Kreativ tekstbruk i tegneserier

3. februar 2015 § Legg igjen en kommentar

Denne listen ble først publisert sammen med denne artikkelen i tidsskriftet Bokvennen 4/2014, et fabelaktig vakkert og interessant spesialnummer om tegneserier som er i salg fram til mars. Anbefales.

De etablerte konvensjonene for tekst i tegneserier er i stadig utvikling. Snakkeboblen er ikke mer enn omtrent 120 år gammel, og oppfattes i dag som en selvfølgelighet. Bare serieskaperens fantasi setter grenser for hvordan teksten kan presenteres visuelt for å fylle nye behov eller formidle nye konsepter. Her er et lite knippe eksempler på kreativ og gjennomtenkt tekstbruk:

Eisner_Spirit

Spirit © Will Eisner

Uttrykke stemning, tema eller stil – Spirit av Will Eisner

Eisner var en mester til å inkorporere titler og annen tekst i bildene sine på en visuell og effektfull måte. Å la tekst fremstå som fysiske objekter inni rutene knuser på et vis den tynne hinnen mellom illusjon og virkelighet, men samtidig forsterkes enheten mellom tekst og tegning. I tillegg kan historiens stemning, tema eller tone alluderes til på en effektfull måte, allerede fra første øyeblikk. « Read the rest of this entry »

Vel gjennomført skriveverksted

20. august 2013 § Legg igjen en kommentar

I sommer holdt jeg for første gang et såkalt «Skriveverksted». Det var en spennende utfordring som fristet til gjentakelse – om ikke annet for å videreutvikle opplegget.

Utdrag fra presentasjonen

Utdrag fra presentasjonen

Det begynte med at jeg ble spurt i god tid på forhånd av arrangørene for den kristne festivalen Lys og salt 2013, og etter litt betenkningstid takket ja, med en tanke om at ja, ja, det er jo så lenge til, så jeg kan vel bare forberede det litt innimellom. Yeah, right.

Min største tvil på forhånd var definitivt spørsmålet «hvem i huleste er jeg til å skulle lære noen å skrive godt?» Jeg falt imidlertid mer til ro da jeg innså at jeg ikke lovte noen noe som helst. Jeg holdt et verksted. Ikke et kurs. Et verksted på gølvet. Og riktignok har jeg ikke skrevet all verdens selv, men jeg har til gjengjeld redigert mye tekst, og etter hvert opparbeidet meg en del synspunkter om hva som fungerer og ikke fungerer, og en del tanker om tekst. Så jeg fokuserte på dette. « Read the rest of this entry »

Bibelspråk for barn: Å oversette en barnebibel

30. november 2012 § Legg igjen en kommentar

Mine Bibelfortellinger kom ut på Luther forlag i høst. Copyright © Luther forlag.

I våres ble jeg bibeloversetter. Jepp, Bibelen 2011 er så 2011. Derfor satte jeg i gang å oversette min egen Bibelen 2012, eller som den egentlig heter, Mine Bibelfortellinger. Det er en forholdsvis tradisjonell barnebibel for aldersgruppen 4–7 år, som først og fremst fokuserer på de mest kjente historiene. I tillegg til selve oversettelsen gjorde jeg også satsen (altså å sette teksten inn på sidene i InDesign, lage typografiske maler og tilpasse tekstflyten til bildene etc.).

Selve tekstene var engelske parafraser, men i arbeidet med oversettelsen syntes jeg ikke det var tilstrekkelig å forholde meg til de engelske tekstene. Det finnes en etablert tradisjon for å oversette Bibelen til norsk, med navn, uttrykk og begreper som har vært brukt i hundrevis av år, og jeg følte det var relevant å ta aktivt stilling til det norske bibelspråket underveis. Oversettelsen ga meg derfor en god grunn til å lese Bibelen 2011 litt nøyere enn jeg ellers ville gjort, siden det ofte var interessant å skjele til valgene som er tatt der. Men for all del, det står uansett lite om både kjøtt og jomfruer i en barnebibel. « Read the rest of this entry »

Monokrom Type Foundry: Nytt norsk skriftforlag for kvalitetstyper

26. november 2012 § 3 kommentarer

Teaserside på Monokrom.no før lansering.

Jeg har gledet meg til å fortelle om dette, men har ventet til tiden var moden, noe den er nå. Noen av dere vet at jeg ikke bare interesserer meg for tekster, men også for selve bokstavene de er skrevet med, typografi og skriftdesign. Vel … nå får jeg endelig tatt denne interessen mer på alvor. Jeg er nemlig i disse dager med på å lansere et flunka nytt skriftforlag (eller fontforlag, som mange kanskje vil si): Monokrom Type Foundry. « Read the rest of this entry »

Bibelen som litteratur

30. januar 2012 § 1 kommentar

Bibel 2011 i trebinds litteraturutgave

Jeg var en av mange som hadde en utgave av Bibel 2011 både på ønskelista og under treet i jula som var. Utgaven jeg ønsket meg, og fikk, var den såkalte litteraturutgaven. Vekk med flortynt papir, myke skinnpermer, gullkanter og «hellig bok»-konnotasjoner. Dette er en utgave der bibelteksten er ribbet for versenummer og (nesten) kapittelinndelinger, brukket i kun én spalte (som i en vanlig roman) med litt større skrifttyper, med mer luft rundt satsflaten, trykt på et tykkere papir (et litt gult 60g) og innbundet med stive permer og tekstilbind i tre separate bøker, alle behørig plassert i en kassett. Tanken er at bibelteksten skal kunne leses på samme måte som man leser de fleste andre bøker, mer som litteratur enn som et oppslagsverk. Bøkene er for øvrig designet av Aud Gloppen fra Blæst design, i mine øyne en av Norges absolutt dyktigste bok- og tidsskriftdesignere, iallfall for titler med litt tyngde. Og selv om tekstilbindet i blasse farger nærmer seg en pastisj på typiske samleutgaver av kanonisert litteratur, synes jeg alt i alt bøkene er meget smakfulle.

Bibelselskapets insistering (både eksplisitt og i form av denne utgaven) på at Bibelen gjerne kan leses som «vanlig litteratur», har også hatt en interessant effekt, nemlig at opptil flere toneangivende medier har ryddet spalteplass for å anmelde Bibelen og dens nye språkdrakt. Morgenbladet har plukket ut noen bøker, som Forkynneren og Jesaja, og anmeldt dem separat. I Klassekampen har de anmeldt både nynorsk- og bokmål-utgaven grundig, med litt varierende fokus. En skriftdesignerkompis av meg, Frode Bo Helland, har også skrevet en interessant anmeldelse av det typografiske arbeidet i denne og andre Bibel 2011-utgaver. « Read the rest of this entry »

Ukas lenker: Typografispesial

21. november 2011 § Legg igjen en kommentar

Jeg sniker ut en ny «ukas lenker» og later som om det bare har gått en uke siden sist. Denne gang er samlingen dedikert til verdens trolig nest vakreste former; bokstaver.

What Type Are You?1. What Type Are You er en time hos psykoanalytikeren, der du ved hjelp av å svare på en del enkle spørsmål kommer frem til hva slags type – altså hvilken skrifttype – du er. Legg deg ned på den gusjegrønne divanen og snakk ut. Husk å skru på høyttalerne.

Kern Type

2. Kern Type er et lite minispill om kerning, altså det å skape pen avstand mellom bokstavene. Det er en oppgave som datamaskiner er forbausende dårlige til, siden det må tas mange ulike hensyn for å skape optisk balanse. Til slutt sammenliknes ditt forslag med fasiten, og du får poeng fra 1 til 100. Du får også se forskjellen på de to, slik at du kan se hva du eventuelt skulle gjort annerledes. Spillet er laget av et byrå ved navn Method of Action, som driver en slags designopplæring kamuflert som dataspill. Du kan også leke deg med bokstavformer i deres andre spill, Shape Type.

Cheese or Font?

3. Cheese or Font er et morsomt lite quiz-spill som presenterer deg for et navn, og din oppgave er å avgjøre hvorvidt det er navnet på en font eller på en ost. Det er en selvfølge at inngående kjennskap til ett av de to områdene er en klar fordel. Jeg kunne også ønsket meg å få se hvordan fonten (hvis det var en font) så ut, men det er kanskje urettferdig mot osten.

Binary Genesis

4. Bloggen BoingBoing har gjort et intervju med bokbinderen Michael Greer om bokbinding og om hvorfor noen lærer seg et slikt utdøende håndverk i dagens digitale samfunn. De snakker også om hans mildt sagt sære prosjekt Binary Genesis, som er en innbundet, fysisk bok som inneholder 1. Mosebok skrevet på binær kode, altså som nuller og enere. Boken er satt, designet og trykket for å minne om de tidlige trykte biblene.

100 alphabets publicitaires

5. På Flickr har brukeren pillpat lastet opp en komplett scan av en gammel typografibok ved navn 100 alphabets publicitaires(1946), altså alfabeter til bruk i reklameslagord og titler den gang annonser ble designet for hånd. En liten gjennom-flipping anbefales på det sterkeste.


En ode til bokstavene – The 26 Letters av Oscar Ogg

1. september 2011 § Legg igjen en kommentar

I går tok jeg meg endelig tid til å sette meg ned med en bok jeg fikk tak i på et loppemarked for lenge siden – The 26 Letters av den amerikanske kalligrafen Oscar Ogg. Boka er fra 1948 (brukt f.eks. her og her), og er en slags krysning mellom en lærebok og en kunstbok: En lærebok i den forstand at den inneholder en grundig og detaljert historisk gjennomgang av skriftspråkets og bokstavenes utvikling over 250 sider, og kunstbok i den forstand at hovedfokuset er skriftens og bokstavenes estetiske kvalitet, ikke først og fremst dens kulturelle eller meningsbærende betydning. Det siste betyr også at boka er rikt illustrert med over 275 illustrasjoner trykt i svart og rødt, i god klassisk boktrykkertradisjon. Boka har forresten mange fellestrekk med typografen Frederic W. Goudys The Alphabet and Elemets of Lettering (brukt her).

Boken begynner allerede med menneskens første kjente forsøk på å uttrykke et innhold grafisk, nemlig hulemaleriene. Den beveger seg derfra og videre gjennom skriftens kjente historie, fra egypternes hieroglyfer og indianernes billedspråk, via fønikerne som standardiserte visse tegn for handel, til grekerne som videreutviklet de fønikiske tegnene, og endelig til romerne som utviklet dagens romerske alfabet, versalene. Deretter følger Ogg den mangslungne utviklingen av det vi i dag kjenner som små bokstaver, eller minuskler, som særlig skylder sin eksistens til europas kristne munker. Boken ender opp med en gjennomgang av boktrykkerkunstens fremvekst og utvikling. Dette er forresten en bok som primært omhandler den vestlige skriftens utvikling, så f.eks. de asiatiske skrifttegnene er kun overfladisk nevnt i kapittelet om boktrykkerkunst (en teknikk kineserne jo var først ute til å utvikle, men som ikke ble like revolusjonerende i et språkområde med tusenvis av ulike skrifttegn).

Jeg har ikke lest hele boka ennå, så dette er ikke egentlig noen anmeldelse. Men jeg vil avslutte med å si at noe av det jeg hittil liker best med boka, er at Ogg viser hvordan skriftens og bokstavenes utseende til enhver tid har blitt påvirket av skriveredskapenes egenart. Han understreker også at bokstavenes utvikling ikke først og fremst må ses på som teknologiske fremskritt, men som kunstneriske fremskritt, drevet fremover av kunstnere som har satt sitt personlige preg på de skrifttegnene de selv har lært. For eksempel er det svært interessant å lese om de romerske versalene, som ifølge Ogg helt åpenbart i utgangspunktet er håndtegnet på steinen (derav de runde formene), og først etterpå hugget inn av steinhuggere. Han viser også hvordan serifene ble født av denne teknikken, nettopp fordi serifene viste seg å være en svært praktisk metode for å få en pen avslutning på det hugde snittet. Senere ble altså serifene værende på bokstavene, som en naturlig (ikke obligatorisk, så klart) del av bokstavens form.

Den interesserte kan også se innlegget mitt om Eric Gill’s An Essay on Typography, som tar opp noen beslektede temaer.

Og apropos boktrykking, her er en nydelig dokumentar om boktrykking med Linotype-maskin, en grundig og detaljert gjennomgang av boktrykkingens aller mest avanserte fase før offset- og senere digitaltrykk tok over. (Et godt eksempel på at den teknologien som sist ble overflødig, oppleves som mest sidrumpa – akkurat slik minidsic er 100 ganger mer ut enn vinylplater.)

Jimmy Corrigan – Verdens beste tegneserie?

10. juni 2011 § 2 kommentarer

Vinneren av Sproingprisen 2010 for beste oversatte tegneserie ble ikke overraskende Jimmy Corrigan – den smarteste gutten i verden (No Comprendo Press, 2010) av Chris Ware, selv om konkurransen i år var forholdsvis tøff. Serien har ved en rekke anledninger blitt utropt til verdens beste tegneserie eller grafiske roman (sic), også her til lands av en ekspertjury i regi av P2 i 2007. Og jeg antar at hvis man først skal forutsette at noe kan være «verdens beste tegneserie», så kan kanskje Jimmy Corrigan være en kandidat. Det får så være at det blir litt som å si at Ulysses eller På sporet av den tapte tid er verdens beste roman, noe som etter alt å dømme også kan sies, uten at det nødvendigvis betyr så mye for for så mange. Men ikke misforstå meg, prisen var 100 % velfortjent.

På overflaten er boken en slags slektssaga om de brutte og elendige farsrelasjonene i familien Corrigan. Hovedpersonen er 36 år gamle (surprise, surprise) Jimmy Corrigan fra Chicago, som i voksen alder plutselig får høre fra sin hittil helt fraværende og ukjente far. Med en nysgjerrighet og et farsfigur-savn som bare så vidt overstiger frykten for det nye og ukjente, reiser han på besøk til faren i Michigan. Boken beskriver den korte tiden de to får dele, og deres klønete, hjelpeløse og til dels mislykkede forsøk på å lære hverandre å kjenne – på å innlede det som tilsynelatende har potensial til å bli begges første ekte, dype og nære relasjon til et annet menneske. Trolig har det bidratt til bokens kultstatus at skaperen selv har gjennomgått et liknende forhold til sin egen far – etter eget sigende beløp den samlede kontakten deres seg til noen få «awkward hours.»

Fra tilbakeblikkene om bestefaren som liten gutt.

Samtidig følger vi også Jimmys bestefar som liten gutt i Chicago på slutten av 1800-tallet, en historie som tematisk går nærmest parallelt med hovedhistorien. Jimmys bestefar er som karakter mer eller mindre identisk med Jimmy, på mange måter er det snakk om «en alternativ gjenfortelling av Jimmys oppvekst». Når historien i tillegg er såpass lik hovedhistorien i tone og stemning, fører det til at de to historiene snarere flyter sammen med enn kontrasterer hverandre. Tilbakeblikkene, som sikkert fyller omtrent halvparten av boka, tilfører imidlertid mye i form av rike miljøskildringer, visuelt storslagne scener(som verdensutstillingen i Chicago) og noen gode bikarakterer. Også noen av sekvensene med mest emosjonell bevegelse, nerve, intensitet og fremdrift i plott befinner seg i denne delen.

De hodeløse bipersonene understreker Jimmys manglende evne til å relatere til dem.

Jimmy er innadvendt, usikker og helt ute av stand til å relatere sunt og normalt til andre mennesker, særlig kvinner. Dette kommer særdeles tydelig fram i historien, siden Jimmy stort sett er ute av stand til å si noe som helst, for ikke å snakke om fullføre en setning. Dette visualiseres nydelig gjennom at Ware bare i liten grad viser bikarakterenes ansikter. Like ofte kuttes hodene fra billedrammene, som for å la leseren se verden gjennom Jimmys skamfulle, nedslåtte øyne. Men om det visuelt sett er en styrke, så er det etter min mening en svakhet for boken som roman (i den grad man kan kritisere den på det premisset – det merkes jo at boken opprinnelig ble publisert som føljetong). I store deler av boken med lot jeg meg begeistre over Wares evne til å skildre stemning og karakter gjennom vart skildrede detaljer i den uforløste og klønete dialogen (som stort sett består i at andre snakker til Jimmy og at han stotrer ufullendte setninger tilbake). Etter hvert som bokens nær 400 sider passerer, synes jeg imidlertid at disse skildringene gradvis mister en del av sin sjarm og stilistiske effekt, og snarere bidrar til en opplevelse av noe litt uforløst. Til å begynne med føles all tausheten nærmest ladet med innhold og spenning, men mot bokens slutt synes jeg boken svikter litt i struktur, helhet og tematisk behandling, for ikke å snakke om karakterutvikling, og ikke helt innfrir den forventningen jeg har til en roman på disse områdene. Og ja, enkelte vil sikkert mene at jeg banner i kirka, eller at jeg dummer meg ut og ikke har forstått at det er dette uforløste og stillestående og antiklimaktiske som nettopp er Wares geniale intensjon … men jeg har mine tvil.

Ikonbasert skjematisk fremstilling av slektsforhold.

Det er særlig på det grafiske og visuelle planet at dette er et tilnærmet fullendt og ekstremt imponerende verk. Alt fra sidenes utgangspunkt i et stramt rutesystem på 12×16 ruter til den nydelige og rike typografien som gjenspeiler ulike designperioder, til den utbrettbare plakaten som utgjør bokens smussomslag, til papirkunst-sidene som man nærmest må konsentrere seg for ikke å klippe, lime og brette i, til de mange ekstremt innovative visuelle og ikonbaserte løsningene som formidler skjematisk faktainformasjon på en glimrende måte, til de mange nyskapende virkemidlene for grafisk historiefortelling – alt dette er Wares sterke side, og et område han briljerer på.

Komprimert sammendrag med rik typografi.

Det skal også legges til at den norske versjonen, grafisk tilrettelagt av årets norske Sproingvinner Sindre W. Goksøyr, gjengir alt det typografiske og visuelle så perfekt som det overhodet kan tenkes å gjøre, og at minst en kvartpart av denne bokens Sproingpris i så måte tilfaller ham. At sidene egentlig skulle vært minst dobbelt så store for at bobleteksten skulle vært uanstrengt leselig, er ikke noe de norske utgiverne har ansvaret for – det ville dessuten dessverre ha gjort boken uhåndterlig stor.

Mitt eneste lille ankepunkt på det visuelle planet er dette: Til å være tegnet av en med så åpenbare ambisjoner og talenter innenfor visuell historiefortelling, overrasket det meg at serien stadig vekk var lite intuitiv å lese, med tvetydig bilderekkefølge (altså uten noen intendert effekt, med piler for å styre leseretningen etc.) som gjorde at jeg måtte tenke på hvilken rute som var den neste, litt som folk som leser manga for første gang. I min ordbok er det ikke god design å forstyrre innlevelsen, uansett hvor imponerende det ser ut. Men dette er egentlig flisespikking.

Så er Jimmy Corrigan virkelig verdens beste tegneserie? Tja, de som liker å si sånt må gjerne kalle den det. Den utvider iallfall de flestes oppfatning av hva som er mulig å gjøre med tegneseriemediet. Men verdens beste grafiske roman, med vekt på roman, det mener jeg det er en overdrivelse å kalle den.

Ukas lenker: Norsk-fransk-belgisk tegneserie, enda en nettserie og plakattypografi

6. juni 2011 § 1 kommentar

Krüger & Krogh

1. Norsk-fransk-belgisk?: Jeg fikk dessverre ikke med meg årets Oslo Comics Expo (siden den ble arrangert på et så avsidesliggende sted i forhold til Birkeland, verdens navle), men jeg har allerede rukket å forstå at jeg gikk glipp av litt. En av de kuleste nyhetene jeg hittil har lest, var som serien de tre hittil ganske ukjente serieskaperne Bjarte Agdestein, Endre Skandfer og Ronald Kabíček holder på med. Det er noe så sjeldent her til lands som et album i fransk-belgisk stil, som mest av alt minner om min store stjerne Sprint i Franquins eller Janrys strek. Serien med tittelen Krüger og Krogh skal handle om en duo som etterforsker paranormale hendelser i 60-tallets Oslo. Og skal vi tro skaperne, er dette med 60-tallet langt mer enn en gimmick. De gjør seg nemlig såpass flid med en nøyaktig og historisk gjenskaping av 60-tallets Oslo, snarere enn en enkel parodi, at de ikke engang kan love hvilket år serien skal være ferdig i. Men denne videoen har de laget, komplett med 60-tallssjargong av typen «mellem»:

Guttene/mennene har også opprettet en blogg der man trolig kan få litt mer informasjon underveis.

2. Utelatt innovativ nettserie: Her om dagen nevnte jeg noen digitale tegneserier som jeg syntes gjorde spennende bruk av formatet sitt. I samme slengen kunne jeg ha nevnt en episode av Jellyvampire av norske Ida. Den ville kanskje ikke vært umulig å gjengi på trykk, men like fullt er effekten på skjerm svært slående. En vakker liten sak.

3. Plakattypo: Her er nyeste bloggpost i serien Screenfonts, med kommentar/anmeldelse av filmplakater fra et typografisk og designmessig perspektiv. Spalten Screenfonts er skrevet avYves Peters på Fontfeed, som ganske ofte har kvalifiserte meninger å lufte. Denne gangen er Hobo with a Shotgun med Rutger Hauer definitivt blant det morsomste å se på.

Visittkort – del 2

13. april 2011 § Legg igjen en kommentar

Jeg viste tidligere et par visittkortdesign jeg forkastet på kladdstadiet, men som jeg likevel fortsatt har en viss forkjærlighet for. Imidlertid glemte jeg ett, pluss at jeg vel heller aldri viste frem hva jeg landet på.

Post-it

Forkastet versjon 3: Dette er kanskje en litt småteit idé, men jeg liker den like fullt, særlig siden den faktisk sier litt om hva jeg driver med: På slutten av en arbeidsdag kan det ligge og slenge en del slike post-its rundt omkring på pulten. Skulle jeg ha gått videre med ideen, måtte jeg definitivt ha tatt bilde av en ekte lapp, og ikke brukt en tegnet versjon som her. Dessuten hadde det jo vært kulest å skrive på den for hånd, og kanskje inkludere litt mer «telefondrodling» og kanskje et par bokstaver som er klusset over etc. Men til syvende og sist ville det nok blitt for uklart og uleselig, og kanskje drept selve poenget med kortet. (Men å lime en fysisk post-it-lapp på et hvitt visittkort, det hadde vært fett. Bare synd det ville falt fra hverandre og blitt totalt meningsløst.)

Slå det opp!

Endelig versjon: Så falt altså valget på denne versjonen. Ideen fikk jeg egentlig fra Majlin Kelihau, AD og tidligere kollega på Egmont Serieforlaget, som på sedvanlig lurt vis påpekte at jeg kanskje burde tenke i retning av noe som er beslektet med det jeg faktisk driver med. Ideen er forhåpentligvis åpenbar for de fleste, og jeg håper også at all teksten rundt er akkurat passe synlig, så den komplementerer snarere enn overdøver den vesentlige informasjonen i cyan. Kamerat og typoguru Frode Helland reddet meg forresten fra å begå en grov typografisynd med den første kombinasjonen av fonter jeg valgte, men han skal ikke ha skylda for at jeg trosset hans råd og holdt meg til litt kjipere (og langt billigere) fonter enn han foreslo. Jeg har forresten regelmessige panikkanfall om å oppdage skrivefeil på dette kortet.

Where Am I?

You are currently browsing entries tagged with typografi at Hans Ivar Stordals blogg.