Musikklytting for viderekommende: Last.fm, LastHistory og Stalkify
8. mars 2011 § Legg igjen en kommentar
I serien «Hans Ivar gir etter for nevroser» har vi i dag kommet til det å føre statistikk over musikklytting. Mange har sikkert hørt om tjenesten last.fm, som automatisk fører statistikk over all musikklytting man gjør på iTunes, Winamp, Spotify, mp3-spillere og mange andre programmer og enheter (kalt scrobbling). Etter hvert danner denne lyttingen en slags profil som lar en finne ny musikk man liker basert på hva andre brukere med samme smak også lytter til. Dessuten kan det jo være gøy (les: nerdete) å se hvilke artister og låter man hører mest på etc. Ulempen er at når man runder, si, 25 000 lyttinger, så er det forholdsvis sjeldent at stillingen i teten endrer seg.
Stalkify kombinerer last.fm og Spotify
Men dette er altså bare begynnelsen, det er her den virkelige nerdingen begynner. Noen glupe mennesker har nemlig kommet på muligheten for å sy sammen last.fm med streamingtjenesten Spotify. Det kuleste resultatet er Stalkify. Her kan man taste inn brukernavnet sitt på last.fm og få ut en rekke spillelister generert på bakgrunn av statistikken sin: Mest hørte låter, mest hørt i det siste, sanger man har trykket «love» på og mange andre. Tjenesten er noen ganger litt buggete, blant annet tar det ofte lang tid før spillelistene genereres, og noen sanger jeg iallfall aldri har hørt på dukker plutselig opp, men ellers er tjenesten glimrende. Like kult er forresten Discoverfy som bruker statistikken på last.fm (ikke bare din egen) til å generere Spotify-spillelister med artister som likner på en valgt artist.
Med LastHistory kan du gå på oppdagelsesferd i musikkhistorien din
Virkelig next level-nerding blir det imidlertid først med LastHistory, et program for mac som gir deg en visuell fremstilling av hele din last.fm-historie. Ved å bevege muspilen over de fargede punktene dukker det opp navn og informasjon på hver enkelt sang, med forgreninger til de alle andre forekomstene av sangen i historien din. Programmet integrerer med iTunes så du kan lytte til sangene direkte, mimre om hva du hørte på sist sommer, enkelt se når på døgnet du hører på ulik musikk, snuble over den gruppa du hørte på mens du var på den Tokyo-turen for tre år siden osv osv. Artig for unga, særlig siden programmet er veldig lekkert designet.
LastHistory – Interactive Visualization of Last.fm Listening Histories and Personal Streams from Frederik Seiffert on Vimeo.
Visittkort som aldri fikk se dagens lys
3. mars 2011 § 3 kommentarer
Jeg har akkurat sendt mitt første visittkort i trykken, det er jo liksom noe man må ha (sies det). I den forbindelse fikk også litt lyst til å vise fram et par av de forkastede designforslagene mine.
Syntax error
Forkastet versjon 1: Dette var lenge min personlige favoritt – bare synet av denne skjermen vekker så mange gode følelser i meg. Jeg er også ganske fornøyd med den nøyaktige gjenskapningen, og det faktum at det (til tross for litt juks med den store, inverterte skriften i navnet) faktisk skulle være mulig å få frem nøyaktig dette skjermbildet (bare i 4:3-format) på den gamle boksen. Men tross dette: Det ble litt for mye skrift som ikke tjener formålet med et visittkort, og noen forsøk viste at alderssegmentet der jeg kunne forvente at folk forstod referansen i beste fall strakk seg fra 25–40. Og enda mer grunnleggende: Det er jo faktisk ikke dataspill jeg jobber med, selv om jeg kanskje skulle ønske det. Rett på den digitale skrahaugen med det!
Mixtape
Forkastet versjon 2: Jeg likte godt ideen om å la visittkortet representere et velkjent fysisk objekt, så jeg lagde denne skissen. Hadde jeg gått videre med ideen, ville jeg nok ha håndskrevet teksten på etikettene og fått selve etikettene til å se enda mer «fysiske» ut. Tanken var å kanskje stanse kortet med avrundede hjørner og legge spottlakk på selve kassetten. Men til syvende og sist strandet også dette på selve relevansen – jeg driver ikke akkurat noe særlig med musikk lenger, og hva i innerste granskauen har da en kassett med noe som helst å gjøre? Unntatt å se kul ut, da, selvfølgelig … FAIL!
Fem nyskapende flashspill som fortjener fem minutter
1. mars 2011 § 3 kommentarer
Jeg fikk Commodore64 da jeg var åtte år, og har helt siden den gang hatt dataspill som en selvfølgelig (om enn ikke alltid så stor) del av hverdagen min. Tjueto år senere er det så selvfølgelig for meg at dataspill kan være kunst, at det ikke engang faller meg inn at det kan finnes noen der ute som er uenige. Nå er det for øvrig ikke alltid noe poeng i at alt mulig skal gå rundt og være kunst, og slett ikke dataspill – men for alle dere der ute som synes kunst er et fint ord som dere liker å strø om dere med:
Her kommer en liten liste over fem enkle dataspill som bruker nyskapende spilldesign og spillmekanikk til å skape en unik opplevelse som til og med noen ganger peker utover selve spillet, kanskje i form av et slags meta-plan, og som ikke kunne vært formidlet i noe annet medium. Felles for dem alle er også at de på en eller annen måte bidrar til en form for nyskapning innenfor den spillsjangeren de tilhører. Så vidt jeg vet er alle spillene også laget av bare én eller noen få personer, og de tar ganske kort tid å spille.
1. Mitoza er egentlig ikke et spill, men en slags surrealistisk lekegrind. Du begynner med et frø, og blir med visuelle ikoner presentert for to valgmuligheter, å gi det til en fugl som spiser det, eller plante det i en potte. Hvert valg du tar fører til to nye valg, men før eller siden fører alle valg tilbake til det lille frøet. Spørsmålet er bare hvor mange, og ikke minst hvor morsomme, veier du kan finne tilbake til frøet igjen.
2. Small Worlds er et slags retro-plattformspill der karakteren du spiller bare består av noen ganske få pixler. Etter som du finner veien rundt og utforsker verdenen omkring deg, zoomer skjermbildet gradvis ut og åpenbarer stadig mer av de fine pixelart-omgivelsene … og omgivelsene forteller også spillets bakgrunnshistorie. Lyddesignet er for øvrig et kapittel for seg, så ta på headphones.
3. Get Home er et ganske emo retro-plattformspill som ved første tastekast kan virke ganske sjangertypisk. Formålet er å hoppe og løpe for å finne veien hjem før sangen er ferdig, og til å hjelpe seg finner man ulike drikker og power-ups. Twisten som gjør spillet så unikt kommer først når man har nådd målet …
4. Continuity er et plattformspill der brettene ikke scroller, men i stedet er delt opp i enkeltskjermer. Det interessante i spillmekanikken er at man ved å trykke på space zoomer ut, og så kan omrokkere på brettskjermene for å løse spillgåtene.
5. Samorost er et nydelig pek-og-klikk-eventyrspill fra skaperne av Machinarium (og Samorost 2). Det har nydelige tilsynelatende håndtegnede bakgrunner som mest av alt minner om Dáli-malerier med en steampunk-vri, og forteller en historie av det litt småsurrealistiske slaget. Mye av gleden ligger i å utforske hvilke elementer som lar seg manipulere for å løse de ulike puzzlene. (Spillmatic har forresten befestet uttrykket fiklespill som den norske oversettelsen av uttrykket puzzle game, siden puslespill selvsagt var opptatt. Herved tatt til følge.)
BONUS: Jeg kan nesten ikke la være å nevne Super Mario Crossover, selv om det kanskje ikke akkurat hører hjemme på denne listen. En Mario-fan har gjenskapt det originale Super Mario Bros i flash-versjon, men lagt til muligheten for å spille som Link, Mega-Man, Snake, Seamus og flere andre av de klassiske NES-karakterene. Disse har i stor grad beholdt egenskapene de hadde i sine respektive spill, og spillopplevelsen blir derfor en helt annen alt etter hvilken karakter man velger å spille med. Fantastisk!
PS. Takk til det ypperlige radioprogrammet/podcasten/bloggen Spillmatic for tips om noen av disse spillene.
Tegneseriemanus om Tårnagentene
28. februar 2011 § 1 kommentar
I skrivende stund er jeg godt i gang med et spennende oppdrag jeg har fått fra Norsk Søndagsskoleforbund. Jeg skal nemlig skrive manus for en tegneserie inspirert av TV-serien Tårnagentene som gikk på NRK Super i jula. Tegneserien heter Tomaskirken Tårnagentklubb og handler ikke om barna i TV-serien, men om fire barn som har dannet sin egen Tårnagentklubb etter å ha latt seg inspirere av TV-serien, og den foregår i en verden uten tidsreiser og andre uvirkelige elementer. Også disse barna har fått lov til å bruke tårnrommet i sin lokale kirke som klubblokale, og har startet en klubb for å hjelpe mennesker, løse mysterier og gjøre gode gjerninger. De som kjenner meg, skjønner sikkert at jeg synes det er litt småartig at seriens hovedpersoner inkluderer både en gutt ved navn Lukas og en japansk jente som har med seg sin rosa Nintendo DS overalt.
-
- Skisse
-
- Ferdig
I første omgang skal jeg skrive en historie i seks deler à én side, og har spunnet en liten detektivhistorie der barna må spore opp eieren av en mystisk konvolutt de finner på gaten. Underveis har jeg også klart å skrive inn noen elementer som står hjertet mitt nært, en av de store gledene ved å skrive historier. Tegneserien tegnes av de to japanske damene Kanako og Yuzuru, som blant annet tegner de grafiske romanene i Alex Rider-serien. Den vil bli publisert høsten 2011 over seks utgaver av medlemsbladet Barnas, som går ut til alle Søndagsskolens medlemmer. Over kan dere se en work-in-progress-rute fra seriens første episode.
VG-haiku
23. februar 2011 § Legg igjen en kommentar
En litt ny innfalssvinkel til poesien i dag, her kommer nemlig et sample-haiku fra VG.no:
Grand Archives
21. februar 2011 § Legg igjen en kommentar
Band of Horses spilte i Oslo Spektrum i helga, dessverre uten at jeg fikk hørt det. I den anledning tenkte jeg at jeg kunne legge ut denne anmeldelsen av «utbryterbandet» Grand Archives som opprinnelig sto på trykk i Studentmagasinet IKON # 1-2008:
Grand Archives – The Grand Archives
Lyden av mugne lenestoler
Grand Archives
The Grand Archives (2008)
Sub Pop Records
Det er et passende navn, egentlig – «Grand Archives»: Tørre loft opplyst av støvete lysstrimer eller halvmugne kjellere fulle av historier, svunnen tid og gamle dagers glemte storhet. Det er mulig ikke alle har disse assosiasjonene til gamle arkiver, men så har dere kanskje ikke hørt denne skiva heller.
Seattle-bandet Grand Archives ble til da Mat Brooke forlot nycountry-kometene Band of Horses og teamet opp med en trio av venner. Og selv om det er feil å si at Brooke tok en helt annen retning, er det beskrivende å si at der Band of Horses ofte peker mot den bittersøte skumringen, søker Grand Archives sødme, sollys og strand. Og der Band of Horses’ vokal er skarp og småskeiv, er Grand Archives’ varm og dempet. Fokuset på vokalharmonier og et analogt, smånostalgisk lydbilde er imidlertid noe de har felles – det, og en haug med gode poplåter som er både catchy og slitesterke. Høydepunktet kommer imidlertid mot platas slutt, i form av den rolig suggererende Sleepdriving.
Stemningen i skiva er lett og bekymringsløs, dog ikke virkelighetsfjern eller naiv, og harmoniene prioriteres over spenningene. Lydbildet er omtrent akkurat så «retro» som man er tjent med, og den tradisjonelle pop-besetningen utfylles tidvis av litt småhawaiisk calypsofeeling, lapsteel, strykere, glockenspiel og annet snacks. Og selv om Grand Archives og jeg bare så vidt har blitt kjent, har jeg allerede latt meg ta med til en annen tid og et annet sted – en tid og et sted som kanskje aldri har eksistert, uansett må det ha vært langt før min tid, men jeg har blitt knyttet til dem. Kanskje kan jeg si at det lukter god, gammel, muggen ørelappstol av dette? Det mener jeg i så fall positivt.
LINKER:
Haiku # 2
20. februar 2011 § Legg igjen en kommentar
knitring i peisen
en liten stabel bøker
må jeg sove nå?
Anime var ikke død: Fem nyere titler som gir håp for framtiden
18. februar 2011 § 3 kommentarer
Da jeg først ble introdusert for anime gjennom filmene Akira og Ghost in the Shell føltes det som å oppdage et helt nytt kontinent på globusen, eller å plutselig finne en ny fløy i huset sitt. Hvorfor har jeg ikke vært oppmerksom på denne tilsynelatende uuttømmelige kilden av fantastiske filmer før? Men omtrent et år senere så jeg litt annerledes på det. Joda, det var en del fantastiske filmer, men jeg forsto at tilfanget av A-titler på ingen måte var så uuttømmelig som jeg hadde trodd.
På 80- og 90-tallet hadde japanske anime-regissører langt friere tøyler enn i dag, og muligheten til å lage dyre filmer av «far out»-konsepter og sære kunstneriske visjoner var faktisk til stede for en del. Da får man mye rart – en del hårreisende b-film og noen få usannsynlige mesterverk. I dag er situasjonen en helt annen, og markedsavdelingene har åpenbart tatt over langt mer av styringen i selskapene. Det, kombinert med pressede lønnsomhetsmarginer pga. ulovlig nedlastning, gjør at anime-industrien stort sett tar langt færre sjanser enn før, og som oftest holder seg til trygge, etablerte sjangere eller serier som alt har en fanskare fra manga, serieromaner eller datingsimulatorer. Men av og til glimter noen likevel til, og det har faktisk ikke vært noe problem å finne filmer eller serier å begeistres over de seneste årene heller. Her er en liten liste over positive overraskelser fra post-2005, off the top of my head:
-
- Tekkonkinkreet
-
- Dennô Coil
-
- Michiko to Hatchin
-
- Bounen no Xamdou
-
- Sword of the Stranger
- Tekkonkinkreet (2006) – Film basert på mangaen ved samme navn av «undergrunns»-tegneren Taiyo Matsumoto. Gateguttene Kuro (svart) og Shiro (hvit) lever sammen et hardt, men likevel bekymringsløst liv i gatene i Treasure Town, en by de kjenner som sin egen bukselomme. Men sterke krefter er i bevegelse i byen, og guttene skvises sakte mellom yakuzaen, politiet og en ukjent gruppe nådeløse gangstere som truer med å ta over byens underverden. Det er imidlertid ikke før de to guttene blir tatt fra hverandre at ting går riktig ille. Filmen er fantastisk animert av Studio 4C.
- Dennô Coil (2007) – En strålende serie som best kan beskrives som «Studio Ghibli møter Ghost in the Shell» eller noe sånt. Kort fortalt handler det om en gjeng barn som er hekta på såkalte «cyber glasses», en slags VR-briller som legger lag med data på virkeligheten, og som har forandret virkeligheten deres til det ugjenkjennelige. Serien er nydelig animert, og balanserer komedie, drama, horror og science fiction på en særdeles glitrende måte.
- Michiko to Hatchin (2008) – Siste serie fra Cowboy Bebop- og Samurai Champloo-regissør Shinichiro Watanabe. Denne gang befinner vi oss i et funky og generisk Latin-Amerikansk land. Her møter vi den mildt sagt uortodokse mammaen Machiko Malandro som rømmer fra fengsel for å hente jenta Hatchin fra fosterforeldrene og sammen legge ut på road trip-leting etter en mann fra begges fortid. Serien spenner fra Lupin III-aktig mus-og-katt-lek med politiet til det mer dramapregede. Som ventet har serien fantastisk bruk av musikk.
- Bounen no Xamdou (2008) – Et ganske sjeldent eksempel på at det faktisk kan gå bra å trøkke inn alle klisjeene fra en haug bra serier og filmer som har gått forut, og likevel ende opp med god underholdning som oppleves ganske friskt. Her har vi mer enn en liten dæsj Nausicäa, en dæsj Last Exile, en dæsj Laputa, en dæsj Rahxephon, ja til og med en dæsj Neon Genesis Evangelion. Historien er ganske generisk fantasy-anime og ikke noe poeng å gjenfortelle. Men så er det altså blitt en underholdene
- Sword of the Stranger (2009) – En av studioet BONES’ største høybudsjettssatsinger hittil. En ekstremt velprodusert, visuelt slående og likandes historisk actionfilm om guttungen Kotaro og hunden hans som sammen med en navnløs samurai må rømme fra en gruppe kinesiske Ming-krigere.
Jeg kunne sikkert ha nevnt både Paprika, The Girl Who Leapt Through Time, Mushishi, Cencoroll og flere andre, men nå var det altså disse jeg kom på. Her er noen andre filmer og serier jeg for øyeblikket har forventninger til:
- Summer Wars – Ekstremt hypet film i feel good-sjangeren, som sentrerer rundt et VR-sosialt nettverk og den sjenerte Kenji som blir bedt om å spille forloveden til Natsuki, jenta han er hemmlig forelsket i.
- Welcome to the Space Show – Eventyrfilm om en gjeng barn som redder en slags romvesen-hund mens de er på sommerleir, og som følge blir tatt med til en romkoloni på månen som de må prøve å komme seg tilbake fra før sommerleiren er over og foreldrene kommer for å hente dem.
- Redline – Årets anime-satsing på OIFF, en edgy og adrenalin-pumpende film om universets største bilrace, skal visstnok være den mest intense og fartsfylte bilkjøringen som noen gang er festet på film.
- Kara no Kyoukai (The Garden of Sinners) – En ekstremt abisiøs serie på syv (!) kinofilmer av varierende lengde, med en dyster og blodig historie. Skal etter sigende være fortalt på en ekstremt kryptisk og utilgjengelig måte som likevel gir enorm avkasting for den som kommer seg gjennom alle.
- First Squad – En action-Sovjetpastisj fra Studio 4C med musikk av min helt DJ Krush.
BONUS: Fanboy.com har akkurat lagt ut en fotosak om manga- og anime-fandommiljøet i New York på 80-tallet. Vi snakker om tiden før det fantes offisielle engelskspråklige VHS-utgaver av anime eller oversatt manga, da fansubbede VHS-kassetter ble kopiert opp i det uendelige, til det ble umulig å skille fargen på Nausicaäs bukser fra hudfargen. Jeg kan ikke annet enn å si at jeg er glad jeg oppdaget manga og anime litt senere, for det spørs om jeg ville blitt med denne gjengen på convention …
Secondhand Sureshots: En hyllest til sampling
16. februar 2011 § 2 kommentarer
Jeg så akkurat en nydelig film som ga meg gåsehud langt inn i sjela, nemlig Secondhand Sureshots, en kort dokumentarfilm fra dublab. Her møter vi de fire DJ-ene/beatmakerne J.Rocc, Daedelus, Ras G og Nobody som får i oppgave å lage hver sin beat under et sett med regler og begrensninger som på en måte slekter litt på dogmereglene til Lars von Trier (og sikkert mange andre kunstneriske manifester).
Secondhand Sureshots
Konseptet er så enkelt som det er nydelig: Fire DJ-er/beatmakere får fem dollar hver til å kjøpe fem brukte vinylplater fra billigkassene i sin lokale bruktbutikk. Deretter har de resten av dagen på seg til å lage én beat. Beaten skal kun bestå av samples fra de fem platene, ingen synther eller trommemaskiner eller noe annet kan brukes i tillegg. Til slutt trykkes de fire beatsene opp på vinyl i fire eks (!), utstyres med hvert sitt cover som til sammen utgjør en helhet, og plasseres i hemmelighet tilbake i billigtkassene i de fire bruktbutikkene der originalplatene kom fra. Og sannsynligvis vil de fire platene aldri bli samlet igjen.
dublab presents…SECONDHAND SURESHOTS (preview) from dublab on Vimeo.
Jeg synes det er noe nydelig med sampling som kunstform – å ilegge seg selv den kunstneriske begrensningen det er å kun bruke biter og bruddstykker fra allerede eksisterende kunstverk til å skape noe nytt og annerledes. For riktignok er det en slags begrensning, men som mange kunstnere vet er også begrensninger ofte et kreativt springbrett som hindrer en fra å gå fra vettet stilt overfor de ellers uendelige valgmulighetene man har. Det er dessuten noe utrolig vakkert med å plukke frem gamle, nedstøvete vinylplater fra historiens skraphaug, glemte kunstverk fra glemte artister trykt i et (nesten) glemt medium, og blåse nytt liv i det som en fugl føniks som gjenoppstår fra asken. På sitt beste er det å regne som et anerkjennende nikk og en siste ære til artistene som samples, om så ingen lenger husker hvem de var (men så klart: på sitt verste er det kynisk utnyttelse, det er alltid noen som står klare til å surfe på andres suksess). Det er faktisk en ydmykende tanke, å på en så håndfast måte kikke både bakover og fremover i musikkhistorien, se den musikken som har gått forut for ens egen musikalske utvikling, og som gjennom sampling på et vis har blitt ens egne musikalske forfedre, bærere av det DNA-et man selv videreformidler. Noe av den gåsehudfølelsen jeg har her jeg skriver dette, fikk jeg også da jeg så filmen Scratch. I en scene sitter DJ Shadow blant tusenvis av vinylplater og snakker vakkert om akkurat dette.
Secondhand Sureshots er utgitt som en CD/DVD-kombo, og har også kommet ut i en vanvittig forseggjort limited edition-utgave med 12″, CD, DVD, slipmat og unike cover som er silketrykt på andre originale 12″-covere mm., les mer om det her.
Book Depository: Bedre enn Amazon, eller like ille?
15. februar 2011 § 7 kommentarer
Jeg oppdaget for en stund siden nettbokhandelen Book Depository, og er blitt ganske imponert over den. Jeg har ikke tall på hvor mange bøker jeg har kjøpt fra Amazon gjennom årenes løp (ikke slik at vi snakker om et ufattelig stort tall, jeg har bare ikke oversikt), men det har vært med en stadig sterkere bismak. For det første vet jeg at stadig flere uavhengige bokhandlere har gått dunken i årevis, særlig stilt overfor konkurransen fra de store bokhadelkjedene. Men i de siste årene sliter til og med de store kjedene, kanskje særlig med konkurransen fra Amazon, og svarer med et stadig dårligere og mer bestselger-orientert tilbud, noe som sikkert er dømt til å dytte dem enda lenger ut mot kanten. Dessuten har Amazon fått et stadig dårligere rykte blant alle i bokbransjen (kanskje unntatt den lille promillen med suksessrike self-publishers) for å presse priser, utestenge forlag som nekter å innrette seg etter kravene deres og generelt oppføre seg som klassens bølle fordi de er så soleklart størst.
Book Depository, mitt nye førstevalg … tror jeg.
Så tilbake til Book Depository: Jeg har altså tatt en kikk på nettstedet (har ikke kjøpt noe enda), og til å begynne er jeg blitt litt begeistret. Noen av de viktige forskjellene på Book Depository og Amazon er blant annet:
- Alle priser er inkludert frakt, noe som oftest gir lavere pris ved kjøpt av én eller noen få bøker.
- Bøkene sendes enkeltvis.
- Book Depository selger bare bøker, det er ikke et gigantisk digitalt kjøpesenter.
- Et uttalt mål om bredde og tilgjengelighet, som blant annet gir seg utslag i at de stadig trykker opp mange utilgjengelige bøker på sitt eget imprint, Dodo, samt linker til bruktboksiden AbeBooks.com når titler er umulige å oppdrive.
- Enklere og mer brukervennlig kjøpsopplevelse (litt subjektivt, men det synes iallfall både jeg og denne testen.)
- De støtter litt uavhengig forskning og noen gode formål, selv om jeg ikke helt kan gå god for hvor mye dette i virkeligheten monner.
- For ikke å glemme: Prisene er, så langt jeg selv har sett, som oftest lavere enn på Amazon.
Men det siste punktet har jeg et litt ambivalent forhold til: Som forbruker er jeg selvsagt ute etter lave priser, og betaler nødig mer enn nødvendig. Ja, jeg skal faktisk innrømme at jeg svært, svært sjelden går inn i en norsk bokhandel og kjøper en ny norsk bok til fullpris. Men: Det er allikevel en forskjell for meg på det å kjøpe en paperbackutgave av en bestselger til lavest mulig pris (en pris forlaget selv har satt lavt), og på det at f.eks Amazon, verdens største bokhandelkjede, skal presse fortjenestemarginene overfor forlagene til en slik grad at alle taper på det, unntatt forbrukerne (i første omgang) og Amazon selv, som uansett tjener mer penger på å selge smykker og elektronikk. Sistnevnte, at en aktør som har en slags kvasi-monopol-status nærmest kan diktere forlag å selge med tap, liker jeg ekstremt dårlig. Det er nemlig sånt som til syvende og sist vil gå ut over bredden i bokmarkedet. Og det er jeg opptatt av.
Jeg skal slett ikke skryte av å være så «sær» i bokveien, men jeg vet iallfall godt at mange av bøkene i hylla mi er av sorten som enten er gått ut av trykk eller har ligget og balansert på fortjeneste-knivseggen helt fra begynnelsen. Og slike bøker, der jeg vet at forlagene har tatt en sjanse og har et genuint ønske om å gjøre tilgjengelig en bok eller et stoffområde de vet er smalt, det er jeg opptatt av å støtte. Og nettopp derfor er jeg litt ambivalent til dette med å alltid kjøpe billigst. Det er jo åpenbart at jo mindre penger jeg gir fra meg, jo mindre penger (i snitt) sitter forlaget igjen med. Og uansett hvor viktig forhandlerleddet er, så blir det ingen bokutgivelser uten forlag. Iallfall ingen bra bøker.
Så hva skal jeg gjøre? Noen andre som har tanker eller nye perspektiver på dette? Jeg ønsker nemlig virkelig å gjøre det beste for alle parter her, men synes det er vanskelig å orientere seg.
Se en live presentasjon av hvilke bøker som kjøpes hvor i verden.
Et lite apropos: En fiffig gimmick er forresten Book Depository Live, der man kan se live hvilke bøker som blir kjøpt over hele verden, og kanskje få seg et lite tips?
Hans Ivar Stordals blogg 