Tips ønskes: Tekstredigering på buss
26. august 2011 § 5 kommentarer
I dag ønsker jeg meg tips. Det har seg nemlig slik at min gamle, trofaste Macbook Pro (fra omtrent midt i forrige desennium) har funnet ut at den heller vil være stasjonær – tastaturet og museflaten har sluttet å virke. Den er nå altså konstant sengeliggende (eller pultliggende), dømt til å holdes kunstig i live via et par ledninger (eksternt tastatur og mus) for resten av sin levetid. For en skjebne.
Så til poenget: Jeg bruker omtrent halvannen time av arbeidstiden min hver dag på buss. En bærbar maskin av noe slag er derfor et must, og jeg har stadig oftere begynt å ønske meg en maskin som ville være litt lett å håndtere i et trangt buss-sete, ofte med en medpassasjer i setet ved siden av og på ganske svingete veier.
Jeg vet hva du tenker (tror jeg), for det samme tenkte jeg: Dette er den perfekte unnskyldning for å skaffe meg den dingsen jeg (og alle andre) egentlig ikke trenger: en iPad. Perfekt for å lese og redigere word-dokumenter og pdf-er uten alt styret med å åpne en stor laptop og finne en (vond) arbeidsstilling. Ikke sant?
Feil. Det viser seg nemlig at ingen av tekstbehandlings-appene til iPad støtter den ene funksjonen som jeg har soleklart mest behov for: Nei, jeg snakker ikke om clipart og wordart. Jeg snakker om «spor endringer», eller «track changes». Denne funksjonen er et must for folk som arbeider mye med tekst, fordi den lar én person redigere en annen persons tekst på en slik måte at endringene markeres i en annen farge (med navnet til den som har redigert) og kan godtas eller forkastes automatisk. Men … så langt er det altså kun appen «Docs to Go» som kommer i nærheten, den kan nemlig vise endringene. Imidlertid kan man ikke tilføye nye endringer eller godta/avslå de eksisterende, og altså er man like langt. Flere har også foreslått Macbook Air til meg, men det er uaktuelt: Til den prisen kan jeg få fem-seks habile netbooks, og skal jeg først ha meg en ny mac, skal den iallfall være sterk nok til at jeg også kan jobbe i InDesign og Photoshop på den.
Så: Er det noen der ute som har noen tips? Er det rett og slett en liten mini-bærbar/netbook (som Asus Eee e.l.) som er løsningen for meg, eller finnes det andre alternative tablets etc. der ute? Finnes det kanskje en tablet med penn som lar meg notere rett i pdf-filer og lagre notatene i filen? Bør jeg rett og slett gå for en av de nye hybrid-tabletene som har touch-skjerm og avtagbart tastatur, og som kjører gode, gamle Windows? Eller bør jeg rett og slett slutte å ta buss og heller kjøpe denne? Kjør debatt!
Ukas lenker: Gammel Miyazaki-moro, norsk retrospill og ?uestlove
22. august 2011 § 1 kommentar
Jeg er sakte, men sikkert litt på vei tilbake til blogg-livet igjen etter sommerens lange pause. Jeg fortsetter å kalle disse sammenraskede lenkesamlingene uten lange tekster for «Ukas lenker», uten at det må tolkes som noe løfte.
1. Ny-gammel Miyazaki-historie: Den japanske animasjons-regissøren Hayao Miyazaki begynte tidlig å utvikle mange av figurene og universene som er blitt så mesterlig portrett i filmene hans, som Nausicaä, Prinsesse Mononoke og Min Nabo Totoro. På japansk er det tidligere utgitt en av hans illustrerte historier fra 1983 som tydelig hinter frem til de to førstnevnte av disse filmene. For en tid tilbake la fanbloggen The Ghibli Blog ut enda en slik historie, denne gang fra 1980, som tydelig hinter til alle tre nevnte filmer. De har også vært så snille å oversette historien til engelsk.
Og mens vi er inne på Studio Ghibli: Visste du at mange av personene bak de nevnte filmene også på et tidspunkt var involvert i å lage en filmversjon av Little Nemo in Slumberland, den klassiske storformat-tegneserien fra Winsor McCay? De endte alle opp med å forlate filmen, som ble utgitt i 1992, men de rakk først å produsere denne mesterlige piloten som jeg nylig kom over. Ah, tenk for en film det kunne blitt:
2. Norsk eventyrplattformer: Det norske tomanns-spillstudioet D-Pad, nylig behørig hypet på VGTV, har akkurat lansert første demo til deres svært etterlengtede Owlboy. Spillet er så vidt jeg har forstått et plattform-eventyrspill, og den nydelige håndtegnede pixel-2D-grafikken levner liten tvil om at disse guttene er oppvokst med de første generasjonene Nintendo- og Sega-konsoller. Jeg har ikke rukket å spille demoen selv enda, men gleder meg som en liten unge (bokstavelig talt). Jeg er litt inne i en retrospill-periode om dagen og forundres ikke så rent lite over de sterke følelsene lavoppløste pixler kan vekke i meg. Derfor håper jeg å rekke å komme tilbake til temaet dataspill-nostalgi ved en senere anledning.
3. ?uestlove: Musikknettstedet Pitchfork publiserte nylig et langt intervju med Amir «?uestlove» Thompson, trommisen i hiphopgruppa The Roots. ?uestlove har nå i femten år vært det sannsynligvis mest sentrale musikalske og produserende geniet bak den særegne The Roots-sounden (jeg våger påstanden at gruppa er den eneste som virkelig har fått instrument-hiphop til å fungere like bra som «two turntables and a microphone»-oppskriften). Som produsent har han også bidratt betydelig på mange av «Soulquarrians»-medlemmenes plater, som Erykah Badu, D’Angelo og Common. I dette intervjuet snakker han, som den intelligente karen han er, om hele karrieren sin.
Beirut
16. august 2011 § Legg igjen en kommentar
Beirut, sigøyner-folk-indie-bandet til den unge amerikaneren Zach Condon, er i disse dager aktuell med sin tredje fullengder, The Rip Tide, som jeg gleder meg til å få tak i. I mellomtiden publiserer jeg to anmeldelser av bandets tidligere utgivelser, opprinnelig skrevet for Studentmagasinet IKON. Den første anmeldelsen ble aldri publisert på grunn av økonomiske omstendigheter i magasinet, noe som kanskje er grunnen til at den noen innledende partier i de to anmeldelsene likner litt.
Beirut – The Flying Club Cup (2007)
Playground
Ta meg til Beirut!
Hvis noen hadde spurt meg for et år siden om jeg likte sigøynermusikk, ville jeg nok ha dratt usikkert på skuldrene. Akkurat nå ville jeg nok ha ropt ja, for så å bli litt usikker. For kan Beirut egentlig kalles sigøynermusikk?
Seksten år gamle Zach Condon droppet ut av Santa Fe High School, New Mexico, for å reise i Øst-Europa, der han ble eksponert for Balkans sigøynermusikk (foretrukket begrep er forresten «romani»), særlig Boban Marković Orchestra. Han startet gruppa/prosjektet Beirut, og spilte inn debutalbumet Gulag Orkestar da han var nitten. Og det er bare å bøye seg langflat for den nå (EDIT: da) 21-årige guttens modenhet i både stemmebruk, komposisjon og låtskriving.
Med trekkspill, orgel, mandoliner, balalaikaer, blåserekker, fioliner, ukuleler, cymbaler og haugevis av andre instrumenter, skaper melodiene hans indre bilder av et levende og forlokkende Balkan, tykt av bondsk romantikk og den særegne, Østeuropeiske melankolien. Jeg klarer ikke å kjempe mot stemningen av «de gode, gamle dager», av falmede postkort, sirkusvogner, flate bygdelandskap, vevde stoffer og leirbål.
Siden sist har Condon også utvidet spekteret sitt med en del instrumenter og harmonier som strekker seg både lenger østover i Asia og lenger vestover til gamle dagers mellomeuropeiske ballsaler. Også innspillingskvaliteten har bedret seg det lille nødvendige hakket som gjør lytteopplevelsen langt mer behagelig.
Hver dag på vei til jobb går jeg forbi to sigøynere som spiller trekkspill. Begge spiller stort sett den samme triste, banalt enkle og skalapregede melodien. Jeg har aldri gitt penger, men prøver å smile hyggelig. I det siste har jeg blitt plaget av den åpenbare ironien i at jeg går og suger ivrig inn romani-vibber skapt av en jypling fra det amerikanske bondelandet, mens de tilreisende tiggerne i mine (selvrettferdige) øyne fremstår nesten som lite troverdige klisjéer.
Så liker jeg romani-musikk? Jeg vet ikke helt. Men jeg elsker Beirut.
Beirut – March of the Zapotec/Realpeople: Holland (2009)
Pompeii Records/Tuba
Veien fra Beirut
Den uinnvidde tror kanskje at Beirut er en Libanesisk hovedstad, og lurer på hvorfor den anmeldes på denne måten. Jeg presiserer derfor at vi her snakker om Santa Fe-bandet som oppsto da 17-åringen og High School-dropouten Zach Condon reiste til Europa og snublet over folkemusikk fra Balkan. I 2006 kom debutalbumet Gulag Orkestar, full av messingblåsere, trekkspill, ukulele, orgel og generell melankolsk romani-stemning. Det var rått, skittent, utight og folksy (dog kanskje ikke folkelig). Og veldig … annerledes. Den langt mer sofistikerte oppfølgeren The Flying Club Cup ble Beiruts virkelige gjennombrudd.
Når dette som kunne vært Beiruts tredje fullengder isteden ble to EP’er, er det fordi dette er to klart atskilte utgivelser. Den første, March of the Zapotec, er Condons samarbeid med det obskure 19 mann sterke meksikanske begravelsesbandet The Jimenez Band. Lydmessig er det en slags tilbakevending til «gutteromsproduksjonen» på debutalbumet. Men selv om dette altså skal slekte på meksikansk folkemusikk, har fortsatt melodiene en klar likhet med tidligere utgivelser. Og nettopp dette er både utgivelsens styrke og svakhet: De vellykkede og gjennomkomponerte låtene som The Shrew og The Akara er suggererende og forførende, men ellers er March en litt tynn affære, der Beirut-formlene er fulgt til punkt og prikke, men med for halvtygde og ensformige låter.
Den andre utgivelsen, Holland, er Condons retur til sitt gutteroms-elektronika-prosjekt Realpeople. Her er folkemusikk-orkestrene byttet ut med et kobbel av trommemaskiner og analoge og digitale synther, men både melodiføringer, komposisjoner og ikke minst den selvsikre crooner-vokalen er en umiskjennelig rød tråd til Beirut. Men forsøkene på 80-tallspop og indietronica får på grunn av Condons karakteristiske vokal dessverre høyst varierende utfall – vellykket på den behagelige og drømmende Venice, direkte flaut og ensformig på My Wife, Lost in The World.
At Beiruts tredje album ble erstattet av en dobbel EP av såpass sprikende art, er trolig et tegn på at Condon er litt usikker på veien videre. Utgivelsen forsterker inntrykket av at Beirut ønsker å fornye seg, men stiller for meg store spørsmålstegn ved om han egentlig vet hvordan han skal gjøre det, for ikke å snakke om hvorvidt disse to forsøkene representerer gode utveier. Jeg er ikke så sikker, men smiler iallfall gjerne litt ekstra til sigøynertiggeren på gatehjørnet.
Ukas lenker: Historiefortelling, bildedeling og 90-tallshiphop
1. juli 2011 § Legg igjen en kommentar
Jeg er i sommermodus om dagen og kommer neppe til å legge ut noe særlig på bloggen før august, med mindre jeg plutselig får ånden over meg. For tiden holder jeg på å researche en artikkel om hviledagen/sabbaten – hvordan og hvorfor praktisere dette budet – og da føles det av en eller annen grunn ikke riktig å stresse med noe så trivielt som å holde en blogg oppdatert. Har du innspill til dette med hviledag, må du forresten gjerne ta kontakt. Imidlertid kan jeg jo dele med meg noen lenker jeg har likt den siste uka_
1. Plot device: Denne fete lille kortfilmen er en slags metafilm om filmsjangere. «Plot devices» er elementer i en historie som introduseres kun for å føre historien fremover, og jeg antar at man kan si denne filmen har godt og vel sin andel av dem.
2. Mlkshk: På den verdensvide veven skorter det ikke akkurat på muligheter for å dele morsomme og quirky bilder med hverandre, gjerne av katter, og fremtidens digitale arkeologer kan kanskje unnskyldes for å konkludere med at Internett ble skapt med nettopp dette som hensikt. Mlkshk.com er en slik side, men en god sådn, som jeg foreløpig har falt for rett og slett fordi den tilsynelatende er befolket av folk med relativt god smak.
3. Obi One: I kveld skal jeg på releaseparty med Kristiansands/Skiens-rapperen Obi One, som i disse dager slipper debutalbumet Siste av sitt slag. Jeg gleder meg fælt, for jeg har mange felles referanser og preferanser med Obi – insisteringen på at hiphop var best på 90-tallet, tegneserie- og Star Wars-universet blant annet.
EDIT: Albumet kan visst lastes ned gratis her, og jeg anbefaler særlig låtene Frihet, Offentlig transport og Sand i maskineriet.
DJ Shadow endelig til Norge
15. juni 2011 § 1 kommentar
I kveld skal jeg på den andre av denne vårens konserter med en av mine store musikalske inspirasjonskilder som jeg aldri før har sett live, og som det derfor knytter seg ganske stor spenning til: Den første var Belle & Sebastian på Sentrum Scene i april, en konsert som virkelig innfridde. Kveldens er noe helt annet, nemlig DJ Shadow.
Det er sikkert andre enn meg som bedre kan sette fingeren på hva som har gjort denne DJ-en, produsenten, platesamleren og turntablisten så spesiell og innflytelsesrik. Med debutalbumet Endtroducing….. (sic) fra 1996, konstruert utelukkende fra samples, gis han ofte æren for å ha skapt sjangeren «instrumental hiphop».
Noe av det mest karakteristiske ved DJ Shadows musikk, i all sin variasjon og eklektiske sammensetning, har sprunget ut av hans enorme kunnskap, respekt og interesse for all mulig musikk – alt som finnes på vinyl. Han har ofte godt utenfor sample-allfarvei, men alltid hatt et godt øre for karakteristiske lyder, en fantastisk rytmefølelse, en forkjærlighet for harde og dominerende trommelyder av det ikke-elektroniske slaget, samt fingerspissfølelse for stemning og lydbilde. Likevel har omtrent alt Shadow har gjort hatt en umiskjennelig eim av hiphop, om ikke i selve lydbildet eller resultatet, så i selve konstruksjonen, i selve kjernen eller sjelen av musikken. Dette skiller ham fra en god del i mengden av 90-tallets store navn innenfor elektronika.
Noe av det aller mest imponerende som har kommet fra DJ Shadow er turneen Live: In Tune and on Time, som også finnes som cd og dvd. Her remikset han hele sin tidligere katalog totalt, ved å blande samples fra ulike sanger og totalt omkalfatre alt, og slik oppnå å kunne mikse alle sangene i hverandre både rytmisk og melodisk. Dette er en utrolig bragd som det gir meg gåsehud bare å tenke på.
Dessverre var det en grunn til at DJ Shadows debutalbum het det det het, nemlig at han alt på dette tidspunktet etter eget sigende var i ferd med å gjøre seg ferdig med akkurat den tilnærmingen til musikk som det albumet representerer. Og riktignok har jeg fortsatt holdt meg i fanskaren, men det er ikke til å komme bort fra at mye av det han har kommet med de seneste årene, særlig albumet The Outsider, har gjort lite inntrykk på meg. Derfor er jeg ganske spent før kveldens show, og må roe meg ned med følgende nydelige klipp fra filmen Scratch, der Shadow tar oss med til sitt nirvana.
Ukas lenker: Steampunk laptop, hundedobbeltgjengere og ryddighet
11. juni 2011 § 1 kommentar

1. Steampunk-laptop: Lei av å taste på svart plastikk eller blank aluminium som ikke lenger står ut fra mengden? Da bør du ta en titt på disse steampunk laptopene som snart kommer i salg (til en rimelig stiv pris) fra en driftig kar som kaller seg Datamancer, selvutnevnt «jackass of all trades». På siden hans finner du også steampunk-tastaturer, stasjonære pc-er innebygd i victorianske kabinett og mye mer for den klassisk anlagte. Hvis ikke du kan skrive en historisk dameroman på denne, så kan du det ikke i det hele tatt. Takk til boingboing.net for tipset.

2. Din hunde-dobbeltgjenger: Ubrukelig, men like fullt nydelig bruk av ny teknologi: Denne siden lar deg finne din hunde-dobbeltgjenger ved bruk av digital ansiktsgjenkjennelse. Hundre kroner på at et bilde av NRK Sportsrevyens Karen Marie Ellefsen gir en afghansk mynde!
3. Ryddighet: Folk har forskjellige ideer om hva ryddighet er, for eksempel finnes det folk som sorterer bokhylla si etter farge i stedet for forfatter eller tema. På bloggen Things organized neatly finner du nok flest av de førstnevnte. Den samler nemlig bilder av alt mellom himmel og jord, med eneste kriterium at det skal være organisert på en ryddig måte. En nydelig liten daglig dose med visuell orden og nytelse.
Jimmy Corrigan – Verdens beste tegneserie?
10. juni 2011 § 2 kommentarer
Vinneren av Sproingprisen 2010 for beste oversatte tegneserie ble ikke overraskende Jimmy Corrigan – den smarteste gutten i verden (No Comprendo Press, 2010) av Chris Ware, selv om konkurransen i år var forholdsvis tøff. Serien har ved en rekke anledninger blitt utropt til verdens beste tegneserie eller grafiske roman (sic), også her til lands av en ekspertjury i regi av P2 i 2007. Og jeg antar at hvis man først skal forutsette at noe kan være «verdens beste tegneserie», så kan kanskje Jimmy Corrigan være en kandidat. Det får så være at det blir litt som å si at Ulysses eller På sporet av den tapte tid er verdens beste roman, noe som etter alt å dømme også kan sies, uten at det nødvendigvis betyr så mye for for så mange. Men ikke misforstå meg, prisen var 100 % velfortjent.
På overflaten er boken en slags slektssaga om de brutte og elendige farsrelasjonene i familien Corrigan. Hovedpersonen er 36 år gamle (surprise, surprise) Jimmy Corrigan fra Chicago, som i voksen alder plutselig får høre fra sin hittil helt fraværende og ukjente far. Med en nysgjerrighet og et farsfigur-savn som bare så vidt overstiger frykten for det nye og ukjente, reiser han på besøk til faren i Michigan. Boken beskriver den korte tiden de to får dele, og deres klønete, hjelpeløse og til dels mislykkede forsøk på å lære hverandre å kjenne – på å innlede det som tilsynelatende har potensial til å bli begges første ekte, dype og nære relasjon til et annet menneske. Trolig har det bidratt til bokens kultstatus at skaperen selv har gjennomgått et liknende forhold til sin egen far – etter eget sigende beløp den samlede kontakten deres seg til noen få «awkward hours.»
Samtidig følger vi også Jimmys bestefar som liten gutt i Chicago på slutten av 1800-tallet, en historie som tematisk går nærmest parallelt med hovedhistorien. Jimmys bestefar er som karakter mer eller mindre identisk med Jimmy, på mange måter er det snakk om «en alternativ gjenfortelling av Jimmys oppvekst». Når historien i tillegg er såpass lik hovedhistorien i tone og stemning, fører det til at de to historiene snarere flyter sammen med enn kontrasterer hverandre. Tilbakeblikkene, som sikkert fyller omtrent halvparten av boka, tilfører imidlertid mye i form av rike miljøskildringer, visuelt storslagne scener(som verdensutstillingen i Chicago) og noen gode bikarakterer. Også noen av sekvensene med mest emosjonell bevegelse, nerve, intensitet og fremdrift i plott befinner seg i denne delen.
Jimmy er innadvendt, usikker og helt ute av stand til å relatere sunt og normalt til andre mennesker, særlig kvinner. Dette kommer særdeles tydelig fram i historien, siden Jimmy stort sett er ute av stand til å si noe som helst, for ikke å snakke om fullføre en setning. Dette visualiseres nydelig gjennom at Ware bare i liten grad viser bikarakterenes ansikter. Like ofte kuttes hodene fra billedrammene, som for å la leseren se verden gjennom Jimmys skamfulle, nedslåtte øyne. Men om det visuelt sett er en styrke, så er det etter min mening en svakhet for boken som roman (i den grad man kan kritisere den på det premisset – det merkes jo at boken opprinnelig ble publisert som føljetong). I store deler av boken med lot jeg meg begeistre over Wares evne til å skildre stemning og karakter gjennom vart skildrede detaljer i den uforløste og klønete dialogen (som stort sett består i at andre snakker til Jimmy og at han stotrer ufullendte setninger tilbake). Etter hvert som bokens nær 400 sider passerer, synes jeg imidlertid at disse skildringene gradvis mister en del av sin sjarm og stilistiske effekt, og snarere bidrar til en opplevelse av noe litt uforløst. Til å begynne med føles all tausheten nærmest ladet med innhold og spenning, men mot bokens slutt synes jeg boken svikter litt i struktur, helhet og tematisk behandling, for ikke å snakke om karakterutvikling, og ikke helt innfrir den forventningen jeg har til en roman på disse områdene. Og ja, enkelte vil sikkert mene at jeg banner i kirka, eller at jeg dummer meg ut og ikke har forstått at det er dette uforløste og stillestående og antiklimaktiske som nettopp er Wares geniale intensjon … men jeg har mine tvil.
Det er særlig på det grafiske og visuelle planet at dette er et tilnærmet fullendt og ekstremt imponerende verk. Alt fra sidenes utgangspunkt i et stramt rutesystem på 12×16 ruter til den nydelige og rike typografien som gjenspeiler ulike designperioder, til den utbrettbare plakaten som utgjør bokens smussomslag, til papirkunst-sidene som man nærmest må konsentrere seg for ikke å klippe, lime og brette i, til de mange ekstremt innovative visuelle og ikonbaserte løsningene som formidler skjematisk faktainformasjon på en glimrende måte, til de mange nyskapende virkemidlene for grafisk historiefortelling – alt dette er Wares sterke side, og et område han briljerer på.
Det skal også legges til at den norske versjonen, grafisk tilrettelagt av årets norske Sproingvinner Sindre W. Goksøyr, gjengir alt det typografiske og visuelle så perfekt som det overhodet kan tenkes å gjøre, og at minst en kvartpart av denne bokens Sproingpris i så måte tilfaller ham. At sidene egentlig skulle vært minst dobbelt så store for at bobleteksten skulle vært uanstrengt leselig, er ikke noe de norske utgiverne har ansvaret for – det ville dessuten dessverre ha gjort boken uhåndterlig stor.
Mitt eneste lille ankepunkt på det visuelle planet er dette: Til å være tegnet av en med så åpenbare ambisjoner og talenter innenfor visuell historiefortelling, overrasket det meg at serien stadig vekk var lite intuitiv å lese, med tvetydig bilderekkefølge (altså uten noen intendert effekt, med piler for å styre leseretningen etc.) som gjorde at jeg måtte tenke på hvilken rute som var den neste, litt som folk som leser manga for første gang. I min ordbok er det ikke god design å forstyrre innlevelsen, uansett hvor imponerende det ser ut. Men dette er egentlig flisespikking.
Så er Jimmy Corrigan virkelig verdens beste tegneserie? Tja, de som liker å si sånt må gjerne kalle den det. Den utvider iallfall de flestes oppfatning av hva som er mulig å gjøre med tegneseriemediet. Men verdens beste grafiske roman, med vekt på roman, det mener jeg det er en overdrivelse å kalle den.
Ukas lenker: Norsk-fransk-belgisk tegneserie, enda en nettserie og plakattypografi
6. juni 2011 § 1 kommentar
1. Norsk-fransk-belgisk?: Jeg fikk dessverre ikke med meg årets Oslo Comics Expo (siden den ble arrangert på et så avsidesliggende sted i forhold til Birkeland, verdens navle), men jeg har allerede rukket å forstå at jeg gikk glipp av litt. En av de kuleste nyhetene jeg hittil har lest, var som serien de tre hittil ganske ukjente serieskaperne Bjarte Agdestein, Endre Skandfer og Ronald Kabíček holder på med. Det er noe så sjeldent her til lands som et album i fransk-belgisk stil, som mest av alt minner om min store stjerne Sprint i Franquins eller Janrys strek. Serien med tittelen Krüger og Krogh skal handle om en duo som etterforsker paranormale hendelser i 60-tallets Oslo. Og skal vi tro skaperne, er dette med 60-tallet langt mer enn en gimmick. De gjør seg nemlig såpass flid med en nøyaktig og historisk gjenskaping av 60-tallets Oslo, snarere enn en enkel parodi, at de ikke engang kan love hvilket år serien skal være ferdig i. Men denne videoen har de laget, komplett med 60-tallssjargong av typen «mellem»:
Guttene/mennene har også opprettet en blogg der man trolig kan få litt mer informasjon underveis.
2. Utelatt innovativ nettserie: Her om dagen nevnte jeg noen digitale tegneserier som jeg syntes gjorde spennende bruk av formatet sitt. I samme slengen kunne jeg ha nevnt en episode av Jellyvampire av norske Ida. Den ville kanskje ikke vært umulig å gjengi på trykk, men like fullt er effekten på skjerm svært slående. En vakker liten sak.
3. Plakattypo: Her er nyeste bloggpost i serien Screenfonts, med kommentar/anmeldelse av filmplakater fra et typografisk og designmessig perspektiv. Spalten Screenfonts er skrevet avYves Peters på Fontfeed, som ganske ofte har kvalifiserte meninger å lufte. Denne gangen er Hobo with a Shotgun med Rutger Hauer definitivt blant det morsomste å se på.
Tre nyskapende digitale tegneserier
1. juni 2011 § 2 kommentarer
95 prosent av tegneseriene på internett er bare digitaliserte presentasjoner av noe som like gjerne, eller mye heller, kunne vært presentert i en bok. De fleste episke seriene er fortsatt presentert i stående format, stikk i strid med hva som passer på skjermer, og generelt er det veldig mye som ødelegger leseopplevelsen og hindrer at man blir sugd inn. Men noen serieskapere prøver å utnytte de digitale medienes styrker til å presentere serier på måter som ikke hadde vært mulig tidligere. Her er tre interessante (om enn ikke nødvendigvis vellykkede) eksperimenter, til ære for Scott McClouds norgesbesøk:
1. Wormworld Saga av Daniel Lieske. Denne serien ser ved første øyekast ut som en ganske konvensjonell nettserie, inntil man oppdager at den ikke er delt opp i sider, men leses i en kontinuerlig vertikal scrollebevegelse. Et interessant virkemiddel i så måte er bruken av jevnlige «utfallende» bilder (hva betyr vel dette når det ikke er papir inne i bildet?), som legger seg «bak» rutene. De deler på et vis opp leseopplevelsen i mindre biter, slik sidene naturlig deler opp trykte serier, trolig for å gi leseren pusterom og få lesingen til å fremstå mindre «massiv» for øyet.
Lieske skriver selv på siden sin at det først var da han så nettsiden sin på et lesebrett (en iPad) at han ble overbevist om at ideen ville funke, og han har derfor samlet inn grasrotstøtte til å utvikle en iPad-app.
2. En enda mer nyskapende variant er den splitter nye og gratis Imaginary Range-appen til iOS (og snart Android også), fra japanske Square Enix (Final Fantasy, Kingdom Hearts mm.). Den kombinerer tegneserie og spill på en ganske eksperimentell måte. Serien leses ved å bla fra rute til rute med horisontale bevegelser. Underveis i serien må leseren holde utkikk etter objekter å plukke opp. Med jevne mellomrom blir hendelsene i serien til små minispill man må fullføre for å komme videre. Selve serien er rimelig statisk, men gjør noe bruk av begrenset animasjon (den forholdsvise bevegelsen av forgrunn/bakgrunn som er klassisk for japansk animasjon) og animerte snakkebobler, trolig for å skape en noe mer dynamisk opplevelse. Foreløpig er jeg ikke fryktelig imponert over kvaliteten, det kan virke som om verken spill eller tegneserie er så gode at de kunne stått på egne ben, men som et eksperiment er dette absolutt interessant. Kanskje kunne objektene i selve tegneserien relatert mer til handlingen, som i gode gammeldagse adventure-spill?
3. Pup av Drew Weing er en sidescrollende nettserie. Til å begynne med syntes jeg det var en ganske ubrukelig måte å lese på, men etter hvert viste deg seg at skaperen hadde sine bestemte grunner for å velge dette formatet. Bildene eksploderer nemlig plutselig ut av rammene og gir en effekt som man neppe kunne oppnådd på helt samme måte i en bok. Jeg er fortsatt ikke sikker på om jeg digger presentasjonen, det er nok mye som kunne vært gjort for å gjøre dette mer intuitivt og brukervennlig, men ideen er kul.
Scott McCloud – en hyllest til en tegneseriepioner
1. juni 2011 § 2 kommentarer
Denne uken er den amerikanske tegnserieviteren Scott McCloud (blog) på norgesbesøk for å holde keynote-foredrag på konferansen EuroVis 2011, en konferanse om visualisering av data. Jeg er dessverre ikke i Bergen for å høre ham, men jeg tenkte å benytte anledningen til å hedre ham. I et senere innlegg vil jeg prøve å nevne noen nyskapende digitale tegneserier jeg har kommet over i det siste, siden det forekommer meg at det er en fin måte å gjøre stas på McCloud på.
Selv om det nok har skjedd store forandringer det siste tiåret, er tegneserier fortsatt ganske stusslig representert i akademia. Jo visst finnes det enkelte studier av tegneserier her og der, men som oftest er dette i form av eksotiske innslag der en tegneserie tar den naturlige plassen til en litterær bok eller en film, og studeres på litteraturens eller filmens premisser. Dette er delvis fordi det ikke har eksistert noe særlig eget «akademisk språk» eller underbyggende teori å diskutere tegneserier med. Med dette i bakhodet er Scott McClouds bok fra 1993, Understanding Comics, et svært banebrytende verk. Her analyserer nemlig McCloud tegneseriemediets enkelte bestanddeler, trekker opp prinsipielle skillelinjer og slektskap til andre medier, etablerer en definisjon for hva tegneserier er, samt et teoretisk rammeverk for hvordan tegneserien fungerer. Det mest banebrytende med verket er selvsagt at det, som passende er, er utformet som en tegneserie. Dette gjør at han ikke bare forteller om mediets uendelige muligheter, men også viser dem i praksis. Noen av temaene han er inne på er visuell ikonografi, tid/bevegelse og leserens eget bidrag til å fylle inn handlingen mellom rutene.
Noe av det jeg selv hadde mest glede av i boka, er McClouds inndelinger av ulike typer ord-bilde-relasjoner og ruteoverganger. Dette er et av de beste eksemplene på at McCloud bygger opp en type teori som er ganske unik for tegneserier (mulig den første også relaterer til film), og som gjør det mulig å analysere og diskutere tegneserier på en ny måte. De ulike formene for ord-bilde-relasjoner er:
1) Word specific, where «pictures illustrate, but don’t significantly add to a largely complete text.»
2) Picture specific, where «words do little more than add a soundtrack to a visually told sequence.»
3) Duo-specific, where «both words and pictures send essentially the same message.»
4) Additive, where «words amplify and elaborate on an image or vice versa.»
5) Parallel, where «words and pictures seem to follow very different courses– without intersecting.»
6) Montage, where «words are treated as integral parts of the picture.»
7) Interdependent, where «words and pictures go hand in hand to convey an idea that neither could convey alone.»
Som dere sikkert skjønner, er bildet over et eksempel på nummer 3, en type som vanligvis ses ned på av rutinerte tegneserielesere. De ulike typene av ruteoverganger McCloud definerer, er som følger.
1) Moment-to-moment (one subject over a short period of time)
2) Action-to-action (one subject, longer period of time)
3) Subject-to-subject (different subjects, same scene)
4) Scene-to-scene (change of scene)
5) Aspect-to-aspect (“aspects of a place, idea, or mood”)
6) Non sequitur (theoretically, no connection at all)
På basis av disse siste oppdelingene klarer f.eks. McCloud å vise matematisk hva som skiller mange typiske japanske tegneserier (manga) fra de vestlige tegneseriene, nemlig en langt hyppigere bruk av type 5, aspekt-til-aspekt-overganger, der tegneren lar «kameraet» (ser du hvordan filmspråket henger igjen?) falle på ulike objekter, personer og detaljer i en scene, mer for å sette en stemning enn for å formidle en handling eller et tidsforløp.
Hvis et norsk forlag skulle få ut fingeren og bestemme seg for å gi ut dette verket på norsk, så ville det være en ren glede å få bidra på en eller annen måte.
EDIT: Se McCLouds foredrag om tegneseriemediets muligheter på TED-talks.










