hvis man ser bort fra at ordet manga gjerne brukes om tegneserier fra Japan, og heller tenker oss at det betyr tegneserier av en viss type, stil eller tradisjon – hva skal da til for å tegne «norsk manga»? Hvilke trekk fra manga er fruktbare å låne?

Jeg legger merke til at manga for veldig mange betegner en tegnestil. Og selv om jeg ikke skal være vanskeligere enn at jeg anerkjenner at det finnes noe som heter en typisk mangaestetikk, så vil jeg allikevel argumentere for at dette ikke er det beste utgangspunktet: Med én gang man dykker litt ned i et bredt utvalg av manga, på tvers av historiske epoker og ulike sjangere, oppdager man fort at tegnestilen til japanere (selvsagt) er omtrent like variert som overalt ellers i verden. Det er langt fra Tsutomu Nihei (Biomega, Blame!) til Akira Toriyama (Dragon Ball) til Shigeru Mizuki (Ge Ge Ge no Kitaro) til Hisae Iwaoka (Saturn Apartments), bare for å nevne noen tilfeldige. Men om det så går an å finne noen samlende trekk i mangaka-enes tegnestil, så er det likevel ikke sikkert at norske tegnere nødvendigvis trenger å etterlikne disse. Jeg mener det finnes dypere, mer underliggende særtrekk som gjør manga til manga.

Her er fem punkter jeg mener er de mest sentrale særtrekkene ved manga, og som

  • Fortsettende og raskt publisert. Det finnes mangaserier som ikke er fortsettende, men det er helt klart at det er de lange seriene med ukentlige episoder som utgjør kjernen i mangaindustrien. Enda klarere er det at det er disse seriene som har gjort manga til et stort fenomen i andre land. I Norge har månedsblader vært normen som bare de mest suksessrike seriebladene har klart å toppe, men i en ideell verden tror jeg en mangaserie bør komme ut litt oftere for å holde på folks oppmerksomhet. Til gjengjeld kan en kyndig mangaforteller smøre et visst tidsrom med «handling» ut over langt flere sider enn det som er gjengs i vestlige serier, og slik oppnå en raskere, mer emdrivende leserytme.
  • Skaperdrevet. Denne er kanskje selvfølgelig i en norsk sammenheng, men jeg tror den er en stor del av grunnen til at manga tidvis oppleves ganske friskt og interessant, samt at det virkelig er spennende å følge historiens utvikling: At skaperen står (noenlunde) fritt til å utvikle, inkludere og drepe karakterer og avslutte historien slik han eller hun vil, uten hensyn til en kommersiell rettighetshaver.
  • Karakterutviklende. Selv om ethvert persongalleri gjerne tar utgangspunkt i stereoyper, har en fortsettende, skaperdrevet serie en unik mulighet til å utvikle karakterene underveis, etter som karakterene gjør stadig nye erfaringer. Ikke alle mangaserier utnytter dette potensialet, men potensialet for utvikling er allikevel til stede på en helt annen måte enn i stripeserier (som skal kunne leses uavhengig av hverandre) eller syndikatstyrte serier (som gjerne har en rekke ulike forfattere, og må opprettholde status quo).
  • Filmatisk. Mangaserienes kanskje fremste fellestrekk, hvis noe slikt overhodet finnes, er en filmatisk fortellerstil. Med det mener jeg f.eks. bruk av ulike perspektiver og bildevinkler, utstrakt bruk av aspekt-til-aspekt-bildeoverganger, sterk kontroll over tidsopplevelse etc. I tillegg kommer teknikker som er spesifikke for tegneserier, og som derfor kanskje ikke kan kalles «filmatiske», men som likevel føyer seg inn i rekken av fellestrekk:  varierende bildestørrelse og -form, dynamisk sidelayout, veksling mellom realistiske og abstrakte bakgrunner og kontrast mellom karikerte figurer og realistiske bakgrunner mm. Denne måten å fortelle på, som til sammen evner å
  • Svart-hvitt. Først og fremst har denne konvensjonen i Japan selvsagt med publiseringstempo og økonomi å gjøre. Men siden jeg tror et høyt publiseringstempo og en lav pris er nødvendig for at en mangaaktig serie skal lykkes, tror jeg dette er en konvensjon som med fordel kan videreføres. (Med mindre det er snakk om digital publisering, selvsagt, da er det el mer hipp som happ.)

Mulig kandidat:

  • Nyskapende/fengende konsept. I likhet med de fleste filmer og tv-serier, kjennetegnes også de fleste suksessrike mangaserier av et konsept som kan kokes ned til en setning eller to uten å miste sitt interessevekkende moment. (Kampsportinteressert gutt som forvandles til jente ved kontakt med kaldt vann. Skolegeni får tak i en dødsguds notatbok som dreper alle som får navnet sitt skrevet i den. Etc.) Ofte gjøres én eller flere interessante vrier på verdenen vi alle kjenner, for å skape nye og interessante situasjoner. En annen velkjent vri er å gi hovedpersonen en type evner eller opplevelser som ikke folk flest har (eller eventuelt frata hovedpersonen en type evner alle andre har). Det finnes utallige måter å skape interessante konsepter på, noen mindre klisjéfylte enn andre, men ofte er et slikt catchy konsept en vesentlig ingrediens i en vellykket mangaserie. Det er dog ikke noe særegent japansk med dette.

Skal man legge listen over til grunn, kan man se at det allerede finnes mange ikke-japanske serier som oppfyller mange av kriteriene, og kanskje kan dette utvide bildet vårt av hva en norsktegnet manga kan være. Da den fortsatt kom ut i hefter, syntes jeg for eksempel at Sigbjørn Lilleengs Nebelgrad blues hadde noe distinkt mangaaktig over seg (svart-hvitt, fortsettende, karakterutviklende etc.), til tross for at Lilleeng selv ikke er spesielt mangainteressert.

Interessant nok har en av de største tegneseriesuksessen de siste ti årene, zombieserien The Walking Dead, nesten alle egenskapene i listen over. Er det nok til å kalle den en manga? Så klart ikke. Men det illustrerer godt hvilke av de iboende egenskapene fra typisk manga som med fordel kan kopieres i andre tegneseriemarkeder. Og som fenger massene.

Men la oss tenke oss at noen unge, talentfulle og fremadstormende serieskapere om noen år (eller allerede) har laget en knakende god serie som kan kalles «manga» etter listen over: Hva da? Hvordan skal de få den publisert? Hvilket forlag i Norge ville kunne ta imot en mangaserie og sette i gang å publisere? Svaret er dessverre ingen. Men denne neste delen av problemstillingen, vesentligheten av forskjellene mellom tegneseriebransjene i ulike land, har jeg ikke tid til å skrive inngående om akkurat nå. Det må jeg spare til senere (hvis noen etterlyser det).

Hva mener dere? Har jeg fanget noe som er særegent for manga, eller er dette feil ende å nøste i? Tegner du «manga» selv, men er uenig med meg i definisjonene? Det hadde vært spennende å høre hva andre tenker om dette.

Tagged: , , ,

§ 8 Responses to Norsktegnet manga – hvordan kan det gjøres?

  • oyvindholen sier:

    Stemmer, innholdet i bloggposten min ble publisert som anmeldelser da de omtalte bladene ble gitt ut. Fra 2001 og framover.

  • Interessant og grei tilnærming,

    Ein av Raptusgjestane i år, Yishan Li, skal ha eit mangakurs i samband med festivalen. I den samanhengen har eg anmeldt ei «How-to» bok ho har vore med på: «The Practical Encyclopedia of Manga». Den kjem inn på veldig mykje sentralt kring genre, forteljarteknikkar, karakterbygging etc. i manga på ein veldig god måte.

    Eg har skrive ein del anmeldingar no som sleppast sånn litt etter kvart, så eg er ikkje sikker på kortid akkurat denne vert lagt ut, men det vert nok l løpet av den neste veka.

  • Interessant dykk ned i en veldig komplisert problemstilling. Jeg er enig i at det blir misvisende å koke ned manga til et spørsmål om tegnestil, og at en definisjon må gå mer i dybden. Selv er jeg usikker på om det i det hele tatt gir mening å snakke om manga som sjangerbegrep.
    Problemet med mangabegrepet slik det brukes i dag, er at det benyttes både i betydningen «tegneserier fra Japan» (som egentlig ikke sier noe om tegneserienes egenskaper) og for å betegne en bestemt estetikk (store øyne, dynamiske bildeutsnitt, osv). Disse to betydningene lar seg ikke forene. Hvis man skal snakke om manga som et sjangerbegrep, må man lage en kvalitativ definisjon, og den vil ikke kunne favne alle japanske tegneserier. Man kan dermed ikke ta utgangspunkt i totaliteten av japanske tegneserier for å definere manga (hvis man ønsker å bruke det som sjangerbegrep). Man må velge ut visse egenskaper som man mener er sentrale, og fokusere på dem. I denne sammenhengen kan det kanskje være fruktbart å tenke på hvilke aspekter ved japansk tegneserieestetikk – både tegnestil og fortellerteknikk – som har hatt innflytelse utenfor Japan? Vi har jo f.eks. veldig tydelig sett hvordan mangabølgen påvirket Disneys animasjonsfilmer fra Aladdin og utover.

    Jeg synes at listen din er fruktbar som et utgansgpunkt. Her er noen kommentarer til de enkelte punktene:
    Fortsettende og raskt publisert: Jeg er enig i at dette er et sentralt punkt for å forklare fortellerteknikken i japanske tegneserier, men det er kanskje vanskelig å si at publiseringsformatet skal være et definisjonskriterium? Hvis vi skal fram til en sjangerbetegnelse, er vel det interessante hvordan publiseringsvilkårene har skapt en bestemt form for fortellerteknikk. Stikkord kan være lange føljetonger, en scene-basert fortellerstil (snarere enn en helhetlig story som er uttenkt fra start til slutt), cliffhangers, osv.

    Skaperdrevet: Jeg er litt usikker på denne. Det gir mening sammenlignet med syndikatserier, men et kommersielle presset på serieskapere er veldig sterkt i Japan også. Hvis en serie mister popularitet blant leserne, vil den fort bli kuttet fra bladet, så mange skapere er nok veldig vare for reaksjoner fra lesere og redaktører.

    Karakterutviklende: Absolutt. Tenker for eksempel på hvordan den ene skurken etter den andre i Dragon ball slutter seg til hovedpersonen og blir (om enn motvillig) en del av gjengen.

    Nyskapende/fengende konsept: Kan man kanskje kalle dette punktet «konseptbasert»? Jeg tenker på det store utvalget av tildels veldig smale konsept-mangaer (matlaging, sportsmanga, fiskemanga, kattemanga, dyrlegemanga … de fleste interesseområder har sin egen manga, virker det som). Men dette er kanskje noe annet enn det du snakker om?

    • Du har jo så klart helt rett i at det er umulig å favne alle japanske serier under en sjangerbetegnelse, så jeg har prøvd (men kanskje ikke klart) å gjøre det tydelig at jeg prøver å finne noen fellestrekk.
      Sant at det kanskje er bedre å snakke om hvilke fortellergrep som har blitt resultatet av publiseringsformen, enn om publiseringsformen i seg selv. Så «scenebasert» og bruk av cliffhangers er viktige stikkord. «Episodisk format» er kanskje en måte å si det på?
      Dette med konsept er også interessant. Det finnes, som du sier, utrolig mange svært smale mangakonsepter, men noen av dem som for oss virker smale, er jo i virkeligheten svært brede (som noen av dem om matlaging). Men egentlig snakker jeg mer om «nyskapende» enn om konsept, altså om det å få en historie til å stå ut fra mengden ved å legge til en eller et par uventede ingredienser eller vrier på historien. Men det er jo praktisk talt umulig å generalisere om akkurat det, siden noe av poenget med at noe skal være nyskapende, er nettopp at det ikke bør være basert på en enkel formel.

  • Første gang jeg måtte tenke over denne problemstillingen, var da jeg begynte å lese nettegneserien Megatokyo: En serie som henter klar estetisk fra japanske tegneserier, men som likevel er tegnet og publisert av en amerikaner. Kunne det da kalles manga?

    Min konklusjon den gang ble et nei, noe jeg forsåvidt vil si fremdeles. Manga blir for meg noe knyttet til opprinnelsesland, ikke stilart, og ikke-japansk materiale som benytter seg av mangainspirert estetikk blir nettopp det: mangainspirert, men ikke manga i seg selv. Men at denne forklaringer er veldig enkel er ikke å stikke under en stol…

    • Hvis man bruker definisjonen om at manga er tegneserier fra Japan, har du jo selvsagt rett, så jeg er ikke uenig. Men samtidig – hvis det ikke gikk an å si noe generelt om fransk film, amerikanske tegneserier etc., så ville det jo ikke være så veldig interessant å prate om, da var jo nasjonalitet bare en uinteressant faktor. Så jeg tenker at i den grad det er spennende å prate om manga som fenomen, er det fordi man er villig til å trekke noen store, generelle linjer. Og hvis man først har trukket noen store linjer – så kan man kanskje se de store linjene også uavhengig av nasjonalitet? Det var iallfall tanken. Men kan nordmenn lage noe som teknisk sett og strengt tatt er manga? Så klart ikke.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

What’s this?

You are currently reading Norsktegnet manga – hvordan kan det gjøres? at Hans Ivar Stordals blogg.

meta

%d bloggers like this: