Omveien til lykke

15. februar 2013 § Legg igjen en kommentar

Det finnes tilsynelatende mange snarveier til lykke. Jeg tror jeg holder en knapp på omveiene.

[Dette er en tekst som opprinnelig sto på trykk i Studentmagasinet IKON #1–2007, premiereutgaven, der temaet var «lykke». At teksten er autentisk 2007-modell går tydelig frem av minidisk-referansen i første avsnitt.]

Her en kveld gikk jeg hjem fra t-banen. Batteriene i den ellers så trofaste minidisk-spilleren min var tomme, og jeg var derfor overlatt til den øredøvende stillheten og mine egne tanker. Da slo det meg at jeg gikk med en slags udefinerbar, vag følelse av uro, frykt og utilfredsstillelse. Jeg føler meg rimelig sikker på at det ikke er snakk om noen psykisk diagnose, men bare en ganske vanlig følelse jeg ofte ikke tar meg tid til å kjenne på. Nå hadde jeg tilfeldigvis tid.

Det ledet meg til å stille et spørsmål: «Hvis jeg ikke føler meg lykkelig når jeg går her, alene og stille for meg selv, og egentlig trenger musikk, jobb eller folk rundt for meg for å bedøve denne følelsen, er jeg dypest sett lykkelig i det hele tatt?»
Jeg vet egentlig ikke hva svaret er. Det er liten tvil om at vi mennesker trenger nærkontakt med andre mennesker for å føle oss lykkelige og tilfredse, men kan det hende at det finnes en slags plattform alt dette må stå på, en etasje lenger ned i behovspyramiden som må tilfredsstilles? « Read the rest of this entry »

I spagaten: Er tro uforståelig?

9. februar 2013 § 2 kommentarer

Dette er en tekst jeg skrev og leste høyt på kreativ-skriving-og-pølse-og-lompe-arrangementet Femti Femti #2 den 8. februar 2013. På forhånd var alle skribentene gitt temaet «gymnastikk». Hvis du har synspunkter på tematikken, må du gjerne kommentere eller sende meg en epost.

Programflyer på Femti Femti #2. Design av Minsk.

Programflyer på Femti Femti #2. Design av Minsk.

Hei. Jeg heter Hans Ivar, og jeg øver meg på å stå i spagaten.

Hvis du kjenner meg bare litt, vet du hvor sykt det utsagnet er. Hvis folk overhodet vet noe om mitt forhold til sport, er det sannsynligvis at jeg er veldig lite interessert. Jeg hater ikke sport, på ingen måte. Det finnes allerede én Per Inge Thorkildsen. Nei, sport er bare ikke en parameter i livet mitt, og har ikke vært det på lenge. Jeg er vel en slags frafallen.

Sist gang jeg fulgte et sportsarrangement med helhjertet iver, var da Norge gjorde en ytterst forglemmelig innsats i VM i USA i 1994. Ikke bra, men ikke engang så dårlig at den var minneverdig. Da var jeg vel tretten. Det har rent mye vann i Mjøsa siden den gang. Nå for tida er kona mi flau over meg fordi selv OL-sendinger på TV kan komme overraskende på meg. Jeg tilhører dem som synes det beste VG noensinne har gjort, var å gi sporten en egen seksjon – hvis jeg noen gang er rastløs nok til å lese et VG på et pauserom, kan jeg i det minste begynne med å kaste fra meg den delen med rosa papir. For ikke å snakke om blåfargede TV-studioer, som for meg betyr «zap videre». « Read the rest of this entry »

Døden – et nødvendig onde?

1. november 2012 § Legg igjen en kommentar

Dette er en sak jeg skrev for Vårt Land tidligere i høst, som sto på trykk mandag 27.08.2012 i spalten Tro, Etikk og Eksistens. 

Teologien knytter døden til synd, men naturvitenskapen ser døden som en forutsetning for nytt liv. Hvordan kan dette henge sammen?

«Syndens lønn er døden,» leser vi i Paulus’ brev til romerne. Men hvis verden til å begynne med var uten synd, var den også uten død? Er det i det hele tatt mulig å forestille seg et liv på jorden uten døden?

Disse spørsmålene reiser Reidar Salvesen, førstelektor ved Ansgar Teologiske Høgskole, som nylig disputerte over sin doktoravhandling i systematisk teologi ved Det teologiske menighetsfakultet. Avhandlingen har tittelen The Problem with the Problem of Death (Problemet med problemet døden), og er først og fremst en studie av hvordan to teologer forstår forholdet mellom teologi og naturvitenskap, med særlig henblikk på døden.

– Døden er aktuelt tema for en slik studie fordi det er viktig i både teologien og naturvitenskapen, sier Salvesen

« Read the rest of this entry »

Tiden, den dårlige

22. oktober 2012 § 3 kommentarer

Dette er en tekst jeg skrev for den siste utgaven av magasinet Strek, nr. 4/2012, i gjestespalten Visitt. For enkelhets skyld er den gjengitt i sin uredigerte form.

Lese mens jeg spiser. Høre på lydbok mens jeg går. Alltid en liste med ting å gjøre. Og med en ny mobiltelefon kan alle tidshull på over ti sekunder tettes. Kjenner noen seg igjen?

Jeg er en sånn som alltid har prøvd å få gjort mest mulig, gjerne samtidig. Og følte jeg at tiden var knapp før jeg fikk barn, har jeg iallfall gjort det etterpå.  Småbarnslivet gir riktignok hverdagen fast rytme, men det er unektelig mindre tid igjen å disponere fritt. Ofte tar jeg meg selv i å tenke på alt det nyttige eller givende jeg gjerne skulle rukket i løpet av en dag, og selv det å lese seg gjennom en bunke bøker kan av og til settes på en mental må-gjøres-liste: Jeg sitter vel i både tidsklemma og fritidsklemma.

« Read the rest of this entry »

Nestenvinnere

22. september 2011 § Legg igjen en kommentar

Dette er en artikkel jeg har skrevet for bladet Nemi, utgave 97 med temaet «andreplasser», som er ute i disse dager.

Nemi 97 med temaet "Andreplasser"

Andreplasser er sørgelig underkjente. ”Sølv er nederlag” og ”den første taperen” er typiske utsagn. Men bør ikke folk æres for at de prøver? Her er noen gode toere – og noen skikkelig dårlige.

Trange klær og kallenavn
For noen blir denne toer-rollen en slags identitet som det ikke lar seg gjøre å bli kvitt, verken i eget eller andres hoder. Slik ble det for gitaristen Dave Mustaine som ble sparket fra Metallica i april 1983, tre måneder før debutalbumet Kill’Em All ble utgitt. Han har forblitt bitter på denne behandlingen i all ettertid, til tross for at hans eget band Megadeth heller ikke har gjort det så verst med sine 30 millioner solgte album. (Metallicas debutalbum som Mustaine var med på å skrive, skulle opprinnelig ha den poetiske tittelen Metal Up Your Ass. Dette må på godt norsk bli «metall i toeren», og da er jo ringen på en måte sluttet.)
Nå til en ganske annen sfære (som riktignok også inneholder svette, unge menn med forkjærlighet for skarpt metall og tettsittende klær) – norsk skøytesport på 50-tallet. Her var den norske skøyteløperen Roald Aas kjent som «den evige toeren». Han tilbrakte første halvdel av karrieren i skyggen av «Hjallis» og andre halvdel i skyggen av «Kuppern» (konklusjon: det er de evige toernes magre trøst å ikke få kårny kallenavn). Og som om det ikke var straff nok å stå et helt tiår på Bislett stadion og fryse i skyggene; da Roald Aas i 1960 endelig fikk trå frem i lyset med sitt etterlengtede VM-gull, måtte han dele det med russeren Grisjin!
Mer sport (snart slutt, nå): Fotballaget Bayern Leverkusen fikk tilnavnet Neverkusen da de tapte Bundesligafinalene fire ganger på seks år mellom 1997 og 2002. Men er det noe å grine for, da?
Den soleklare og evige toeren über alles er uansett grunnstoffet helium, som med sin andel på kun 24 % av universet kommer på en god andreplass bak hydrogenatomenes 75 %.

Sirkuselefanter og elektriske stoler
For å holde oss til fysikk: Den amerikanske oppfinneren Thomas Alva Edison, med nesten 1100 patenter, er kanskje ikke en man tenker på som en taper. Men som oppfinner var han typisk en toer. De fleste tingene som gjorde ham berømt – og rik – var oppfinnelser andre hadde gjort, men som han kjøpte, stjal og iblant forbedret, men fremfor alt patenterte, markedsførte og solgte. Hans mest kjente strid var den såkalte strømkrigen i USA. Sent i 1880-årene fantes det to patenter som konkurrerte om å bli et landsomspennende strømnett, nemlig vår helt Nikola Teslas vekselstrøm, AC, og Edisons likestrøm, DC. (Les mer om Tesla i Nemi 57.) De to systemene var sikkert ett fett for menigmann, men likestrøm-systemet til Edison hadde én vesentlig ulempe: På grunn av spenningstapet i ledningene kunne ikke strøm overføres lenger enn 1–2 km fra kraftverket – noe som ville gjort praktisk talt alle amerikanere til naboer av kraftverk. For å gjøre en omtrent ti år lang historie kort vant Teslas system til slutt fram. Men Edison vant første stikk ved å reise rundt i landet og henrette uskyldige løskatter, gatebikkjer, gamle øk og til slutt en sirkuselefant – alt for å demonstrere farene ved vekselstrøm. Edisons siste dødsstøt-forsøk (!) var å finansiere oppfinnelsen av den elektriske stolen i 1890, også dette for å skade vekselstrømmens rykte. Edison fant forresten ikke opp platespilleren, filmfremviseren eller lyspæra heller …

Sikt mot stjernene
Verre enn andreplasser i sport og forretninger er likevel andreplassene som avgjøres én gang for alle – Scott som ble andremann på Sydpolen, og Anette Sagen som ble andrekvinne utfor i nye Holmenkollen. Fremst blant toerne troner selvsagt Buzz Aldrin – mannen som var så nær å være førstemann på månen at han nå defineres av at han ikke var først på månen. Ifølge en del NASA-kilder var Buzz Aldrin til å begynne med foreslått som førstemann ut, men til syvende og sist var det visstnok noe så trivielt som astronautenes fysiske plassering i romkapselen som gjorde utslaget – Armstrong sto nærmest døra! Buzz ble imidlertid først i noe, nemlig å holde en religiøs seremoni på månen – presbyterianeren delte nemlig ut nattverd til seg selv! Av Buzz’ senere aktiviteter er han mest kjent for deltakelsen i Dancing With the Stars, den amerikanske versjonen av Skal vi danse? Gjør det Steffen Tangstad og Einar Gelius til Norges svar på Buzz?
Men Aldrin kom iallfall helskinnet tilbake og «lived to tell the tale». Det er mer enn man kan si om andre, for eksempel kinesiske Wàn Hǔ som under Ming-dynastiet forsøkte å bli verdens første astronaut ved å feste 47 raketter under en stol. Det skrives om ham at «på oppskyningsdagen tok Wan, prangende kledt, plass i stolen, og 47 tjenere tente luntene og løp raskt i dekning. Det var en stor eksplosjon. Da røyken lettet, var Wan og stolen borte, og det sies at de aldri ble sett igjen.» Om dette kvalifiserer til noen form for andreplass er forresten tvilsomt, men det var like fullt et spektakulært mislykket forsøk på å komme først.

Toernes revansje
Det hører med til historien at mange toere ender opp med å ta igjen det tapte og vel så det: I 1977 mistet Star Wars Oscarprisen for beste film til Annie Hall, men det er vel liten tvil om hvilken av filmene som har etterlatt størst inntrykk på ettertiden. Apple har tilsynelatende klart seg fint som produsenter av verdens nest mest brukte operativsystem. Og til Buzz Aldrins fordel skal det sies at han iallfall har fått navnet sitt foreviget som en Pixar-figur, og at de fleste barn allerede nå tror Neil Armstrong var han fyren som hadde klippekort på pallen i Tour de France og fikk en hel generasjon til å gå med rare, gule gummistrikker rundt armene. Så kanskje er ikke andreplasser så ille allikevel? Det viktigste er tross alt å legge lista akkurat så høyt for seg selv at man kan gå rakrygget under.

Alt du vil vite om jobb og fritid, men ikke kom på at du kunne spørre om

19. september 2011 § Legg igjen en kommentar

Dette er en reprise av et intervju jeg gjorde for Studentmagasinet IKON nr. 1-2010, der utgavens tema var balanse. Jeg tenkte temaet passet godt sammen med artikkelen om hviledag jeg publiserte tidligere.

Alt du vil vite om jobb og fritid, men ikke kom på at du kunne spørre om

Lars Fr. H. Svendsen (Foto: Simen Kjellin)

Lars Fr. H. Svendsen (39) – professor i filosofi ved Universitetet i Bergen. Har bl.a. gitt ut bøkene Kjedsomhetens filosofi (1999), Ondskapens filosofi (2001) og Work (2008).

– Beskriv en sunn balanse mellom jobb og fritid.
– Rett og slett at man er i stand til å bevare et mangfold og en bredde i hva man gjør i livet. Menneskelivet er mangedimensjonalt, og skal ikke reduseres til én ting. Det som kjennetegner alle typer avhengighet, er at én livsmening får overtrumfe alle andre og blir det man ordner hele livet etter. Da er man alvorlig ute av balanse.

– Er det best å blande jobb og hobby eller å rendyrke dem hver for seg?
– Jeg tror det optimale er å ha sin nest største hobby som jobb, og den største hobbyen kun som hobby. Det ligger i ordet «amatør» at man gjør noe av kjærlighet, «amare». Som profesjonell får man et annet forhold til det.

– Skiller du selv mellom jobbfilosofering og fritidsfilosofering?
– Ja, egentlig. Jeg er i alle fall lite sammen med filosofer og andre akademikere utenfor jobben.
Men i et slikt fag er det vanskelig å trekke helt klare linjer, for nær sagt hva som helst kan jo være faglig relevant. Jeg har f.eks. to katter som heter Lasse og Geir, og det har slått meg at jeg kunne skrive en filosofisk avhandling om hva det er å være katt.

– Hvem er mest fornøyd med balansen sin, de som jobber mye eller de som jobber lite?
– Hvis vi ser på tallene, ser det ut til at kvinner er mer fornøyd enn menn, og kvinner jobber mer deltid enn menn. Det kan indikere at de som jobber lite er mest fornøyde. På den annen side er det sikkert mange som jobber fryktelig mye som synes de har perfekt balanse, siden de outsourcer alt annet. Men en interessant studie i USA viste at folks faktiske tidsbruk og hvordan de ønsket å bruke tiden sin, var forbløffende like. Så med mindre de hadde en helt råtten selvforståelse, så var de faktisk i nabolaget til en slags balanse.

– Synes vi jobben krever mer av oss nå enn før?
– Det der er litt morsomt, for her svarer vi nordmenn helt annerledes på mikro- og makroplan. Generelt svarer vi at det har blitt tøffere, men individuelt er alle like fornøyde med sin egen jobb som før. Hele 90 % svarer enten at de er «svært fornøyde» eller «fornøyde» med jobben. Så jeg tror svaret på makronivå rett og slett er feil, det har ikke blitt tøffere.

– Kan det hende at jobben virkelig krever mer, men at vi liker at det stilles større krav?
– En hel del sier at det stilles flere krav og at de har fått mer ansvar, og dette er noe de fleste liker, så kanskje er det slik. Men da betyr det jo likevel at folk faktisk er fornøyde.

– Tidsklemma har vært mye diskutert. Har vi det virkelig så annerledes i dag enn tidligere generasjoner?
– Jeg liker uttrykket til Frønes, «fritidsklemma». For ja, vi lever livene våre annerledes og har en annen innstilling til det vi gjør. I boken Work skriver jeg om faren min som jobbet på Moss Verft hele livet, til han gikk av. Han stilte ikke store spørsmål om jobben var meningsfull, skilte skarpt mellom jobb og privatliv og hadde ikke et privatliv som var breddfullt med aktiviteter.

– Hvordan ser vi annerledes på jobb og fritid i dag?
– En dansk undersøkelse viste nylig at når folk definerte hva en jobb er, brukte de bl.a. ord som «morsom», «utviklende» og «gjøres sammen med folk en liker». Slike beskrivelser ville nok tidligere generasjoner brukt om fritid. Fritiden har også forandret seg mye, og Franklins tanke om at «time is money» har gjort seg gjeldende. Fritid er en knapp ressurs som må utnyttes til maks og fylles med mest mulig, som japanske bussturister som fyker fra det ene til det andre. Min hypotese er at når vi sier at vi er stresset, så er det fritiden som tar rotta på oss.

– Et spa i Oslo reklamerer med at «Å ta vare på seg selv er ikke luksus, det er en nødvendighet». Har de rett?
– Å gå på spa er selvsagt luksus, men å ta vare på seg selv er en nødvendighet. Man må jo ikke på spa for å ta vare på seg selv. Jeg hadde riktignok selv en uke på spahotell nylig, men kunne klart meg helt fint uten.

– En del aviser har skrevet om barn av rike foreldre som opplever å være stresset. Har de arvet foreldrenes uvaner?
– Vi har nok en tendens til å pushe for mye fritidsaktiviteter på barna, de får for liten tid til å gjøre absolutt ingenting. De bør ha det kjedelig og lære å håndtere kjedsomheten. På den annen side tror jeg det med barn og stress er litt dodgy, undersøkelser sier nemlig at den viktigste stressfaktoren er lekser. Da vi gikk på skolen var ingen stressa, vi hadde ikke hørt om stress. Jeg tror nok ikke leksene i seg selv er problemet, men det er vanskelig å få gjort dem oppå den trillionen av andre aktiviteter elevene har.

– Har vi mistet evnen til å kjede oss?
– Definitivt ikke, i den forstand at tallene på dem som sier at de kjeder seg, øker og øker. Men spør du om evnen til å håndtere kjedsomhet, så mener jeg den er dårlig. I altfor stor grad lar vi livet være en sammenhengende flukt fra kjedsomheten, slik lar vi kjedsomheten diktere livet. En vanlig misforståelse er at den som kjeder seg har lite å gjøre, det er helt feil. Det er viktigere om man oppfatter det man gjør som noenlunde meningsfylt.

Står det en tanke bak?

31. mai 2011 § Legg igjen en kommentar

Dette er en reprise av en gammel artikkel som sto i Vårt Land 20. desember 2005 i spalten Tro, etikk og eksistens, om hypotesen «Intelligent Design». Akkurat hvordan livet på jorda har endt opp slik det er i dag er ikke egentlig en tematikk som opptar meg voldsomt personlig, og jeg føler meg ikke kvalifisert til å mene så altfor mye om det. Jeg har imidlertid registrert en viss interesse for denne artikkelen, og det er derfor jeg nå legger den ut i bloggosfæren. Jeg ber for øvrig om at ikke bloggen min brukes som arena for opphetet debatt om akkurat dette teamet, for det har jeg litt dårlig erfaring med.

Verden er så komplisert at den umulig kan ha utviklet seg tilfeldig. Kan det stå en tanke bak? Det hevder vitenskapsfolkene bak Intelligent Design-teorien.

Intelligent Design (ID) bygger på en alternativ hypotese til darwinismens tanke om naturlig utvalg. ID-tilhengerne står ikke for en bokstavelig forståelse av skapelsesberetningen. De godtar tanken om utvikling over milliarder av år, og de gjør ikke noe forsøk på å bevise Guds eksistens. Motstanderne hevder likevel at dette bare er et forsøk på å forkynne skapelse i forkledning, og at teoriene ikke kan kalles vitenskap.
– Liv kan ikke bli til av seg selv fra uorganiske molekyler, og nye kompliserte organer og organismer kan ikke oppstå utelukkende ved naturlover og tilfeldighet. ID-bevegelsen nærmer seg naturen på naturvitenskapelige forutsetninger, men den frigjør seg fra den reduksjonismen og naturalismen som er bundet til den forestilling at det bare finnes mekanistiske årsaker til alt som skjer i naturen, forklarer Jon Kvalbein. Han er cand. real. med fysikk som hovedfag, og er en av de fremste talsmennene for Intelligent Design-bevegelsen (ID) i Norge.
– Hva skiller ID fra kreasjonisme – det vil si de som bygger på skapelse?
– De fleste kreasjonister vil ha et teologisk utgangspunkt, og forutsetter at det er Bibelens Gud som har skapt universet og alt levende. Noen betrakter 1. Mosebok som en naturhistorisk beskrivelse av skapelsen, mens andre gir vitenskapen frihet til å forske ut fra sine forutsetninger, men fastholder i utgangspunktet at Bibelens Gud er skaperen. ID-bevegelsen skiller mellom livssyn og det som kan beskrives på naturvitenskapelig grunnlag, men den utvider det naturvitenskapelige perspektivet ved å hevde at en intelligent aktør er nødvendig for å forklare livet. ID betrakter det som umulig på naturvitenskapelig grunnlag å si noe om denne aktørens egenskaper eller motiver. Gud kan ikke bli et resultat av vitenskapelig forskning, sier Kvalbein.

For retten i USA
I staten Pennsylvania i USA har det nylig rast en rettssak over hvorvidt biologilærere i high school skal være forpliktet til å lese opp en erklæring som sår tvil om Darwins evolusjonsteori. Erklæringen skulle gjøre oppmerksom på ID som et mulig alternativ, men elleve foreldre gikk til sak mot skolestyret, og fikk dem kastet. En av advokatene til foreldrene kalte ID for «kreasjonisme anno det 21. århundre». Og det har ikke manglet på nettopp denne typen kritikk. I vitenskapelige miljøer peker mange på at det neppe vil være mulig å faktisk drive naturvitenskapelig forskning, basert på testing av hypoteser, når en metafysisk størrelse som en «ukjent, intelligent kraft» er inne i bildet. Også Ole Jørgen Anfindsen, dr. scient i informatikk, som i mange år har interessert seg sterkt for debatten om evolusjon kontra skapelse, kommer med denne typen bemerkninger:.
– Det er helt legitimt å kritisere evolusjonsteorien, eller å påpeke det man mener er forutinntatte holdninger hos evolusjonister. Det er også helt legitimt å spørre om det kan stå en intelligens av noe slag bak vår verdens eksistens. Men det er vanskelig å se hvordan man på en fornuftig måte kan drive naturvitenskap uten å ta utgangspunkt i såkalt metodologisk naturalisme, og jeg kan ikke se at ID-folkene har lykkes noe særlig med å komme forbi dette som, etter min mening, er et helt avgjørende hinder for å kunne etablere en troverdig og alternativ tilnærming til naturvitenskap, sier Anfindsen.

Livet og universet
Men Anfindsen stiller seg også tvilende til andre sider ved ID.
– Så langt jeg har sett skiller ikke ID-bevegelsen tilstrekkelig klart mellom de tre spørsmålene «hvordan har universet oppstått?», «hvordan har livet oppstått?» og «hvordan har livet utviklet seg?». Vitenskapen har foreløpig ingen gode svar på de to første spørsmålene, men har samlet inn en enorm mengde kunnskap om det siste. Jeg mener ID-folk beveger seg helt i grenseland mot uredelig argumentasjon når de fremstiller manglende svar om universets og livets opprinnelse som en fundamental svakhet også hva angår hvordan livet har utviklet seg, sier Anfindsen. Men dette er ikke Kvalbein helt enig i:
– ID-bevegelsen tar først og fremst stilling til det som har med livet å gjøre, ikke med universet som helhet, sier Kvalbein. – ID tar heller ikke avstand fra at det har kunnet foregå en utvikling, og at darwinistiske mekanismer kan forklare utvikling innenfor artene, men mener at livets tilblivelse og tilblivelsen av nye, komplekse organer og organismer ikke kan forklares utelukkende ved naturlover og tilfeldighet.

Tegn på intelligens
– Hva mener du er de sterkeste argumentene for ID?
– ID viser til at kjennetegnet ved levende organismer er meget høy spesifisert kompleksitet, sier Kvalbein. – Et eksempel finner vi i letingen etter intelligente vesener på andre kloder. Da tror man at tallbegrepet kan være noe vi har felles, så hvis et signal skulle inneholde f. eks. en serie primtall, vil man tolke signalet slik at det stammer fra et intelligent vesen. Det er fordi det er komplekst, det er altså lite sannsynlig at det skal ha oppstått av seg selv, samtidig som det er spesifisert. Hvordan livet oppsto på jorda er selvsagt fortsatt et uløst problem. Men når man ser hvordan livet selv i den enkleste celle fungerer i et komplekst samspill mellom DNA, RNA og meget spesialiserte proteiner, er det umulig å forklare hvordan dette er blitt til av seg selv, mener Kvalbein. Et annet argument er at utviklingen av komplekse organer og organismer ikke kan skje utelukkende ved hjelp av naturlover og tilfeldigheter.
– Darwin forutsatte at utviklingen fra A til B gikk gjennom en rekke små sprang, men vi vet at mutasjoner svært sjelden er positive for individet. Det naturlige utvalg, som skal prioritere en positiv variant, må føre til at dette individet har større sjanse til å overleve i kampen for tilværelsen og at denne egenskapen kan overføres ved arv. ID benekter ikke at det kan ha foregått en utvikling, men hevder at nye organer ikke kan forklares utelukkende med mekanistiske årsaker, men at det må stå en intelligent designer bak, sier Kvalbein.
Men Ole Jørgen Anfindsen er skeptisk til angrepet på evolusjons-mekanismene:
– Når livets utvikling diskuteres av ID-folk, så har de en sterk tendens til å snakke om det de mener er svakheter ved de antatte mekanismene for evolusjon, nemlig kombinasjonen av variasjon og naturlig utvalg. Men de er mye mindre villige til å snakke om de overveldende bevisene for at evolusjon faktisk har funnet sted, uansett hvordan det har skjedd. Dette er etter min mening temmelig avslørende.

Irreduserbar kompleksitet
Da Darwin skrev sin «Artenes Opprinnelse» hadde naturvitenskapen ennå liten kunnskap om celler, og cellens bestanddeler var ennå praktisk talt ukjente. I dag har vi langt bedre kunnskap, og vet bl.a. at en celle består av en rekke ulike deler som må virke sammen for at cellen skal leve. Denne typen samspill mener ID at gir evolusjonsteorien problemer:
– Molekylærbiologen Michael J. Behe har pekt på at levende organismer har en såkalt «irreduserbar kompleksitet». Det betyr at et komplekst organ ikke kan fungere uten at alle delene er på plass, forklarer Kvalbein. – Motoren som driver en bakterie fremover ved hjelp av roterende flageller er resultat av et meget komplekst samspill mellom 30-40 proteiner, og det er umulig å se hvordan en halvveis utviklet motor kan ha noe positiv funksjon. Og ikke bare skal maskinen fungere, den må også ha kontrollmekanismer som sier når den skal slås på og endre retning, forklarer Kvalbein. Men Anfindsen er ikke helt overbevist:
– Det at noe er så komplekst at vi enn så lenge ikke kan forklare hvordan det er blitt til, gir oss ikke uten videre grunnlag for å hevde at det ikke kan ha oppstått ene og alene ved hjelp av naturlige prosesser. Jeg mener ID-folkenes begrep om «irreduserbar kompleksitet» ikke har spesielt stor troverdighet. Det er et interessant konsept, men jeg mener at de ikke har lykkes i å etablere at denne typen kompleksitet virkelig finnes i naturen.

Verdier i vitenskapsklær?
Noen sier at det er klarere hva ID-bevegelsen mener ikke har skjedd en hva den mener at faktisk har skjedd. Det mener Kvalbein at har sin naturlige forklaring:
– Når ID-bevegelsen sier at livet ikke har blitt til utelukkende ved naturlover og tilfeldigheter, så mener vi altså at det må stå en form for intelligent designer bak. Men ingen kan forvente at vi skal vite noe om hva som har skjedd i designerens tanker. Når geologer undersøker berggrunnen, og plutselig finner steiner som ligger pent og systematisk plassert på hverandre, så tenker de at det ser designet ut og må overlate det til arkeologene å si noe mer. Slik er det her også. På en måte representerer ID et slags paradigmeskifte, et åpenlyst brudd med reduksjonismen, når den sier at livet ikke kan forklares utelukkende ved fysikk og kjemi, sier Kvalbein.
ID-teori har, ikke overraskende, møtt mye kritikk i etablerte forskersamfunn, og Ole Jørgen Anfindsen er slett ikke sikker på om det kan endre seg med det første:
– Enhver ærlig forsker bør selvsagt være villig til å ta sine teorier opp til vurdering dersom ny forskning tilsier dette. Det ID-forskerne foreslår, er i virkeligheten et helt nytt forskingsprogram. Det er uhyre ambisiøst, og sjansene for å lykkes er små. Jeg tør ikke utelukke at det kan komme et stemningsskifte innen de aktuelle forskersamfunnene som gjør at det blir mulig for ID-folk å vinne mer gehør for sine synspunkter, men jeg tror det er langt frem.
– Kreasjonister og ID-bevegelsen har blitt kritisert for å skjule en verdiagenda bak vitenskapen. Synes du evolusjonsteorien kan frikjennes for det samme?
– Vel, evolusjonsteorien har verdimessige eller livssynsmessige implikasjoner, uansett hvordan vi snur og vender på det. ID-folkene har i hvert fall delvis rett på det punktet. Evolusjonister bør være åpne og ærlige på dette, noe jeg opplever at mange også er. Det er imidlertid ikke entydig gitt hvilke implikasjoner evolusjonsteorien gir. Dessuten mener jeg det er ganske klart at evolusjonsteorien står enormt mye sterkere enn ID når det gjelder empiriske bevis. Det blir derfor helt feil å sette dem opp mot hverandre som to alternative, men likeverdige, forklaringer på livets mangfold, mener Anfindsen. Han er heller ikke enig med de som vil knytte evolusjonsteorien til ateisme:
– Dersom noen hevder at evolusjonsteorien egentlig bare er dårlig skjult propaganda for en ateistisk verdensanskuelse, så mener jeg det er en fullstendig urimelig kritikk. Svært mange, inkludert meg selv, vil mene at bevisene for at livet har utviklet seg er så overveldende at det er hevet over rimelig tvil at alt liv på jorden faktisk har felles avstamning. Så får det ikke hjelpe at det tvinger oss til å revidere visse kjente og kjære oppfatninger om hvordan ting henger sammen, avslutter Anfindsen.

 

Sidesak:

BAK NATURLOVENE

Det er ikke bare innenfor biologi at intelligent design-teorien har gjort seg gjeldende. Også i fysikken finnes det kjensgjerninger som gir rom for undring, særlig det som kalles «fine-tuning»: Hvor nøyaktig de såkalte naturkonstantene ser ut til å være tilpasset karbonbasert liv, inkludert det menneskelige. Den elektromagnetiske kraften og styrken på kraften som binder atomene sammen er eksempler på konstanter som praktisk talt ikke kunne vært endret uten at liv ville være umulig. Dette har enkelte fysikere, deriblant noen ID-tilhengere, tatt til inntekt for tanken om at universet er skapt for mennesket.
– I fysikken ser man et perfekt system som er lagt til rette for liv. Det er lett å si at det fysiske systemet er usannsynlig følsomt, og at det virker skreddersydd for menneskelig liv. Men derfra til å si at dette er et tegn på Guds finger, det er ikke vitenskapelig mulig, man kan ikke trekke metafysiske slutninger av vitenskap, sier Katarina Pajchel. Hun er partikkelfysiker og ansatt ved UiO, men også nonne i Dominikanerordenen.
– Jeg tror vi må være forsiktige med å bruke det vi ikke har svar på som gudsbevis. Det er noe veldig velment med argumentet, «se så perfekt de fysiske lovene passer for menneskene», men hva gjør vi den dagen vi eventuelt kan forklare disse fenomenene på en annen måte? Da sitter vi igjen med en slags «hullenes Gud», en som bare passer der vi ennå ikke har noen andre svar, og da tror jeg vi gjør oss en bjørnetjeneste, sier Pajchel.
Konflikten mellom evlusjonsteorien og ID eller kreasjonisme blir ofte karakterisert som en konflikt mellom tro og vitenskap. Men dette er ikke Pajchel så sikker på at stemmer.
– Når vi ser konfliktene over evolusjon i USA, så må vi ikke ha så dårlig hukommelse at vi tenker at tro og vitenskap er i konflikt. Vi må heller se tilbake til middelalderen, for å se noe av den teologiske og filosofiske utviklingen som gjorde at grunnlaget for naturvitenskapen kunne bli lagt. Vi ser at både grekerne og kineserne kom langt, men det var først i Vesten, i en jøde-kristen kultur, at naturen ble virkelig interessant. For både jøder og kristne var ikke naturen gudommelig, Gud er transcendent, men i naturen kunne de se noe av Guds vesen, forklarer Pajchel, og presiserer:
– Jeg tror ikke konflikten egentlig står mellom tro og vitenskap, men mellom et materialistisk og et religiøst verdensbilde.
Men Katarina Pajchel ønsker ikke å bli forstått som at hun setter et vanntett skott mellom religion og vitenskap:
– Jeg er jo troende selv, men for meg er det viktig å si «Hvem er Gud?» Om ikke Gud akkurat er i likningene våre, så er han iallfall bak alt. Dette er en tanke fra middelalderen, fra Thomas Aquinas, som sier at selv om Gud står bak alt, så kan universet allikevel følge sin egen lovmessighet og være «fritt», slik vi mennesker er frie, sier hun.
– Jeg vil også presisere at det å kritisere ID ikke betyr at jeg ikke tror at Gud står bak alt. Men jeg tror mange fysikere kan være med på at uansett om man finner de mest fundamentale lovene i universet, så vil det aldri kunne svare på hva, eller hvem, som blåser liv i de lovene, avslutter Pajchel.

De intervjuede:

Jon Kvalbein er cand. real. med fysikk som hovedfag (radioaktiv stråling). Han har undervist på Oslo Lærerhøgskole i 20 år, og vært rektor på Kvitsund Gymnas.

Ole Jørgen Anfindsen er Dr. Scient i informatikk. Han har i mange år interessert seg meget sterkt for evolusjonsteori og spørsmål om evolusjon kontra skapelse. Han endret for ca 10 år siden sin egen oppfatning, og er nå en uttalt evolusjonist.

Katarina Pajchel er opprinnelig fra Polen. Hun arbeider ved UiO innenfor eksperimentell partikkelfysikk. Hun er også nonne i Dominikanerordenen.

De som hater Gud

24. mai 2011 § 2 kommentarer

Dette er en sak jeg nylig skrev for Vårt Land, som sto på trykk mandag 23.05.2011 i spalten Tro, Etikk og Eksistens.

Mange mennesker hater eller anklager Gud uten å dermed fornekte hans eksistens. En ny bok kaller dem misoteister.

Hating God – The Untold Story of Misotheism

Det finnes religiøse dissidenter som ikke kan plasseres på en skala fra ateisme til satanisme, fordi de verken fornekter Guds eksistens eller beundrer hans moststander, og disse bør kalles misoteister. Det mener engelskprofessoren Bernard Schweizer fra Long Island University i USA. I boken Hating God – The Untold Story of Misotheism setter han en rekke skjønnlitterære forfattere som Philip Pullman, Mark Twain, Emily Brönte og Elie Wiesel, men også filosofer som Proudhon, Bakunin, Freud og Nietzsche, i denne kategorien. Slik forsøker han å nedskrive historien om de som, skjult eller åpenlyst, har skrevet om sine antipatier overfor Gud.

Angripe Gud. Ateister har gjerne vært delt i to grupper, de som slår fast at Gud ikke eksisterer og de som simpelthen ikke tror. Felles for begge er at de tradisjonelt har forholdt seg ganske likegyldige til Gud, som de tross alt ikke tror eksisterer. Mange har dessuten ment at tiden spiller på deres side mot religion og overtro.
De siste årene har imidlertid en annerledes og mer lidenskapelig ateisme vokst frem. Bevegelsen er ofte gitt tilnavnet «nyateisme», og kjennetegnes ved at de er langt mer agiterende og bruker en mer fiendtlig retorikk. Denne fiendtligheten er imidlertid først og fremst rettet mot religion som system og samfunnsfaktor. Det er altså troen på Gud, eller andres gudsbilder, som får gjennomgå.
Det er særlig på disse punktene at misoteister skiller seg fra ateister, mener Schweizer. Misoteistene kjennetegnes nemlig ved at de bruker krefter på å angripe Gud selv, tilsynelatende ute av stand til å gi slipp på ham eller gi ham opp. Oftest klandrer de Gud for lidelsen i verden, anklager ham for å ha latt skaperverket seile sin egen sjø og at han passivt tillater grusomme overgrep, naturkatastrofer og ondskap.
Schweizer poengterer i bokens innledning at dette spesielle standpunktet – det å motsette seg en Gud uten å fornekte at han finnes – ofte har blitt oversett av kritikere, hvis det da ikke feilaktig er klassifisert som ateisme. Dette tror han skyldes at standpunktet gjennom historien gjerne har måttet skjules mellom linjene eller gjemmes i fiksjon, av frykt for represalier. For en forfatter i f.eks. 1800-tallets England ville det slett ikke være uten konsekvenser å gi uttrykk for blasfemiske holdninger.

Fra Paradise Lost, illustrasjon av Gustave Doré, 1866.

Litteraturen. Det er for øvrig ikke tilfeldig at vi finner så mange tilfeller av misoteisme nettopp i litteraturen, mener Schweizer. Det ligger i sakens natur at et hat rettet mot Gud ikke konkret kan settes ut i handling. Den som hater Gud kan aldri helt vite om hatet på noen måte påvirker adressaten – ofte er det jo nettopp Guds tilsynelatende fravær og passivitet som er anklagen. Litteraturen, det være seg sakprosa eller fiksjon, blir dermed for mange den best egnede arenaen for å kunne utkjempe en slags duell mot Gud.
Begrepet misoteist består av det greske misos (hat) og theos (Gud), og er slik beslektet med ord som misogyni (kvinnehat). Men om begrepet er nytt, så kan selve fenomenet egentlig spores iallfall helt tilbake til Jobs bok. For der Job selv bare i et forbigående glimt gir uttrykk for sitt raseri overfor Gud, så er det annerledes med Jobs kone. Det eneste historien forteller om henne er oppfordringen hennes i bokens andre kapittel: «Er du fremdeles like from? Spott heller Gud og dø!» Etter dette forsvinner Jobs kone ut av historien, og Schweizer lar henne dermed stå som historiens første misoteist.
Blant Schweizers mer dristige eksempler på tidlige misoteister er den engelske poeten John Milton, som skrev Det tapte paradis (1667) med det uttalte mål å «vise at Guds veier var de rette». Mange, deriblant C.S. Lewis og William Blake, har imidlertid påpekt at Milton virker langt mer interessert i Satan enn i Gud. Kritikeren William Empson gikk på sekstitallet så langt som å hevde at Milton ikke bare skjult beundrer Satan, men at verkene hans på en kløktig måte lar leserne gjennomgå sitt eget «fall» idet de tar seg selv i å ubevisst velge side med den karismatiske Satan, mot en selvisk og manipulerende Gud.

Hovedfiende. Misoteistene kan for det meste deles inn i to tydelige kategorier. Den ene kaller Schweizer for de absolutte misoteistene, de som av ulike årsaker har gjort Gud til sin hovedfiende og nærmest fryder seg over å angripe, anklage og sverte ham.
I denne kategorien havner blant annet den engelske revolusjonære og intellektuelle Thomas Paine (1737–1809). Han var blant de første moderne tenkere som gikk åpent ut med nådeløs kritikk av Bibelens Gud, særlig på grunnlag av det han beskrev som de «… onde og pinefulle henrettelsene og den uopphørlige hevngjerrigheten som fyller mer enn halve Bibelen».
Philip Pullman er en annen som trekkes fram i denne kategorien. Sistnevnte er ofte blitt kategorisert som ateist, særlig på grunn av sin aggressive kritikk av religion og kirken, om enn i form av fantasyhistorier. Når Schweizer likevel kaller ham en misoteist er det delvis fordi Pullman i intervjuer har gitt uttrykk for et agnostisk ståsted i spørsmålet om Guds eksistens. Enda viktigere er det imidlertid at Pullman tilfredsstiller et annet av misoteistenes kjennetegn – at han ikke klarer å sette Gud til side. «Det er tydelig at jeg ikke har klart å unnslippe fra den avskyelige oppfinnelsen Jahwe. Han er død, men han vil ikke legge seg ned», skriver Pullman i et brev til Schweizer.

Håp til Gud. Den andre kategorien av misoteister, som skiller seg langt tydeligere fra ateistene, er de han kaller pinede misoteister. De kjennetegnes av at de riktignok roper ut i sinne og anklager mot Gud, men at de samtidig nærer et slags håp om at Gud vil tilbakevise anklagene deres og vise seg som den gode og rettferdige Gud de mener han skal være. På dette punktet har disse mye til felles med Job.
I sin bok Nattsyn (2008) skriver Ellen Merete Wilkens Finnseth om Job: «Hans øyne lyser av kampgnist og mørk vilje. Hver gang han ser i Guds retning, renner han over: anklager, håner, setter Gud i bås. Han avviser den Allmektige, forlanger og kommanderer.» Men disse anklagene har allikevel et element i seg av å ville engasjere Gud, bringe ham i tale, avkreve ham et svar. Da Job til slutt løfter sin stemme mot Gud, er det ikke fordi han forventer at Gud er ond – snarere tvert imot, han er rasende nettopp fordi han forventer noe annet av Gud. Derfor, antyder Wilkens Finnseth, kan hans anklager dypest sett ses på som en bønn: «For det finnes tider da Jobs taktløse rop er den eneste mulige form for bønn. Og en bønn er det.»

Holocaust. Den moderne misoteisten som i denne forstand har mest til felles med Job er trolig jødiske Elie Wiesel. Han er den mest kjente av holocaust-overleverne som i ettertid har viet mye av livet sitt til å skrive om de grusomme opplevelsene fra konsentrasjonsleirene, vel å merke etter en ti års selvpålagt ventetid.
«Jeg benektet ikke Guds eksistens, men jeg betvilte hans absolutte rettferdighet», skriver Wiesel i sine første memoarer fra holocaustårene, Natten (1958). Schweizer sporer utviklingen i Wiesels forhold til Gud og mener å finne en stadig hardere kritikk av Gud, en kritikk som på et tidspunkt vanskelig kan kalles annet enn blasfemi. For eksempel inneholder flere av verkene hans et motiv han selv var vitne til i Auschwitz; en gruppe jøder i en konsentrasjonsleir som tiltaler Gud for mord i en rettssak, og til slutt enstemmig finner Gud skyldig. I boken Messengers of God avviker Wiesel også sterkt fra den vanlige forståelsen av Jobs bok, idet han kritiserer Job for å altfor lett godta Guds forklaring.
Wiesel selv har imidlertid gitt uttrykk for at han mener at selv flammende kritikk av Gud er trygt innenfor rammene av jødisk protestteologi. «Jødedommen er den eneste religionen som gir de skapte retten til å gjøre opprør mot skaperen og si: ‘Nei!’» (Conversations, 2002) Kanskje er dette en forklaring på at vi i senere år finner en annen tone fra Wiesels penn. I All Rivers Run to the Sea (1996) har Wiesels fokus flyttet seg fra menneskenes lidelse til Guds lidelse: «Er han ikke vår alles far? … Hvordan kan vi unngå å synes synd på en far som er vitne til at hans barn massakreres av andre av hans barn?»

Moralske. Wiesel rører her ved et av misoteismens kjernepunkter, nemlig årsakene til Gudshatet. Schweizer gjør i boken sin et poeng av at misoteistene han skriver om stort sett ikke er umoralske eller amoralske utskudd. Snarere kan de fleste kalles humanister, med et sterkt samfunnsengasjement og rettferdighetssans på menneskehetens vegne. Det er med andre ord på et moralsk grunnlag at de angriper Gud, med anklager om at han er likegyldig overfor, eller til og med aktiv deltaker i, menneskenes lidelse.
Schweizer opererer også med en tredje kategori misoteister, nemlig politiske misoteister, som først og fremst anklager Gud på et politisk eller idémessig grunnlag. Disse forfatterne har først og fremst anklaget Gud for å være en kvinneundertrykker, slavedriver, maktsyk diktator eller, som i Nietzsches tilfelle, for svak og nådig.

Bernard Schweizer (1962–) er opprinnelig fra Sveits, og er professor i engelsk litteratur ved Long Island University, Brooklyn i USA. Hans spesialområder er moderne engelsk litteratur, reiseskildringer og religiøs tematikk. Har bl.a. skrevet boken Hating God – The Untold Story of Misotheism (New York, 2010).

Finnes Gud i den «kristne kulturen»?

23. mai 2011 § 3 kommentarer

Dette er en tekst jeg skrev for den siste utgaven av magasinet Strek, nr. 2/2011, i spalten Visitt. Teksten sier litt om mine tanker omkring temaet i to bøker jeg leste nylig: Hvordan kristen tro forholder seg til tiden og kulturen omkring.

Strek 2/2011

Finnes Gud i den «kristne kulturen»?

Jeg vet ikke helt hvordan det begynte. Kanskje er det en åpenbar tanke for alle. Kanskje er jeg altfor analytisk og må få alt til å passe i boksene i mitt eget hode. Uansett har livet mitt som kristen nesten alltid vært veldig preget av en søken etter noe ekte og uforfalsket, noe essensielt og sant.

Kristne omgir seg nødvendigvis med mye kultur; alt fra musikkstiler, litteratur og arkitektur til kulturelle koder og uskrevne regler. Noen kirker fokuserer på å bevare en kultur, andre mer på å stadig oppdatere. Selv har jeg ofte følt meg fremmedgjort av de mange formene for «kristen kultur». Ikke fordi jeg ikke mestret dem, men snarere fordi jeg mestret dem. Oppdagelsen av at jeg kunne ta dem av og på meg gjorde at de mistet sin gjennomsiktighet, og i stedet trådte påtrengende frem i forgrunnen.

Dette fikk meg til å tenke at hvis Gud virkelig er en Gud som har skapt universet og menneskene, hvis han er en Gud som er uten begynnelse og som nødvendigvis eksisterer uavhengig av vår fysiske verden – ja, da tar jeg det nærmest for gitt at språk, bygninger, kunstformer, klær, teknologi og kulturelle koder vi omgir oss med – at alt dette ytre er revnende likegyldig for Gud. Eller rettere sagt: At det bare har indirekte betydning og kun i den grad det påvirker hjertene våre, hjelper eller hindrer oss i å elske Gud og hverandre. Og når Bibelen sier at «Herren ser til hjertet», føler jeg meg trygg på at han forstår meg, uansett språk og kultur. For Gud er ikke å finne i selve sangstilen, bygningen eller språket. Alt dette er i beste fall tomme beholdere. Gud er å finne bakenfor, «i ånd og sannhet». Han er i innholdet bak formen, i sannheten bak ordene.

Men alt kan ikke enkelt deles i et ytre og et indre, enhver handling og erfaring kan ikke dissekeres ned til form og innhold. Gud er ikke bare å finne bak. Han sier også at han er til stede i nattverden, i tilbedelsen, i nestekjærligheten, i oss og midt iblant oss, uansett ytre former. Han har én gang blitt kjøtt og blod, og er det ennå gjennom sin kropp, hans barn. Og dette er for meg det store mysteriet som virkelig vekker lengselen etter å oppdage Gud overalt der han åpenbarer seg.

Trosmøte utenfor kirken

20. desember 2010 § Legg igjen en kommentar

En liten pause fra Japan-manien min nå om dagen. Dette er en reprise av en sak jeg skrev for avisen Vårt Lands spalte Tro, Etikk og Eksistens 31.05.2010. Det var et intervju med den svenske forleggeren Dan-Erik Sahlberg. Han har spilt en vesentlig rolle i å gjøre bøker om spiritualitet og eksistensielle spørsmål til bestselgere og gjenstand for de mest populære bokmesse-programpostene i Sverige, noe som foreløpig virker fjernt i den norske bokbransjen.

Faksimile fra Vårt Land 31. mai 2010

Faksimile fra Vårt Land 31. mai 2010

Kanskje finnes det mer tro i våre sekulariserte samfunn enn vi kan se ved første øyekast? Det gjelder bare å bli oppmerksom på den.

Det har kanskje vært en tid da de aller fleste skandinaver gikk regelmessig i kirken, og kirken hadde en selvsagt posisjon i samfunnet. I dagens sekulariserte samfunn er imidlertid situasjonen svært annerledes. Kristne ser ut til å miste innflytelse på mange arenaer i samfunnet. Mange kristne har kalt utviklingen for en «avkristning».
– Et annet synonym for sekularisering kan være «religiøs forandring». Det siste er et begrep med mer muligheter i seg, sier Dan-Erik Sahlberg (48), tidligere forlagssjef i svenske Cordia forlag. Han er kanskje mest kjent for å ha vært med på å forandre profilen til forlagene han har arbeidet i, fra kun å være interne forlag for egne kirkesamfunn, til å nå forholdsvis bredt ut. Innsatsen med Bibel 2000 skaffet ham en pris som «Årets markedsfører» i Sverige.

Positiv sekularisering
Utviklingen i Sverige tyder på at sekulariseringen nå har gått hele runden, mener Sahlberg.
– Hele perioden fra 50- til 80-tallet var preget av oppgjør med statskirken og kritikk av kirkemonopolet. I dag har troen i stor grad blitt flyttet til den private sfæren, særlig etter at skillet mellom kirke og stat ble virkelighet i år 2000. Jeg synes faktisk det har vært en veldig bra prosess, for den lange tradisjonen med en «enhetskultur» har gitt lite rom til å snakke om hva troen egentlig er og hva den betyr for enkeltmennesker – lite rom for å nærme seg de eksistensielle spørsmålene. I stedet har det handlet mest om institusjonene. Men i et sekularisert samfunn, må kirken tilpasse seg det positive med sekulariseringen, sier Sahlberg.
– Har du eksempler på hva du mener er positive sider ved sekulariseringen?
– Ja, blant annet at den myndiggjør både mennesker og Gud i forholdet til hverandre. Man er ikke lenger kristen bare fordi man er norsk eller svensk, men fordi det er ens eget valg.
Sahlberg mener at denne individualiseringen av troen og det endrede åndelige klimaet var spesielt synlig i Sverige på 80-tallet og fremover, med fremveksten av New Age-bevegelsen.
– Slik jeg ser det, snudde det store samfunnsprosjektet på denne tiden mer innover i mennesket, og fokuserte på hvordan man kan takle sine egne problemer. For mange mennesker med en eksplisitt åndelig søken ledet dette til New Age, og for noen av dem videre inn i kristen mystikk, som også mange kristne begynte å gjenoppdage. Dette kunne vi blant annet se i bokutgivelsene på 70- og 80-tallet, da mange av de klassiske kristne mystikerne ble gitt ut i nye utgaver.
– Hva tror du dette var et uttrykk for?
– Jeg tror det dreide seg om en generasjon i 40-årene og eldre, som oppdaget at 60- og 70-tallets idealisme sakte hadde glidd over i materialisme. Mange opplevde nok at dette skapte et eksistensielt tomrom som ble større og større, sier Sahlberg.

Kulturens røtter
Men slett ikke alle har umiddelbart søkt mot det åndelige. Sahlberg mener også å ha sett en litt annerledes trend i sekulariseringen:
– En annen bevegelse er den økte betoningen på etikk, moral og verdier i samfunnsdebatten. Når den ene institusjonen som har stått som leverandør av dette, altså statskirken, ikke lenger har denne rollen, så oppstår det et vakuum som må fylles av noe. Dette «noe» ble politiske prosjekter som menneskerettigheter og ytringsfrihet. Men mange forstår jo instinktivt at disse ideene også må komme fra et sted, og ser at røttene i kulturene våre ofte finnes i religionene – i vår vestlige kultur først og fremst i kristendommen, sier Sahlberg.
Han oppfatter denne mer intellektuelt baserte tilnærmingen som typisk for en viss gruppe mennesker:
– I de kretsene jeg har beveget meg, har jeg sett disse tankene særlig blant intellektuelle mennesker og kunstnere. Jeg har inntrykk av at mange av dem jeg møter er følsomme mennesker av natur, som for eksempel er svært åpne for estetiske budskap formidlet gjennom kunst. Jeg har også sett mange eksempler på mennesker som har opplevd ting i sitt eget kunstneriske virke som, til slutt, har ledet dem frem til en tro.

Finne troen
Gjennom sitt virke som forlegger har Dan-Erik Sahlberg selv vært i kontakt med mange mennesker som har opplevd å finne troen på uventede steder og måter, og som har skrevet om opplevelsen. En av dem er den anerkjente svenske forfatteren og poeten Maria Küchen. På et tidspunkt ble Küchen innbudt av Svenska kyrkan til et salmeprosjekt, der en gruppe skribenter skulle reise til et kloster i Italia for å arbeide med svenske salmer for 2000-tallet.
– Mens hun var på dette klosteret, opplevde hun plutselig å høre en stemme som sa «Det er jeg», og hun var helt klar på at det var Guds stemme hun hørte, forteller Sahlberg.
– Det er mange andre som sier de har hatt en slik dyp, eksistensiell opplevelse i livet, men som ikke vet hvordan de skal gå videre med det, og til slutt renner det bare ut i sanden. Men Maria Küchen skjønte at hun ikke kunne gå forbi dette. Hun gjorde dog ikke som mange andre gjør, og prøvde å finne en menighet som passet for henne. I stedet gikk hun rett til nærmeste, kjedelige, vanlige Svenska kyrkan-menighet, der hun snakket med presten og etter hvert ble døpt og konfirmert.

Utenfor kirken
Sahlberg forteller at han synes han har sett mye spor av tro fra mennesker langt utenfor kirkens vegger, men presiserer at det å se denne troen ofte avhenger av øynene som ser:
– Hvorvidt man får øye på denne troen, avhenger ofte av hva slags syn man har på kunst og kultur. Hvis man opererer med et klart skille mellom «oss» og «dem», «kristen» og «sekulær», hvem som er innenfor og utenfor, da ser man kanskje ikke disse sporene så tydelig. Men jeg liker uttrykket semper major, «alltid større» – Gud er alltid større enn våre tenkte systemer og rammer, og han virker utenfor dem. Og hvis vi er åpne, kan vi få se det, sier Sahlberg, som også er opptatt av at man ikke skal tenke for snevert om hvilke veier som kan føre mennesker til tro.
Sahlberg mener kirken har mye å gi til menneskene utenfor, men at den ofte ikke lykkes så godt i å kommunisere bra utad. Han tror at en av mange årsaker til dette, kan være at vi i kirken møter stemmene til offisielle representanter som snakker på vegne av en institusjon, mens vi i kulturen og kunsten oppfatter avsenderne mer som personlige og frie fra bindinger, noe mange oppfatter som mer troverdig.
– En kirke er naturligvis en felles teologisk og sosial kontekst, og er man biskop eller pastor, så har man jo dette fellesskapet i ryggen og må tilpasse seg det. Men når det er sagt, så skaper slike roller kanskje ikke de mest interessante stemmene som folk vil høre på. Da er det nok for eksempel mer interessant med dem man kan kalle «kristne kulturpersonligheter»: Mennesker i offentligheten som alle vet at er kristne, men som ikke bare snakker om troen sin for kirkens del, men til intellektuell stimulans for andre og som en naturlig del av livet. Problemet er at det gjerne er for få mennesker som har evnen til å ha denne rollen. Biskoper får for eksempel veldig sjelden denne rollen, på grunn av embetet de har.

Til stede
Et unntak er Martin Lönnebo, tidligere biskop i Linköping, som også er kjent for et stort forfatterskap.
– Han var en mann som folk også hørte på da han var biskop, for han hadde en tydelig visdom og var så grunnfestet. Men etter at han pensjonerte seg, har han allikevel kunnet være mye friere og mer personlig, nå som han ikke har det ansvaret som ligger i selve vervet. Da tror jeg man kan møte mennesker på en litt annen måte, sier Sahlberg.
– Hva mener du er kirkens største utfordring overfor de menneskene som i utgangspunktet er kirkefremmede?
– Jeg tror den største utfordringen er i det hele tatt å være til stede i det offentlige rom, et rom som består av mange deler. En del er kulturen og kunsten, der eksistensielle spørsmål om liv, død, krig, mislykkethet, kjærlighet og lignende temaer bearbeides hele tiden. Videre finner veldig mye av det offentlige rom sted i nyhetsmedia, som i sin natur er raske, spissete og konfliktorientert. Skal man presentere tro i media er det viktig å vite hvordan media virker, og for å være ærlig fraråder jeg ofte folk å stille i debattprogrammer og lignende, fordi jeg har mer tro på samtalen, sier Sahlberg.
Et eksempel er bokmessen i Gøteborg, der det siden 1999 har vært en egen scene under vignetten Se Människan. Der arrangerer kirken samtaler med kjente forfattere og kulturpersonligheter, som gjerne stiller opp.
– Media har ofte har en klar idé om hvor de vil ha religion. På den ene siden har vi tv-gudstjenester, der man så og si bare setter et kamera inn i religionens egen verden. Og på den andre siden har man konfliktsakene i nyhetene, om homofili, kvinnelige prester og så videre. Det er veldig sjelden at en vanlig kristen person får mulighet til å fortelle hvordan han eller hun lever, tenker, tror, går gjennom kriser og slike ting. Hvorfor er det sånn? spør Sahlberg.

Inn i kirken
Tro kan fødes utenfor kirken, men den kan ikke overleve i lang tid utenfor kirken, mener Sahlberg. Han legger ikke skjul på at mange kirkefremmede kan oppleve veien inn i kirken som enda lenger og tyngre enn selve veien til troen.
– Noe av den vanligste kritikken mot kirken, er at den presenteres som «en ferdig pakke», som man kun kan svelge hel. Jeg mener ikke at kirken skal være vid åpen for alle meninger heller, men mange savner en tydelighet på at det finnes et stort spekter av meninger som er representert i kirken. Jeg tror det viktigste er at kirken har et sterkt, levende og tydelig sentrum som menneskene kan bevege seg mot, og ikke at den setter opp gjerder av regler og meninger som man må passe på å befinne seg innenfor, sier Sahlberg.
– En annen stor utfordring, særlig for folkekirkene som er overalt der folk bor, er å møte kirkefremmede folk som har hatt eksistensielle opplevelser i gode samtaler. Jeg tror det er veldig viktig at man ikke møtes med holdninger som at opplevelsen høres for karismatisk og sprø ut, eller at den bortforklares og rasjonaliseres med religionspsykologi, eller til og med at opplevelsen man har hatt ikke følger en korrekt teologi.

Dan-Erik Sahlberg

Dan-Erik Sahlberg

FAKTA DAN-ERIK SAHLBERG:

  • Programsjef på det økumeniske kultur- og kurssenteret Sigtunastiftelsen (www.sigtunastiftelsen.se)
  • Tidligere forlegger i de kristne bokforlagene Libris og Cordia. Cordia var også utgiver av de svenske tidsskriftene Pilgrim og Trots Allt.
  • Ble i 2000 kåret til Årets markedsfører i Sverige for sitt arbeid med lanseringen av bibeloversettelsen Bibel 2000 som solgte over en million eksemplarer.
  • Sluttet i Corda i 2006, etter at det opphørte som selvstendig forlag og ble tatt opp i eierforlaget Verbum.
  • Where Am I?

    You are currently browsing the Artikler category at Hans Ivar Stordals blogg.