Hans Ivar Stordals blogg

Forsiden på Avstandsforhold, design av Frode Bo Helland

Som tidligere omtalt her har jeg jobbet som frilans redaktør for boken Avstandsforhold, en samling essayer, reportasjer og portretter om temaet verdighet. Boka kommer ut i dag, i forbindelse med 30-årsjubileet til Digni, bistandsorganisasjonen som står bak boka. Den gis ut på Luther Forlag. Jeg er veldig spent på mottakelsen, for samtidig som jeg innser at verdighet kanskje ikke er et veldig spenstig eller «sexy» ord, så har jeg personlig hatt utrolig stort utbytte av å dykke inn i tematikken sammen med den andre redaktøren og igangsetteren Kåre Eriksen.

Det har også vært en luksus å få med så mange dyktige bidragsytere som har strukket seg for å levere tekster med stor spennvidde og høy kvalitet. Personlig fikk jeg mye ut av Ellen Merete Wilkens Finnseths undrende tekst om Frans av Assisi, Patrik Hagmans tekst om hvordan kirken kan handle politisk med integritet, Geir Gulliksens personlige utforskning av egen og andres sårbarhet, Thomas Hylland Eriksens analytiske blikk på giverens makt og Erik Solheims flammende Jesus-fremstilling, bare for å nevne noen.

Kanskje får jeg anledning til å skrive mer om bokas mottakelse senere, men foreløpig nøyer jeg meg med å gjengi begynnelsen på bokas innledning:

Blikket møter deg hver dag. Et par øyne. Det er ikke nødvendigvis bedende, men det er et blikk som insisterer. Det sier: «Jeg finnes. Hva har du tenkt å gjøre med det?» Et lite barn med store øyne. Hudfargen, klærne og omgivelsene forteller deg at bildet er fra et annet sted. Et fattig sted. Du liker dette blikket, selv om det også er litt ubehagelig. Det minner deg om at verden er urettferdig. Det hjelper deg til å sette pris på det du har. Du gir litt penger til organisasjonen som har sendt deg bildet. Da har jeg i hvert fall gjort litt, tenker du, og plukker ut brie og aprikossyltetøy fra kjøleskapet.
Kanskje er det slik de fleste av oss møter bistandsarbeid. Barnet på kjøleskapet, kalenderen fra bistandsorganisasjonen, tv-aksjonen. Bilder og hendelser som skal få oss til å stoppe opp et øyeblikk, spandere en tanke og gjerne litt penger. Såpass må vi kunne avse. Ikke at det mangler kritikere. «Avlat!» roper de. Ja, for gjør vi ikke dette først og fremst som en symbolhandling, for å bøte på den dårlige samvittigheten vår? Det kan være uutholdelig å se på fjernsynsbilder av kjendiser med afrikanske spedbarn i armene. Det føles bare ikke troverdig. Det er falskheten kritikerne reagerer på. Den dårlige samvittigheten er umettelig. Så hvor mye skal vi bidra med? Alt eller ingenting? Det månedlige beløpet bistandsorganisasjonen foreslår? Eller handler det kanskje om noe helt annet?
Vi har kalt denne boken Avstandsforhold. Tittelen spiller på et av bokens viktigste mål, nemlig å gjøre kampen mot fattigdom og urettferdighet personlig. I en tid da naiviteten ved å ønske «å redde verden» er lett å latterliggjøre, synes vi det er på tide å spørre: Hva er egentlig vår plass i denne kampen? Oss vanlige middelklassenordmenn som føler på «den rikes ubehag»: Finnes det en annen måte å tenke om dette på, noe som går utover det å gi en hundrings til tv-aksjonen og kjøpe rettferdig kaffe?

Forsatsen på boka

Boka kan kjøpes direkte fra forlaget (se lenke over), bestilles hos alle bokhandlere og ellers kjøpes på nett fra f.eks. Adlibris, Norli, Haugenbok, Ark og sikkert flere andre.

Det siste halvåret har jeg jobbet som redaktør for et spennende bokprosjekt for Digni, en paraplyorganisasjon for de fleste kristne bistandsorganisasjonene. I forbindelse med Dignis 30-årsjubileum har deres kommunikasjonsrådgiver Kåre Eriksen dratt i gang en svært lite jubilerende og selvforherligende jubileumsbok. Boka har i stedet tatt form av en relativt dyptpløyende essaysamling om temaet verdighet – et svært sentralt begrep innen bistand (og som også har gitt organisasjonen sitt navn).

Tittelen på boka blir «Avstandsforhold». Tittelen spiller på et av bokas viktigste mål, nemlig å gjøre kampen mot fattigdom og urettferdighet personlig. I en tid da bistandsfeltet (heldigvis) blir stadig mer preget av profesjonalisering og systemkritikk, og da naiviteten ved «å redde verden» er lett å latterliggjøre, synes vi det er på tide å stille spørsmålet: Hva er egentlig vår plass i denne kampen? Oss vanlige middelklassenordmenn som føler på «den rikes ubehag»: Finnes det en annen måte å tenke om dette på, noe som går utover det å gi en hundrings til tv-aksjonen og kjøpe rettferdig kaffe?
« Read the rest of this entry »