Bibelen som litteratur
30. januar 2012 § 1 kommentar
Bibel 2011 i trebinds litteraturutgave
Jeg var en av mange som hadde en utgave av Bibel 2011 både på ønskelista og under treet i jula som var. Utgaven jeg ønsket meg, og fikk, var den såkalte litteraturutgaven. Vekk med flortynt papir, myke skinnpermer, gullkanter og «hellig bok»-konnotasjoner. Dette er en utgave der bibelteksten er ribbet for versenummer og (nesten) kapittelinndelinger, brukket i kun én spalte (som i en vanlig roman) med litt større skrifttyper, med mer luft rundt satsflaten, trykt på et tykkere papir (et litt gult 60g) og innbundet med stive permer og tekstilbind i tre separate bøker, alle behørig plassert i en kassett. Tanken er at bibelteksten skal kunne leses på samme måte som man leser de fleste andre bøker, mer som litteratur enn som et oppslagsverk. Bøkene er for øvrig designet av Aud Gloppen fra Blæst design, i mine øyne en av Norges absolutt dyktigste bok- og tidsskriftdesignere, iallfall for titler med litt tyngde. Og selv om tekstilbindet i blasse farger nærmer seg en pastisj på typiske samleutgaver av kanonisert litteratur, synes jeg alt i alt bøkene er meget smakfulle.
Bibelselskapets insistering (både eksplisitt og i form av denne utgaven) på at Bibelen gjerne kan leses som «vanlig litteratur», har også hatt en interessant effekt, nemlig at opptil flere toneangivende medier har ryddet spalteplass for å anmelde Bibelen og dens nye språkdrakt. Morgenbladet har plukket ut noen bøker, som Forkynneren og Jesaja, og anmeldt dem separat. I Klassekampen har de anmeldt både nynorsk- og bokmål-utgaven grundig, med litt varierende fokus. En skriftdesignerkompis av meg, Frode Bo Helland, har også skrevet en interessant anmeldelse av det typografiske arbeidet i denne og andre Bibel 2011-utgaver.
Vinduet 4-2011
Den klart frekkeste varianten jeg har sett hittil, er likevel tidsskriftet Vinduet sin anmeldelse av Bibelen som litteratur i nr. 4 – 2011. Under tittelen «Storslagen, men sprikende antologi» tar anmelder Espen Røsbak for seg én og én bok i Bibelen og anmelder dem ut fra litterære kriterier, med terningkast og alt, riktignok svært subjektivt og til dels ironisk, men like fullt med et slags åpent sinn. (Prosjektet minner meg forresten om Didrik Søderlinds bok Kristen-Norge, der han reiste land og strand rundt og rapporterte saklig, men subjektivt, til dels nærmest antropologisk, fra alle slags kristne kirkesamfunn og miljøer, et prosjekt jeg hadde veldig sansen for. Men hva sier det om kulturlivet her til lands at det å prøve å nærme seg Bibelen eller kristne menigheter uten altfor sterke fordommer, ses på som et nær umulig og drøyt gonzo-prosjekt? Nå vel, nok om det.)
Til tider er det litt vanskelig å få tak på hvor Røsbak vil, om han vil noe mer enn bare å underholde, men siden han har lest hele Bibelen fra perm til perm, antar jeg at han må ha hatt iallfall en viss porsjon ærlig og uforfalsket motivasjon (særlig med tanke på at han innleder anmeldelsen med å skrive at «Bibelen er uutfordret kanon. Hovedårsaken til det er nok at nesten ingen har lest hele boken.» Nesten ingen?!). Anmeldelsene varierer i lengde fra over en spalte til de korteste «Fin, hatefull, liten sak. Terningkast 4.» om Nahum eller «Pedagogisk og behersket – kjedelig. Terningkast 2» om Joel. Og når anmelderen bruker tørrvittige understatements som «Det er i det hele tatt en helt grei endetidsskildring» eller «Krønikebøkene har begrenset underholdningsverdi», kan jeg ikke annet enn å trekke på smilebåndet. Det finnes absolutt passasjer der anmelderen virker litt oppriktig begeistret, og stort sett ser han ut til å ha fått grep om de viktigste røde trådene i historien, men den endelige konklusjonen kan vel ikke ses på som annet enn et voldsomt antiklimaks:
Bibelen er et ujevnt verk og tung lesning. Den fortjener likevel til sammen terningkast 4. Jeg ser ikke bort fra at totalinntrykket ville vært et annet om jeg hadde tatt hensyn til verkets virkningshistorie.
Men ikke misforstå meg, jeg er verken irritert eller direkte uenig med anmelderen i hans konklusjoner om hvordan Bibelen gjør seg som litteratur i en moderne lesers øyne. Jeg er uten tvil enig i at Krønikebøkene har «begrenset underholdningsverdi». Sant å si har min begeistring for Bibelen som litteraturutgave ingen ting å gjøre med at jeg ønsker å lese Bibelen som «vanlig» litteratur. For meg personlig, som en kristen, er dens egenskaper som litteratur helt klart underordnet dens rolle som livspuls og veileder (selv om det absolutt er bøker i den som fengsler meg som litteratur også). Kort fortalt tror jeg Bibelen på et vis forblir ugjennomtrengelig inntil man begynner å ta den på alvor, inntil man lar Bibelen dissekere, gjennomlyse og vurdere seg selv, i stedet for motsatt. Akkurat slik et kjærlighetsbrev til syvende og sist bare fullt ut kan oppleves og forstås av den det var ment for, og slik det inviterer til en form for respons (jada, et svært haltende bilde), tror jeg at Bibelen krever noe av leseren, at vedkommende setter noe eget på spill og åpner seg for selv å bli lest, hvis man skal komme inn i en dypere forståelse og kjennskap av den. Men da forlater man selvsagt litteraturens verden.
Jeg synes Røsbak er inne på noe interessant i hans anmeldelse av Evangeliet etter Lukas:
I det hele tatt har Juleevangeliet i de nye oversettelsene mistet litt av det sakrale som har heftet ved dem. Personlig liker jeg det ikke. Grunnen er naturligvis at teksten mest av alt er seremonielt tilbehør til pinnekjøttet.
Nettopp dette synspunktet, bare ikke fullt så utilslørt og ærlig uttrykt, opplever jeg faktisk at en del gir uttrykk for når de diskuterer den nye (eller andre) oversettelsen av Bibelen: Et syn på Bibelen som sier at den har sin plass i bokhylla, med gullkantede sider og et tynt lag støv, og at vi ønsker å vite akkurat hvordan den lyder for at ordene skal gli mest mulig friksjonsløst gjennom oss når vi først hører eller leser dem, som velkjente ordtak eller slitte klisjeer som ikke utfordrer oss. Jeg synes å høre det både fra kristne og ikke-kristne, dog med ulik begrunnelse. Mange kristne har for eksempel reagert på at Bibel 2011 har tatt inn ordet «kjøtt» i stedet for det gamle «kjød» eller en rekke ulike forsøk på å forklare metaforen. Hvorfor reagerer man på ordet «kjøtt»? Trolig fordi det er stygt, blodig, kroppsnært, det har friksjon, det stopper i hjernebarken vår og setter et visst spor. Men nettopp der tror jeg språket i Bibelen alltid var ment å være – nært selve det menneskelige livet, på godt og vondt.
Men tilbake til litteraturutgaven – hva gjør en slik utgave med leseopplevelsen? For min del gir den meg en klarere bevissthet omkring helheten i hver enkelt bok eller hvert enkelt brev. Fraværet av versenummer, referanser og noter gjør at jeg blir mer følsom for sammenhengen hver setning opptrer i, og at jeg lettere motstår fristelsen om å la ordlyden i ett enkelt vers få sitt eget liv utenfor konteksten. På motsatt side synes jeg utgaven, delt opp i tre bøker som den er, også gir meg en klarere bevissthet omkring at Bibelen ikke er én bok, men et bibliotek av enkeltbøker, og at bøkene er skrevet i ulike sjangere og med ulike formål. Til sist synes jeg utgaven gir meg en mer behagelig opplevelse rent typografisk sett, som inviterer til lesing av lengre stykker i slengen, så innholdet eller historiene lettere kan oppleves, og ikke bare forstås.
Hans Ivar Stordals blogg 
[…] våres ble jeg bibeloversetter. Jepp, Bibelen 2011 er så 2011. Derfor satte jeg i gang å oversette min egen Bibelen 2012, eller som den egentlig […]